Svar på spørsmål nr. 840 fra stortingsrepresentant Trygve Slagsvold Vedum

Jeg viser til brev 1. april 2016 fra Stortingets presidentskap vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Trygve Slagsvold Vedum.

«Er statsråden tilfreds med at norske kommuner påføres en ekstrakostnad på anslagsvis fem milliarder kroner hvert år som følge av høy risikovurdering av kommunenes gjeld?»

Begrunnelse:

«Norske kommuners rentebetingelser er dårligere enn de kunne ha vært fordi myndighetene stiller strengere krav til kapital og likviditetsstyring for dem som kjøper norsk kommunegjeld, enn det som gjøres i sammenlignbare land, for eksempel i Sverige. Dette selv om lovgivningen i utgangspunktet er basert på de samme internasjonale anbefalingene. Dette skyldes at norske styresmakter tolker anbefalingene annerledes. I Dagens Næringsliv 30. mars anslår Torolv Herstad at den særlig strenge norske tolkningen av disse anbefalingene medfører at norske kommuner må betale et rentepåslag på 0,9 prosentpoeng, noe som innebærer en ekstraregning på fem milliarder kroner hvert år for kommunene. Selv om staten i praksis garanterer for kommunenes gjeld, behandles kommunegjeld i Norge som om risikoen var tilsvarende som for større private foretak. Dette gir høyere kostnader. I Sverige behandles kommunegjeld som om risikoen var tilsvarende statsgjeld.»

Svar:

Norske kommuner kan blant annet ta opp lån i banker eller andre finansforetak(for eksempel forsikringsselskaper) eller direkte i markedet, gjennom f.eks. utstedelse av obligasjoner eller sertifikater. Banker og kredittforetak er underlagt særskilt regulering, herunder minstekrav til kapital og likviditet i finansforetakene. Kapitalkrav innebærer at finansforetakene skal ha en buffer i form av ansvarlig kapital for å stå imot den risiko for tap som institusjonene påtar seg gjennom sin virksomhet. Egenkapitalen tjener som et vern for innskytere, andre kunder og kreditorer. Solide finansforetak er også et viktig vern om eiernes interesser og skal stimulere eierne og ledelsen til forsvarlig drift av virksomheten. Dette er av vesentlig betydning for å sikre at finansinstitusjonenes viktigste oppgave i samfunnsøkonomien blir utført på en tilfredsstillende måte. Ut over dette må långiverne selv vurdere hvilken utlånspraksis og rentemargin som er nødvendig for å føre en sunn drift av banken eller kredittforetaket innenfor gjeldende regelverk. 

Det er vanskelig å anslå presist hvordan kapitalkrav og risikovekter påvirker samlede kapitalkostnader (inkl. kostnaden ved egenkapital) og utlånsrenter, og dermed rentebetingelser for lån i for eksempel Kommunalbanken. Bankenes utlånsmargin utgjør differansen mellom bankenes utlånsrente og NIBOR-renten i pengemarkedet. Utlånsmarginen skal blant annet dekke forventede utlånstap i bankene, kostnader knyttet til utlånsvirksomheten, tilleggskostnader knyttet til langsiktig finansiering, samt en konkurransedyktig betjening av egenkapitalen. Utlånsmarginen vil variere over tid avhengig av bl.a. markedssituasjonen og konjunkturene, konkurransesituasjonen i kredittmarkedet og av bankenes egne kredittvurderinger av de enkelte utlån. 

Finansinstitusjoner med lav egenkapital er særlig utsatt for reaksjoner i markedet i urolige tider. Høyere kapitaldekning gir også generelt lavere finansieringskostnader, som igjen gir lavere utlånsrenter, også til kommunesektoren. Det er heller ikke gitt at en marginal reduksjon av bankenes kapitalkrav medfører en reduksjon i utlånsrenten til den kundegruppe som denne marginale reduksjonen initialt kommer fra, selv om samlede kapitalkostnader skulle gå ned. 

Generelt har finansieringskostnadene til bankene og foretakene blitt noe dyrere den siste tiden. At markedsrentene for lån til kommuner og fylkeskommuner har økt noe, har derfor sammenheng med markedssituasjonen generelt og internasjonal usikkerhet. Når kostnadene ved markedsfinansiering øker som følge av økte risikopremier i både pengemarkedet og obligasjonsmarkedet, så gir dette høyere innlånskostnader for bankene og kredittforetakene, som igjen kan føre til høyere utlånsrenter. En økning i finansieringskostnadene vil dermed isolert sett kunne bidra til at lånekostnaden for alle øker, herunder bankgjeld og sertifikatgjeld, og gjelder i tilfellet ikke bare kommunesektoren. 

Torolv Herstads resonnement, som du viser til i din begrunnelse, bygger på at det ikke er noe risiko med å gi lån til norske kommuner. Som en konsekvens skulle bankene, forsikringsselskapene og markedene være villig til å gi lån på samme vilkår til alle kommuner uavhengig av gjeldsgrad, økonomisk styring og andre forhold. Jeg viser her til tilsvar til Herstads innlegg i DN 5. april skrevet av statssekretær Tore Vamraak i Finansdepartementet. Tall fra Bloomberg viser også at differansen i risikopåslaget mellom Oslo kommune og norsk stat på den ene siden, og hhv. Stockholm og Vellinge kommune mot svensk stat på den annen side, hittil i år har vært relativt lik til tross for ulik risikovekting og likviditetsklassifisering. Dette kan tilsi at kapitalmarkedenes prising av kommunale papirer i betydelig utstrekning drives av andre faktorer enn risikovekten for lån til kommuner etter kapitalkravregelverket. Etter det departementet kjent med, vil for øvrig vanligvis lokale og regionale myndigheter i EØS-området, låne til høyere rente som vedkommende stat.

Med hilsen

Siv Jensen