Handelsminister Grete Knudsen

Den nasjonale næringspolitikk mot år 2000 - strategier og prioriteringer.

Bergen næringsråds jubileumskonferanse.
Bergen, 16. november 1995

Venner, Bergen næringsråd

I 1737 utkom boken " Den berømmelige norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse". Forfatteren var Ludvig Holberg. I boken gir Holberg et bilde av sin barndoms by. Her heter det at " hvad som udi Boglige Kounster har manglet udi Bergen har været erstattet ved Indbyggernes Duelighed i andre Ting og deres særdeles Capacitet udi Handel og Vandel."

Jeg har funnet fram dette sitatet fordi jeg synes det hører med når Bergens Næringsråd nå skal feire sitt 150 års jubileum. Nå var nok Holberg litt streng når det gjaldt de boklige kunster i Bergen. Men jeg er ikke tvil om at Bergen hadde og har det Holberg omtalte som en " særdeles Capacitet udi Handel". Om det Bergen heter det jo:

"Derfra gaae Skibe saa vide om Land:
der kiøber, der sælger, der handler hver Mand".

Holberg var ikke blind for at det også kunne forekomme kritiske bemerkninger om byen. I boken noterer han at Bergen blant norske byer " er tillagd Løsagtighed". Holberg mener at hvis det er tilfelle at " denne Skrøbelighed er større udi Bergen enn ande Norske Stæder ", så skyldes det byens sverm av fremmede sjøfarende folk som etter lange reiser "meere jage efter Fruen-Timmer end andre." Holberg føyer til at dette , etter hans syn, ikke er noe åpenlyst problem i Bergen. Grunnen mener han er at " der er intet kraftigere Middel til at fordrive amoureuse Passioner, end (idelig) arbeide og Forretninger, og intet Folk er meere arbeidssomme og duelige enn Bergens indbyggere".

Det 1700-talls Bergen Holberg beskriver opplevde mange tilreisende utlendinger, engelskmenn, tyskere, skotter og ikke minst hollendere. Vi vet at mange av dem etterhvert slo seg ned i byen. Innvandrerne tilførte byen ny kompetanse og entreprenørånd, og de startet mye av den industrivirksomheten som vokste fram i Bergen på 1800-tallet. Deres evne til nytenkning og omstilling kom godt med da byens gamle monopolstilling på fisk ble svekket i forrige århundre, og byen fant en ny framtid i skipsfart.

Evnen til å kombinere historiske erfaringer med nye muligheter gjør at Bergen idag står som en av Europas fremste spesialister på hav, og det er rimelig at byen nå får rolle som europeisk senter for havforskning. Det kan ses i sammenheng med den solide forankring maritim virksomhet har i Bergen. Her finner vi landets komplette maritime miljø som er ledende på en rekke sektorer. Stiftelsen Bergen Maritim er eksempel på utvikling av det maritime miljøet på Vestlandet og på hvorledes miljøet selv kan dra igang en samordning og videreutvikling. Samme tankegang har vi fulgt med etableringen av "Maritim idé- og ressursgruppe" for å forberede ny skipsfartsmelding for Stortinget, en melding vi forøvrig nå legger siste hånd på. Her bygger vi på at det maritime miljø er et knipe av aktører, et kluster, hvor det å eie hjemme og drive ute, må danne grunnlaget for en maritim nasjons fremtid.

Den historiske arv forklarer selvsagt også at Bergen har gått inn i et samarbeid med de andre Hansabyene og at de såkalte Hansa-dager legges til Bergen neste år. Bergen, og særlig Hordaland fylkeskommune, har gått inn som aktiv medspiller i det regionale Nordsjø-samarbeidet.

Andre talere på denne jubilieumskonferansen vil gå inn på de nye mulighetene det moderne Bergen står ovenfor, enten man ser på det rike forskningsmiljøet, det maritime handelsmiljøet, eller på byens enestående kulturliv og rolle som sentrum på Vestlandet. Og en dose patriotisme og tro på byens fremtid gjør det lettere å utnytte de nye mulighetene. Men nå er det også viktig at vi ikke sitter på hver vår tue slik vi nok ofte har gjort her i byen, men søker mot hverandre og sammen utnytter mulighetene. Da kan man lettere utvikle og kople sammen de mange områder der Bergen har sin styrke og rike historiske erfaringer.

