Heia oljen!

– I Norge har vi over tid kunnet opprettholde et stabilt petroleumsskattesystem som genererer store inntekter til fellesskapet nettopp fordi skatten er overskuddsbasert og dermed tilpasser seg oljepris og lønnsomhet, skriver finansminister Siv Jensen (FrP).

Oljeaktiviteten gir oss store inntekter og lønnsomme arbeidsplasser og vil være viktig for Norge i lang tid fremover. De ekstraordinære inntektene fra olje- og gassutvinning skal komme eieren av ressursene - det norske folk - til gode. Det er det bred enighet om.

Frederic Hauge hevder 10. og igjen 13. januar at oljeindustrien mottar enorme subsidier gjennom petroleumsskatten. Det er helt feil. For oljeselskapene er det i tillegg til vanlig selskapsskatt, en 54 prosent ekstra skatt på meravkastningen. Det gir en samlet marginalskatt på 78 prosent. Oljeselskapene betaler med andre ord høy skatt på de store overskuddene fra norsk sokkel. Som Hauge peker på, betalte oljeselskapene hele 85,6 milliarder kroner i skatt i 2015, selv om oljeprisen da hadde falt fra 100 til i overkant av 50 dollar.

Den høye skattesatsen betyr at staten tar en stor del av inntektene og dekker en tilsvarende del av alle relevante kostnader. Det gjelder også i tilfeller der utbygging og leting mislykkes, og dersom kostnadene blir høyere eller lavere enn selskapene la til grunn før utbygging. Hauge vil sette skattesatsen ned og avvikle det han kaller subsidier. Uten fradrag for kostnader vil lønnsom leting og utbygging hindres og skatteinntektene reduseres. Den risikoen staten påtar seg gjennom en høy skattesats, har tjent oss vel. Store oljeinntekter og oljefondet gir dagens og fremtidige genererasjoner økt velferd.

Påstanden om at lete- og opphørsrefusjon i petroleumsskatten er subsidier, er tilbakevist en rekke ganger, senest av professorene Nyborg og Lund i Klassekampen 12. januar. Staten utbetaler skatteverdien av kostnader, og inntekter skattlegges med samme skattesats – 78 prosent. Refusjonsordningene er ikke subsidier, men bidrar til at selskaper som har små inntekter på sokkelen likestilles skattemessig med etablerte selskaper. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at disse ordningene subsidierer olje- og gassproduksjonen og på den måten fører til høyere produksjon og klimagassutslipp. Oljenæringens klimagassutslipp er underlagt strenge reguleringer. Næringen står blant annet overfor den høyeste prisen på CO2-utslipp med både kvoteplikt og høy CO2-avgift.

I Norge har vi over tid kunnet opprettholde et stabilt petroleumsskattesystem som genererer store inntekter til fellesskapet nettopp fordi skatten er overskuddsbasert og dermed tilpasser seg oljepris og lønnsomhet. Regjeringen har tre politiske hovedpilarer for Norges viktigste næring: stabile og forutsigbare rammebetingelser, tildeling av nytt leteareal og å støtte forskning og utvikling.

Når Hauge og andre i miljøeliten sprer usannheter om at oljen er subsidiert, så snakker de Norges viktigste næring ned. Jeg er stolt av oljenæringen som har bidratt med ufattelige 12 000 milliarder kroner til velferd, vekst og velstand i Norge. Den vil også være vår største og viktigste næring i lang tid fremover. Heia oljen!