Debatterte økonomisk styring med to av EUs presidenter

Europaparlamentet diskuterte utfallet av møtet i Det europeiske råd med Herman Van Rompuy og José Manuel Barroso da de møttes til plenumssamling i Strasbourg forrige uke. Debatten ble preget av økonomisk styring og koordinering av medlemslandenes økonomiske politikk. Flere av partigruppene var kritiske. Ambassaderåd Inge Thygesen rapporterer.

Under plenumssesjonen i Strasbourg gjennomførte Europaparlamentet tirsdag 5. april en debatt om utfallet av det siste møtet i Det europeiske råd, som fant sted 24. og 25. mars. Både kommisjonspresident José Manuel Barroso og president for Det europeiske råd, Herman Van Rompuy deltok i debatten, som nok en gang ble preget av den økonomiske krisen og arbeidet med å få på plass mer økonomisk styring og bedre koordinering av medlemslandenes økonomiske politikk.

Eurokrise og økonomisk stabilisering
Van Rompuy og Barroso orienterte innledningsvis om utfallet av toppmøtet, med hovedvekt på tiltakene for å motvirke eurokrisen og for å stabilisere den økonomiske situasjonen i ulike medlemsstater. Situasjonen i Libya og atomkatastrofen i Japan ble også kort omtalt, uten at det her kom frem mye nytt.

Barroso var spesielt opptatt av den videre oppfølgingen av tiltakene man nå er blitt enige om for å styrke koordineringen av den økonomiske politikken. Han la vekt på at det nå var opp til hovedstedene å fatte de vanskelige og krevende politiske beslutningene som er nødvendig for å implementere det man er blitt enige om, og han la ikke skjul på at Kommisjonen gjerne ville ha gått lenger når det gjelder felles regler for kontroll og gjennomføring av de ulike tiltakene. Barroso var også opptatt av at medlemslandene samtidig må vise at de gjør det som er nødvendig for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Europa 2020-strategien, og han varslet at dette vil bli en hovedsak under juni-toppmøtet, som vil markere avslutningen av det første europeiske semester (det vil si Kommisjonens årlige prosedyre for overvåking og kontroll med medlemslandenes oppfylling av disse og andre forpliktelser i forbindelse med økonomisk politikk).  

Blandede reaksjoner fra partigruppene
Joseph Daul, leder for kristelig demokratene (EPP), var fornøyd med at man hadde oppnådd enighet om den såkalte europlusspakten, og at man med dette viste vilje og besluttsomhet til å komme gjennom krisen. Han langet så ut mot de medlemsland som måtte velge å innføre eller opprettholde særskilte skattenivåer eller andre usosiale tiltak uten å konferere med andre land i eurosonen. Han understreket også at han stolte på at Kommisjonen vil overse medlemslandenes gjennomføring av tiltakene i tråd med bestemmelsene i Lisboa-traktaten.

Lederne for de andre store partigruppene var langt mer kritiske overfor både Van Rompuy og Barroso. Sosialistenes leder Martin Schulz (S&D) beskyldte dem begge for å skjønnmale situasjonen. Han mente at de tiltakene man nå er blitt enige om kommer akkurat ett år for sent, og at dette nå trolig ikke vil være tilstrekkelig til å avhjelpe krisen. Han så frem til Kommisjonens varslede forslag til innføring av en egen avgift på finanstransaksjoner og etterlyste sterkere engasjement rundt dette spørsmålet. Schulz advarte også mot dem som mener at man kan oppnå ny vekst gjennom ensidige budsjettkutt og ville ha en rettslig plikt til å gjennomføre tiltakene i Lisboa-traktaten, og han utfordret Barroso til å komme med et offensivt utspill under de kommende forhandlingene om et nytt langtidsbudsjett.

Guy Verhofstadt fra de liberale (ALDE) understreket også at man slett ikke var ute av krisen, og at nye mer omfattende tiltak vil være nødvendig. Han rette særlig fokus mot situasjonen i den europeiske banksektoren, og han angrep også reglene som krever enstemmighet i Rådet for iverksettelse av tiltak under den nye krisemekanismen. Han avsluttet med å understreke at den eneste måten å skaffe tilstrekkelig kapital, blant annet til gjennomføring av en trolig påkrevet restrukturering av banksektoren, vil være å utstede egne ”eurobonds”. Daniel Cohn-Bendit fra de Grønne var også helt enig i at herrene Van Rompuy og Barroso skjønnmaler situasjonen, og han etterlyste utstedelse av europeiske verdipapirer som kunne reise midler til å ”kickstarte” økonomien.

Kommisjonen tilhenger av mer omfattende fellestiltak
Både Barroso og Van Rompuy ga inntrykk av å være noe provosert av den kritikken som ble reist mot dem under debatten. Dette gjaldt i særlig grad Barroso, som i et langt og engasjert innlegg i relativt sterke ordelag ga uttrykk for at både han og resten av Kommisjonen var tilhenger av langt mer omfattende felleskaplige tiltak enn det man hadde blitt enige om, men at dette ikke hadde vært mulig å få til på grunn av motstand fra ulikt hold i Rådet. Kommisjonspresidenten gikk her relativt langt i å distansere seg fra den tiltakspakken som faktisk er vedtatt, og som han innledningsvis omtalte i svært rosende ordelag. Herman Van Rompuy understreket også i sitt sluttinnlegg at hans reelle innflytelse på dette området er begrenset og at hans oppgave i første omgang er å søke grunnlag for felles kompromisstekster som alle kan slutte opp om.

Sosialistenes leder Martin Schulz gikk deretter til det høyst uvanlige skritt å be om en sluttkommentar. Her beskyldte han Barroso og Van Rompuy for å ”gjemme seg bak” uenighet i Rådet som forklaring på hvorfor man ikke får til mer ambisiøse og fellesskapspregede tiltak. Han oppfordret Barroso til å komme med flere konkrete utspill med forslag til ny lovgiving og han minnet Van Rompuy om at Lisboa-traktaten faktisk forutsetter flertallsavgjørelser også i Rådet på de fleste viktige områder.