Bergen var alt på Holberg tid en internasjonal handelsby vendt vestover mot havet. Den levde av handel med fisk, særlig tørrfisk fra Lofoten. Bergen var nok noe mindre opptatt av å utvikle sitt omland. Senere er dét endret. Utbyggingen av jernbanen og veiene styrket forbindelser østover. Byen ble på den måten noe mer lik andre byer og har fått sitt omland. Utviklingen i Bergen vil derfor idag være nært knyttet til det som skjer i Hordaland og på Vestlandet ellers. Vi ser dem i sammenheng.

I sin bok har Holberg et kapitel som heter " Bergens historie og hvad merkværdigt sig der i gamle Dage har tildraget". Her finner han det riktig å åpne med å minne om at Bergen " kun er et lem" av Norge. Jeg er ikke invitert hit som bergenser, men som handelsminister, og jeg er bedt om å ta for meg " Den nasjonale næringspolitikk mot år 2000 - strategier og prioriteringer ".

Jeg vil legge vekt på den del av Regjeringens politikk som går på handelsforbindelsene med utlandet og trekke frem forhold som kan være av særlig interesse for Bergen og for Hordaland. Først vil jeg ta for meg regionalt samarbeid mellom fylker og kommuner på tvers av landegrensene. Dernest vil jeg ta for meg vår Europa-politikk og EØS-avtalen og de muligheter den åpner. Så vil jeg se på noen av de konkrete inititativ regjeringen har tatt for å fremme eksporten på nye markeder før jeg til slutt trekker inn deler av næringspolitikken som går mer på innenrikske forhold.

La oss først se på samarbeid mellom fylker og byer på tvers av landegrensene.

I den tid da man bygget opp de europeiske nasjonalstatene ønsket hovedstaden gjerne å ha styring med kontakter med omverdenen. Det var mindre rom for at fylker og kommuner kunne ha en egen kontakt på tvers av grensene. Slik var det i alle europeiske land. Denne tiden er forbi i Vest-Europa. Vi har istedet en utvikling der provinser, fylker og kommuner søker samarbeidspartnere på tvers av landegrensene. Denne utviklingen, det vi gjerne kaller regionaliseringen av Europa, har vært særlig merkbar i EU-områet, og da de siste tjue år. Nå har denne utviklingen også nådd Norden.

Regjeringen ser det som viktig å støtte opp om denne utviklingen ved å legge forholdene til rette for at fylker og kommuner skal kunne bygge opp et samarbeid med omverdenen. Det ligger bak Regjeringens initiativ til Barentssamarbeidet, det regionale samarbeidet mellom fylkene i de nordlige deler av Norden og nord-vest Russland. I Barentssamarbeidet spiller fylkene en egen rolle, mens regjeringene på sin side forsøker å legge de politiske og økonomiske forhold til rette slik at fylkene kan samarbeide på tvers av det gamle øst/vest-skillet i nord. Norge har også deltatt aktivt i Østersjøsamarbeidet hvor flere norske fylker er engasjert, og vi arbeider for å styrke Nordsjøsamarbeidet.

Jeg noterer med glede at Hordaland har grepet de mulighetene som ligger i et regionalt samarbeid på tvers av grensene, og da ikke minst i en Nordsjø-sammenheng. Fylket har kommet igang med samarbeidet med deler av Storbritannia, fylket har samarbeidskontakter i Frankrike (selv om noe av det er litt anstrengt for tiden), og begynnende kontakter med den tyske delstat Niedersachsen, de baltiske land og Polen. Jeg synes også det er spennende at fylket skal etablere et eget Europa-kontor fra januar 1996 som skal arbeide for å utnytte de mulighetene som åpnes gjennom EØS-avtalen. Det finner jeg svært verdifullt. Jeg føler at for få norske kommuner har utformet en strategi for sin egen utvikling i lys av EØS-avtalen og de muligheter den åpner. En undersøkelse foretatt av Kommunenes sentralforbund viser at 60 % av norske kommuner selv mener at de er dårlig forberedt på EØS-avtalen. Jeg merker med at Hordaland også vil samarbeide med Rogaland om deres Brussel-kontor. Det ser jeg som positivt både fordi Rogaland her har vist at de er fremsynte og fordi et slikt samarbeid kan bidrar til å styrke det et større regionalt samarbeid på Vestlandet. Jeg sitter igjen med bilde av Hordaland som et av de fremste norske fylker når det gjelder etablering av regionale allianser. Man kan bli stolt av mindre.

