Den nye regjeringens havbrukspolitikk

AqKva-konferansen, Stord, 23. januar 2014

Næringsminister Monica Mælands talen under AqKva-konferansen som ble holdt på Stord 23. januar 2014.

Sjekkes mot framføring 

Mange takk for introduksjonen. Jeg er altså næringsminister i det nye Nærings- og fiskeridepartementet.

Departementet ble opprettet 1. januar og består i store trekk av det tidligere Fiskeri- og kystdepartementet og det tidligere Nærings- og handelsdepartementet. I tillegg er vi fått ansvar for  konkurransepolitikken og selskapslovgivningen.

Departementet har to statsråder. Min gode kollega, fiskeriminister Elisabeth Aspaker, har ansvar for saker som angår fiskeri- og havbruk, sjømat og marin forskning og innovasjon. Mens jeg, som næringsminister, i tillegg til å ha det administrative ansvaret for departementet, har ansvar for de andre saksområdene. 

Det nye departementet viser at vi vil ha en mer næringsrettet fiskeri- og havbrukspolitikk. Vi tror det kan være mye å hente på å se innovasjons-, nærings-, og handelspolitikken tettere i sammenheng med fiskeri- og havbrukspolitikken.

Nærings- og fiskeridepartementet blir et slagkraftig og et av de største departement som vil kunne løfte en av våre aller viktigste nåtids- og fremtidsnæringer.

Vekstpotensialet i marin sektor er enormt. Fra en omsetning på rundt 90 milliarder kroner i dag antas omsetningen fra de marine næringer å kunne vokse til hele 550 milliarder innen 2050, slo forskerne bak rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 2050 fast. Regjeringen har klare ambisjoner å følge opp denne visjonen.

Vår rolle som politikere er å tilby rammevilkår som sikrer konkurransekraften i næringen, og bidrar til suksess på sikt. Tre viktige stikkord er forutsigbarhet, forenkling og kunnskap. Vi har gjort mye riktig så langt, og vi skal tenke oss godt om før vi gjør store endringer i næringens rammevilkår. Men vi tror likevel at det er rom for forbedring på flere områder. 

Næringspolitikken står høyt på dagsorden for denne regjeringen. Det viktigste vi politikere gjør, er å sørge for en forutsigbar og ansvarlig økonomisk politikk. Næringslivet er avhengig av stabile og forutsigbare rammevilkår.

Vi har allerede iverksatt tiltak vi mener styrker konkurransekraften. Da vi kom i førersetet startet vi med å foreslå å fjerne arveavgiften i statsbudsjettet for 2014. For bedriftene vil det nå bli lettere å foreta generasjonsskifter.

Samtidig reduserer vi den særnorske formueskatten. Kombinert med bedre avskrivingssatser for små- og mellomstore bedrifter og utvidelse av SkatteFunn-ordningen, gir dette et solid bidrag til økt konkurransekraft.

Slik styrker vi det private eierskapet. Og slik trygger vi norske arbeidsplasser for fremtiden.

Vi er verdens nest største eksportør av sjømat. Markedstilgang er alfa og omga for oss. Derfor prioriterer vi å arbeide for forbedret markedsadgang for fisk og fiskeprodukter, blant annet gjennom bilaterale handelsavtaler og nye handelsavtaler i regi av EFTA. Vår ambisjon er å avslutte forhandlingene mellom EFTA og India i løpet av kort tid. Frihandelsavtalen vil åpne for vekst i eksporten av norsk sjømat til et potensielt stort marked. 

Når det gjelder våre nærmeste naboer, skal vi videreutvikle det handelspolitiske samarbeidet med dem. Derfor styrker vi kontakten med EU-systemet bl.a. gjennom en egen statsråd som koordinerer Europa-politikken.

Selv om EØS-avtalen gir oss preferansetoll på flere produkter, møter fortsatt norsk laks, makrell, sild og reker høye tollsatser. Det er derfor veldig viktig å sikre oss bedre markedsadgang enn det EØS-avtalen gir. Denne våren skal Norge og EU forhandle om vårt bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU for 5-årsperioden frem til 2019. Parallelt med disse forhandlingene vil vi forhandle målrettet for å bedre markedsadgangen for norsk sjømat.

