Svar på spm. 1173 fra stortingsrepresentant Hans Olav Syversen

Jeg viser til brev fra Stortingets president av 1. september 2014 vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentanten Hans Olav Syversen:

«Jeg har fått en henvendelse som gjelder en person med behkterev. Han forteller at han på likningen ikke lenger får et halvt særfradrag for å være 50 pst. ufør, fordi han for den andre halvdelen har mottatt arbeidsavklaringspenger pga. langvarig sykdom. Samtidig er det jo i perioden man får arbeidsavklaringspenger at man virkelig ville trenge særfradraget, når den andre halve inntekten blir betydelig redusert. Kan statsråden forklare hvordan regelverket skal forstås?

Begrunnelse:
Skatteetaten viser til nytt lovverk gjeldende fra 2010, hvor det står at dersom skattyter mottar arbeidsavklaringspenger for det samme tidsrommet vedkommende mottar uførepensjon får man ikke særfradrag for uførhet. Men om man er varig ufør i f.eks. 50 pst., og jobber 50 pst., har man krav på et halvt særfradrag for uførhet. Om man så må over på arbeidsavklaringspenger for den halvdelen man jobber, er man jo like fullt varig ufør på den andre halvdelen - og det er jo den man får særfradraget for.»

Svar:
Arbeidsavklaringspenger ble innført fra 1. mars 2010 og erstatter ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. I likhet med de tidligere ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, beskattes arbeidsavklaringspenger som lønnsinntekt. Mottakere av tidsbegrenset uførestønad hadde tidligere rett til særfradrag for uførhet, jf. skatteloven § 6-81 tredje ledd. Det ble ikke gitt tilsvarende fradrag for mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger. Retten til særfradrag for mottakere av tidsbegrenset uførestønad ble fjernet ved innføring av arbeidsavklaringspenger. Bakgrunnen for fjerningen av særfradraget var blant annet det "at det ikke skal kunne gis særfradrag for uførhet fordi det gir best insentiver til å ta arbeid og fordi det markerer det midlertidige ved ytelsen", jf. Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) side 58-59.

Unntaket fra rett på særfradrag for personer som mottar attførings- og rehabiliteringspenger (nå arbeidsavklaringspenger) ble innført allerede fra inntektsåret 2007, men med en overgangsregel for eksisterende mottakere frem til 2010. Fra forarbeidene i Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) kapittel 4 fremgår det at «Ein bør halde fast på føresetnaden om at når den uføre har attførings- eller rehabiliteringspengar (med eit oppjustert nivå tilpassa skattlegginga av løn), bør ikkje samstundes uførepensjon kvalifisere til de særskilde skatteføremonene som elles er knytt til uførepensjon.»

Disse endringene er i tråd med den generelle målsetningen om at stønader som er ment å erstatte tap av arbeidsinntekt, skal skattlegges på samme måte som lønn. Ved at arbeidsavklaringspenger skattlegges som lønnsinntekt, vil man unngå skattemessige konsekvenser dersom sammensetningen av den totale inntekten endres, for eksempel i tilfeller der arbeidsinntekten øker og arbeidsavklaringspengene derfor reduseres. Dette gjør skattyter bedre i stand til å se og vurdere de økonomiske konsekvenser av økt arbeidsinntekt, hindre terskeleffekter og således gi bedre insentiver til å ta arbeid eller øke arbeidsinnsatsen.

Jeg vil også nevne at dette siktemålet er med på å begrunne at reglene om særfradrag for uførhet er besluttet opphevet i sin helhet. Endringen skal tre i kraft samtidig med innføringen av den nye uføretrygden til folketrygden fra og med inntektsåret 2015. Økt skatt som følge av dette skal kompenseres med økt brutto uføreytelse til mottakerne. Jeg mener at denne utviklingen er positiv. Det gir langt bedre kontroll og oversikt, både for den enkelte stønadsmottaker og for myndighetene, dersom stønaden gis direkte gjennom bevilgninger og ikke indirekte gjennom fradragsregler i skatteloven.

Med hilsen

Siv Jensen