Erfaringene viser at slik regionalt samarbeid kan være særlig nyttig for små og mellomstore bedrifter som ønsker å eksportere. Det er ofte lettere for en liten bedrift å komme igang med eksport dersom den kan gå inn i et større opplegg hvor lokale politikere er aktive. Ved at flere lokale bedrifter eksporterer til samme område, kan de trekke på hverandres erfaringer og kompetanse. Jeg noterer at Hordalands strategiske næringsplan med handlingsprogrammet for 1996, bygger på slik tenkning.

Hadde Norge blitt medlem av EU, ville vi automatisk kommet med i det praktiske europeiske samarbeidet på fylkesplan. Det ville skjedd blant annet gjennom det såkalte INTERREG-programmet der Europa-Kommisjonen aktivt støtter opp om grenseregionalt samarbeid. Vi er fortsatt velkommen til å delta, men vi må vise mer inititativ for å komme med. Det sier seg selv at vi ikke kan påregne finansiell støtte fra EU. Regjeringen har derfor satt av midler til norsk deltakelse i INTERREG-prosjekter. I første rekke vil det bli benyttet til samarbeid i grenseområdene med Sverige og Finland, men vi håper at det skal komme INTERREG-ordninger for Nordsjø-området hvor man jo har grensene til sjøs. Det er etter hva vi forstår under utarbeidelse en søknad til Europa-Kommisjonen om pilotprosjekter for Nordsjøregionen. Dersom det kommer igang, vil det kunne være av stor interesse for norske fylker. Men det forutsetter en aktiv oppfølging fra lokalmiljøet selv. Jeg er kjent med at Kommunalministeren har mottatt en foreløpig søknad om delfinansiering av den norske andelen av Nordsjø-kommisjonens program for 1995-97. Regjeringen er positiv til norske deltakelse innenfor rammen av pilotprosjekter. En eventuell statlig medfinansiering vil bli avklart når et ferdig program foreligger.

Norske fylker har videre muligheter til å arbeide direkte overfor EUs bedriftssamarbeidsprogram, Interprise og Europartner. Jeg noterer med interesse at Hordaland fylkeskommune her går foran og at det første Interprisemøtet i Norge med støtte fra EU, vil bli arrangert under Hansadagene i Bergen i juni 1996.

I Regjeringens næringsstrategi vil forholdet til EU naturlig nok stå sentralt. To av våre nærmeste handelspartnere ble med i EU for snaut et år siden. Det betyr at EU-markedet blir enda viktigere for Norge. Området avtar idag omlag 80 % av norsk eksport.

EØS-avtalen utgjør idag selve bærebjelken i vår EU-politikk. Denne avtalen skal sikre norske bedrifter samme arbeidsvilkår i EU som EUs egne bedrifter. Det er viktig at norske bedrifter ser hvilke muligheter avtalen åpner. Samtidig må vi sørge for at også våre forretningskontakter i EU kjenner til Norges plassering i forhold til EUs indre marked. Regjeringen har tatt initiativ til å øke informasjon om EØS-avtalen i EUs medlemsland.

Ifølge EØS-avtalen skal det arbeides for å få felles regelverk for et område som dekker EU og Norge, Island og Liechtenstein. Det innebærer at vi må vurdere forslag til nye regler for det indre marked som foreslås av Europa-Kommisjonen. Norge, Island og Liechtenstein er små land og avtar kun noen få prosent av EU-landenes eksport. Mens EØS-avtalen har stor betydning for oss, har den liten betydning for de fleste EU-land. Denne ulikhet gjør i praksis at vi ikke kan "velge på øverste hylle" når det gjelder forslag til nye regelverk for området. De norske interesser som knytter seg til enkeltforslag må avveies mot vår interesse av å bevare EØS-samarbeidet som helhet.

Norsk Europa-politikk omfatter ikke bare EU-landene. Vi er idag inne i en utvikling hvor de østlige og de vestlige deler av Europa knyttes sammen. I dette arbeidet er EU selve motoren, og det synes idag å være bred enighet om at EU skal utvides østover. For oss et denne utvikling viktig først og fremst politisk fordi vi kan få et EU som omfatter nesten alle europeiske land. Mange vil mene at det da oppstår en ny politisk situasjon også for Norge. En øst-utvidelse berører oss på det handelspolitiske området. Nye avtaler mellom EU og de sentral- og østeuropeiske land kan føre til at norsk eksport får dårligere vilkår enn eksport fra Øst- og Sentral-Europa. Vi kan også bli dårligere stillet enn komkurrenter fra EU på de østeuropeiske markedene. Begge dele kan virke ugunstig for oss. Det kan skapes alvorlige utfordringer vår eksport av råvarer og halvfabrikata.