I WTO vil vi prioritere arbeidet for å skape stabile rammevilkår og like konkurransevilkår for den globale handelen med fisk og sjømat.  Etter hvert som tollbarrierer bygges ned, har vi sett at veterinære og tekniske handelshindre i større grad blir satt i verk i våre eksportmarkeder. Derfor er det viktig at vi fremover fokuserer enda mer på denne type handelshindre. Myndighetenes ansvar for å forhandle frem gode bilaterale og multilaterale løsninger og avtaler, er viktig.  Parallelt er jobben som Mattilsynet gjør teknisk og praktisk på det veterinære området, avgjørende. Det betyr at Mattilsynet må ha tett dialog med veterinærmyndighetene i viktige eksportland.

Politikken vår skal gjøre hverdagen enklere – både for enkeltmennesker og bedrifter. Vi vil at gründere, bedriftseiere og ansatte skal få bruke mer av tiden sin på å skape verdier.

Vi vil også satse tungt på kunnskap. Verdien av vår framtidige arbeidsinnsats utgjør den langt største delen av vår nasjonalformue.

Kunnskapssatsingen går som en blå tråd gjennom hele regjeringsplattformen – og gjelder selvfølgelig også den marine satsingen. Gjennom å satse på kunnskap og kompetanse, legger vi fundamentet for fremtidig verdiskaping. Vi har derfor styrket marin forskning med 35 millioner kroner i inneværende år.

Vi ønsker generelt å legge til rette for mer innovasjon og forskning. Når det gjelder innovasjon har vi stor tro på å bruke næringsklynger som drivkraft. Målet for forskning er at den skal utgjøre 3 prosent av BNP innen 2030. 2/3 av dette skal næringslivet selv være ansvarlig for. For å få til dette må blant annet offentlige midler brukes mer målrettet. Nettopp for å stimulere til økte investeringer i forskning og innovasjon i næringslivet.

Men også næringsaktørene bør kjenne sin besøkelsestid. I dag er forskningsinnsatsen fra fiskeri- og havbruksnæringen, slik jeg ser det, generelt for liten. Bildet er noe annerledes dersom vi ser på havbruksnæringen isolert – der er innsatsen omtrent på snittet i Norge. Men havbruksnæringen er like fullt en kunnskapsintensiv næring med stort potensial, så også havbruksnæringen bør ta grep.  

La meg nå si noen ord om fjoråret som ser ut til å ha vært det beste noensinne for norsk sjømatnæring. Eksportverdien passerte 61 milliarder kroner. Det har vi aldri vært i nærheten av tidligere. Det betyr en økning på 13 prosent fra toppåret i 2010, eller over 17 prosent fra 2012. Den nye rekorden er fantastisk. Men – den har også en bismak.

Norske lakseoppdrettere tjener for tiden penger som gress.  Samtidig sliter resten av sjømatnæringen, både hvitfisk og sild, makrell, lodde og brisling. Kvotene for de fleste pelagiske arter er redusert uten at det har gitt utslag i høyere pris. I 2013 hadde vi en volumøkning i torskeeksporten på 38 prosent. Et mye større tilbud av torsk over kort tid har medført lave priser i markedet. Vi ser det tydelig på verdiøkningen som ble snaue 4 prosent i 2013. Det er ikke tvil om at forholdet mellom volum og pris er en utfordring.

Det er selvfølgelig mange og sammensatte årsaker til dette. En årsak kan være tilgjengelighet til en matvare. Mens fersk laks er til stede i butikkhyllene året rundt, er det en utfordring å få til det samme med fersk torsk. Skjønt, i år har det også vært for lite laks tilgjengelig. Det viser lakseprisene. Gjennomsnittlig eksportpris per kilo for fersk hel laks var nesten 40 kroner i 2013. Det er 44 % høyere enn i 2012.