Vi kan se for oss liknende problemer for norsk eksport dersom EU inngår nye handelsavtaler med områder som Japan og USA. Vi kan møte dette ved å arbeide for liknende ordninger som omfatter oss. Det er vanskelig idag å si om det er realistisk å få det til. I den sammenheng må vi huske på at råvarer og halvfabrikata og drivstoffer utgjør omlag 4/5 av vår totalte vareeksport. Den er særlig følsom for konjunktursvingninger.

I en situasjon hvor Norge blir handelspolitisk mer sårbart fordi vi står utenfor de store handelsblokkene, er det naturlig at vi arbeider aktivt for å få etablert best mulig globale kjøreregler for internasjonal handel. I den sammenheng er WTO, Verdens handelsorganisasjon, et viktig fora. Her kan vi også ta opp mer politiske spørsmål som berører handel. Vi er for eksempel opptatt av at miljø skal tas hensyn til i internasjonale regelverk for handelssamkvem. For oss er det også viktig å få tatt opp spørsmålet om sosiale forhold, arbeidslivsspørsmål, for eksempel bruk av barnearbeid.

Når vi arbeider med internasjonale regelverk for handel og når vi forhandler om vilkår for norsk eksport, har vi i bakhodet at det er viktig at norske eksportbedrifter får bedre vilkår, og at bedriftene vet hva de har å forholde seg til slik at de kan planlegge på lang sikt. Men vi ser det også som viktig at handel skal bety utvikling både for oss selv og for andre. Samtidig med at vi handler med andre tar vi med våre verdier og respekt for de land vi handler med, uten at dette forhindrer oss å ta opp uheldige forhold i det enkelte land.

Selv om EU-området uten sammenlikning er vårt største marked idag, må vi være offensive også på andre markeder. I dag opplever de vest-europeiske land lav eller liten vekst, mens mange øst-asiatiske land har tosifrede vekstrater. Det er også antatt at 60 % av veksten i verdensøkonomien i dette tiåret vil finne sted i Asia.

Dette er en av grunnen til at Regjeringen har utformet en strategi-plan for land i Asia. Denne såkalte Asia-planen er utformet i et nært samspill mellom myndighetene og næringslivet. Utgangspunktet for de ordninger myndighetene legger opp er at bedriftene selv har hovedansvaret for å markedsføre og selge sine varer og tjenester. Myndighetenes oppgave er å legge forholdene best mulig til rette for at bedriftene skal lykkes med dette.

Gjennom Asia-planen vil vi bygge opp en norsk eksport på områder der vi har konkurransedyktige produkter eller en særlig ekspertise som er etterspurt i regionen. Det betyr at vi prioriterer områder som olje og gass, miljøteknologi, vannkraft, informasjonsteknologi, inklusive telekommunikasjoner, samt skipsfartsiden og, sist, men ikke minst, fisk. Statsministeren var i Kina for noen uker siden sammen med en stor norsk næringslivsdelegasjon. Det var ledd i Asia-planen. Tidligere har statsministeren gjennomført tilsvarende reiseopplegg til Indonesia. Jeg har hatt delegasjoner med til Malaysia/Singapore. Reiser i januar til India. Opplegget Kina vil bli evaluert og fulgt opp ved mitt besøk i juni '96.

De erfaringene vi får fra Asia-planen, vil vi ta med oss når vi skal utarbeide opplegg for andre områder, Sør-Afrika, Midt-Østen, Latin-Amerika. I januar iår besøkte jeg Sør-Afrika sammen med en norsk næringslivsdelegasjon for å få et bilde av mulighetene der. De tilbakemeldinger jeg har fått etter reisen, er så positive at jeg har satt igang arbeid med en plan for næringsmessig samarbeid mellom Norge og Sør-Afrika. Vi har gode kontakter med regjeringen og deler av næringslivet på stedet, og Norge har også en lang tradisjon for handel med Sør-Afrika, ikke minst hva angår fisk. Det vil vi bygge på i et opplegg hvor vi vil satse på områder som fiskeri, energi, telekommunikasjoner, skipsfart og institusjonsbygging. Vi vet at Sør-Afrika trenger assistanse for å kunne utnytte og forvalte sine fiskeressurser bedre, og det er et stort behov for å fornye fiskeflåten. Det er også betydelige muligheter for å få økt norsk eksport av fisk og fiskeprodukter og ny teknologi til landet. Vår statsminister skal dit i februar '96.

Jeg ser det slik at satsing på Sør-Afrika kan være viktig som springbrett til et større norsk engasjement i andre deler av det sørlige Afrika. Dette er land hvor vi har skaffet oss en innsikt gjennom et omfattende norsk bistandsarbeid. Vi nyter stor politisk velvilje i dette området, og vi mener vi har mye å bidra med.

Vi forsøker å tenke i sektorplaner når vi utformer nye fremstøt. Sektorplanene tar for seg områder der Norge har særlig høy kompetanse, og skal rette oppmerksomheten mot land bedriftene selv prioriterer. Vi har kommet lengst med sektorplanen for miljøteknologi til Kina. I denne sammenheng er det på bistandsbudsjettet for 1996 avsatt 150 millioner kroner til "miljøpakke Asia". På olje- og gasssektoren vil det bli innledet et nært samarbeid med Nærings- og energidepartementet med sikte på å internasjonalisere norsk olje- og gassindustri.

Jeg ser det som viktig med et nært samspill mellom næringslivet og offentlige myndigheter når det gjelder innsats på fjerne markeder. Vi må sammen utvikle en strategi. Vår skipsfart har tradisjonelt hatt et godt ry utenlands. Samtidig kan det være at vi møtes med større velvilje fordi vi ikke har noen kolonifortid. Men vi vil mangle mye av den innsikt og kompetanse som trengs. Vi må derfor systematisk lære å sette oss inn i andre folks tankegang og deres måte å organisere seg på. Det får man sjelden ved å bare å lese bøker. Virkelig innsikt i andre kulturer krever en evne til innlevelse og væremåte som åpner for kontakt og være der over tid.

I samspillet mellom næringslivet og myndigheter er organisasjoner som Norges eksportråd og Garantiinstituttet (GIEK) viktig. Vi har nettopp gjennomført en reorganisering og Eksportrådet blir nå en stiftelse. Hele omorganiseringsplanen blir offentliggjort med det aller første og vil være langt mer offensiv enn tidligere. Det betyr også at Eksportrådet får en mer selvstendig rolle i forhold til myndighetene.

Som del av et nytt opplegg vil vi sørge for å samle offentlig norsk eksportfremmede virksomhet i markedene under ledelse av den stedlige norske ambassadør eller generalkonsul. Når det gjelder GIEK, har vi nylig utvidet garantirammen til 30 mrd. og vi legger opp til at organisasjonen skal spille en stadig mer aktiv rolle for å fremme norsk eksport. I den forbindelse noterer jeg at bergenske interesser har søkt garanti til hotellprosjekter i Storbritannia,og at det nå planlegges etableret et handelsselskap for byggevareindustrien i Bergen som skal forsyne hotellprosjektene

Regjeringens næringspolitikk går selvsagt på mer enn internasjonalt handelssamkvem. Hele vår økonomiske politikk, derunder arbeidet for å sikre full sysselsetting, en stabil prisutvikling og forbedret konkurranseevne, er en vesentlig del av vår næringspolitikk. En side ved strategien ligger meg særlig på hjertet. Den vil jeg trekke fram her. Det gjelder utvikling av norsk kompetanse.

Jeg ser det som viktig at vi stimulerer næringslivet til økt bruk av forskning i norsk næringsliv. Det ligger i forskningens natur at resultatene må være usikre. Forskning er derfor et eksempel på et område der markedet alene ikke skaper stor nok aktivitet. Derfor vil myndighetene støtte opp for å utløse ekstra innsats. Det er opprettet et eget utvalg som skal vurdere tiltak i privat og offentlig regi for å styrke næringslivets egen forskningsinnsats.