Norske oppdrettere har rett og slett ikke hatt nok laks å tilby. Etterspørselen etter norsk laks har vært utrolig sterk. De høye prisene gir rekordmarginer og rekordresultater. Men det er et åpent spørsmål hvor lenge industrien i Europa – som er avhengig av importert norsk råstoff – kan leve med dagens prisnivå, når pris til konsument ikke har økt tilsvarende. Vi har før sett at perioder med høye priser har blitt avløst av prisfall. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2011 for å finne sist gang det skjedde, uten at situasjonen fra den gang er sammenlignbar med dagens. 

Mange norske oppdrettere er i ferd med å utnytte tildelt biomasse tilnærmet fullt ut. Det er fortsatt litt å gå på, særlig i enkelte regioner, men det er en kjensgjerning at det etter hvert begynner å bli begrensede muligheter for å øke produksjonen uten at oppdretterne får tilført ny kapasitet.

I regjeringsplattformen sier vi at vi vil legge til rette for forutsigbar vekst i oppdrettsnæringen. Derfor vil vi ta sikte på å gi økt kapasitet gjennom å tildele nye konsesjoner og gjennom å øke MTB – maksimal tillatt biomasse i eksisterende konsesjoner.

Samtidig er vi klare på at veksten må, og skal, være innenfor ansvarlig og bærekraftige rammer. Det er det eneste riktige at vi må ha miljø og generasjonsperspektivet i alt vi gjør.

Fra et miljøperspektiv må vi innse at havbruksnæringen har utfordringer som må løses. Særlig gjelder dette rømming og lus. I høst har det vært til dels store utfordringer med lakselus i enkelte områder. Jeg syns det er bekymringsfullt at oppdrettere flere steder, blant annet her i vest, har vært nødt til å slakte på grunn av utvikling av resistent lus. Situasjonen viser viktigheten av at det nå blir utviklet og tatt i bruk teknologi som kan bidra til å løse utfordringen med lakselus. Det er avgjørende at havbruksnæringen og utstyrsnæringen sammen bidrar til å løse problemene.

Når det gjelder forutsigbar vekst, er det for tidlig å signalisere hvordan vi konkret skal operasjonalisere regjeringens politiske plattform. Det må vi komme tilbake til etter hvert.  

Saksbehandlingen knyttet til tildelingen av de grønne konsesjonene fortsetter med full styrke.

Faggruppen(som behandler sakene i første instans) arbeider nå med søknadene. I departementet arbeides det med klagene på faggruppens avvisningsvedtak. Før jul omgjorde fiskeriministeren alle vedtakene i den første gruppen med avvisningsvedtak fra Faggruppen. For noen dager siden sendte hun ut en ny gruppe med vedtak om omgjøring av avvisningsvedtak.  De siste klagesakene tar vi sikte på å vurdere i løpet av januar. Vi ønsker en bred konkurranse om konsesjonene slik at den teknologiske og miljømessige effekten av tildelingsrunden blir best mulig. Det er det vi legger til rette for med omgjøringene.

Areal er et knapphetsgode. For å kunne vokse trenger havbruksnæringen tilgang på egnet sjøareal. Derfor bør kommuner som stiller arealer til disposisjon for havbruksnæringen, få sin del av inntektene fra de nye laksekonsesjonene som nå blir tildelt. Statsbudsjettet viser at kommunene får 40 % av vederlaget. Når det gjelder spørsmålet om arealavgift, har vi foreløpig ikke tatt stilling til om det bør innføres, men dette er noe fiskeriministeren ønsker å utrede.

Vi har hatt et forslag om å innføre gjennomsnittlig rullerende MTB på høring. Det er mange høringsinnspill. Vi registrerer at det er stor uenighet innad i havbruksnæringen når det gjelder dette.  I departementet vil vi nå bruke god tid på å sette oss inn i høringsinnspillene og gjøre våre vurderinger.  

Avslutningsvis vil jeg understreke at produksjon av mat er noe av det mest fornuftige vi kan bruke fellesarealene våre til. Som matprodusenter har havbruksnæringen et globalt samfunnsoppdrag. Næringen er ikke viktig bare i dag, men for uoverskuelig fremtid. Jeg håper og tror at dere er deres ansvar bevisst.

Lykke til med resten av konferansen og takk for oppmerksomheten!