Det er viktig at forskningen gir resultater som bedriftene kan nyttiggjøre seg. Forskningsinstitusjonene bør óg vise utviklingslinjer og trender til hjelp for myndigheter og næringsliv. Vi startet derfor i 1994 opp en ordning med forsknings- og utviklingskontrakter. Her ønsker vi å få til samarbeid mellom leverandørbedrift og kunde. Så langt har vi gode erfaringer med denne ordningen. Vi har en liknende ordning mellom næringslivet og offentlige etater som bygger på utviklingskontrkater. Også den ordningen anser vi for vellykket. Men det har i praksis vist seg at særlig de store statlige etatene og de store kommunene benytter seg av ordningen. Nærings- og energidepartementet har derfor gått sammen med Kommunenes Sentralforbund og SND om et prosjekt for at kommunene og fylkeskommunene i større grad skal engasjere seg i slik leverandørutvikling. Jeg noterer at Hordaland fylkeskommune hari flere år har arbeidet aktivt med informasjon om dette virkemidlet og kontaktformidling mellom offentlige etater og privat sektor. Fra nyttår blir det startet opp et toårs-prosjekt om næringsutvikling ved økte lokale leveranser til helsesektoren og kommersialisering av forretningsideer i helsesektoren der slike kontrakter er et virkemiddel .

I arbeidet med å bygge opp ny kompetanse må vi ha et særlig øye til den nye informasjonsteknologien og etablering av nye elektroniske markedsplasser. Det vil ikke vare lenge for det blir vanlig med kjøp og salg over Internett. Det gjenstår egentlig bare å utvikle sikre systemer for elektronisk overføring av penger. Slikt elektronisk salg betyr nye utfordringer for næringer i Norge som hittil ikke har hatt særlig internasjonal konkurranse. Det kan gjelde reisebyråer og forsikringsselskaper, men også regulær handel med varer og tjenester. Men elektronisk salg åpner det seg store muligheter for norske bedrifter, særlig de som har nisjeprodukter der man må kunne presentere seg for kjøpere spredt over geografisk store områder. Vi kan bare møte denne elektroniske handelsrevolusjonen ved at vi gjør maksimal bruk av de kommunikasjonsmuligheter som er innebygget i de fleste datamaskiner som er i bruk her i landet og at vi utvikler tilstrekkelig kompetanse til å mestre fremtidens konkurranse.

Jeg har tatt for meg elementer som inngår i Regjeringens næringspolitikk. Regjeringen legger opp til en bred gjennomgang av næringspolitiken slik at den kan fremstå som en helhet. Vi har opprettet et eget utvalg som ledes av Arent M. Henriksen. Dette utvalget skal blant annet se på næringslivets kompetansebehov. I hovedavtalen mellom LO og NAF er den enkelte bedrift pålagt å kartlegge sitt behov for kompetanse, og det vil utgjøre en god støtte for regjeringens arbeid.

* * *

La meg vende tilbake til boken " Den berømmelige norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse" av Ludvig Holberg. Boka har et kapitel " Om Bergens herlighed og fordeel for andre Danske og Norske Stæder ". Her skriver Holberg om den omfattende handelen byen hadde. Han tar for seg skipene på Vågen som ligger så tett at det er vanskelig å komme igjennom og sier at han ikke har sett " saadan Krimmel af Fartøy udi nogen Havn, uden i Rotterdam".

Det er mulig Bergen ikke kan arbeide seg tilbake til den enestående posisjon byen hadde på Holbergs tid. Men jeg er optimistisk på byens vegne. Jeg tror Bergens rike historie og de omstillinger byen har vært igjennom, gjør at byen idag sitter på en spesiell kunnskap og erfaring som blir svært viktig framover. Det er nå mer enn noensinne viktig å kople en internasjonal erfaring med de nye muligheter byen og omlandet har, gå sammen på tvers av næringer i konsepter. Internasjonal virkelighet er Bergens virkelighet og hverdag.Den bergenske evne til å se utover og stort på det kommer godt med. Den bergenske impulsivitet gjør det lettere å gripe nye utfordringer og nye muligheter.

Byen har historiske erfaringer med en utadrettet næringsvirksomhet som står på egne ben. Det er et stort aktivum. Jeg ser det som meget interessant at Bergen, og Vestlandet som helhet, har utviklet en økonomi som ikke er dominert av Norges økonomiske og politiske sentrum, Oslo-regionen, slik tilfelle er for de fleste delene av Norge. Jeg noterer også at Vestlandet idag står for en meget stor del av verdiskapingen i Norge. Her skjer idag to tredjedeler av landets verdiskaping, og Vestlandet er vår viktigste landsdel både når det gjelder import og eksport per innbygger, selv når man holder olje- og gassvirksomheten utenfor.

Gratulerer med jubileet !