Brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite om arbeidet med eksportkontroll av strategiske varer

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite vedrørende Dokument 3:4 (2020-2021) om Riksrevisjonens gjennomgang av myndighetenes arbeid med eksportkontroll av strategiske varer (komiteens brev av 10. mars).

Jeg viser til komiteens brev av 10. mars vedrørende Dokument 3:4 (2020-2021) om Riksrevisjonens gjennomgang av myndighetenes arbeid med eksportkontroll av strategiske varer.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til mitt svar til komiteen på brev av 4. mars 2021, der det fremgår at «Når enkeltland klareres baserer det seg på en grundig og konkret vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forholdene i vedkommende område, jf. Stortingets 1959-vedtak». Det vises videre til at Riksrevisjonens rapport viser at fem av 28 landvurderinger ikke viser til 1959-vedtaket.

  • Hvordan mener utenriksministeren at man har gjort en grundig og konkret vurdering av Stortingets vedtak, når det ikke engang er omtalt i vurderingen?

Søknader om eksport av A-materiell til land som ikke tidligere er klarert som mottakere av slikt materiell, vil ikke legges frem for regjeringsbehandling dersom det vurderes at Stortingets 1959-vedtak kommer til anvendelse. Denne vurderingen er i noen tilfeller ikke omtalt spesifikt i landklareringsnotatet. Det er i all hovedsak kun saker som er forhåndsvurdert å ikke rammes av 1959-vedtaket som fremlegges for politisk behandling.

I en landklarering er dermed de relevante vurderingene som følger av 1959-vedtaket ivaretatt. I tillegg inngår disse vurderingene i behandlingen av de enkelte lisenssøknadene. På den måten fanges eventuelle politiske endringer siden landklareringen fant sted opp, og vurderes på det tidspunktet den enkelte eksportsøknaden foreligger.

Som omtalt i mitt brev til Riksrevisjonen 4. januar i år, vil Utenriksdepartementet styrke skriftligheten ytterligere i fremtidige landklareringer, blant annet ved å eksplisitt omtale alle aspekter ved en klarering, selv om de ikke er direkte relevante for landet som omtales. Dette innebærer blant annet at 1959-vedtaket vil omtales eksplisitt, ikke bare legges implisitt til grunn, når en landklarering legges frem. Dette vil med tydelighet vise den faktiske behandlingen som den enkelte sak har vært gjenstand for.

  • Hvor stor risiko og hvor omfattende brudd på internasjonal humanitærrett må foreligge for at det etter Utenriksministerens oppfatning skal avslås søknader med utgangspunkt i Retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt teknologi og tjenester for militære formål av 28. februar 1992, punkt 2.3 bokstav b?

Først vil jeg presisere at vurderinger knyttet til hhv. landklareringer om eksport av A-materiell og de konkrete lisenssøknadene baserer seg på ulike kriterier. Vi har altså et to-trinnssystem, og det er først når det foreligger konkrete lisenssøknader for eksport til et klarert mottakerland, at kriteriene i retningslinjene kommer til konkret anvendelse. Kriteriene forutsetter en vurdering av det konkrete materiellet til den konkrete mottakeren. Det fremgår i retningslinjenes konsoliderte liste (pkt. 2.3 om særlige avslagsgrunnlag og pkt. 2.4 om særlige vurderingskriterier) at, i tillegg til prinsippene som følger av Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak av 1959, skal søknader om eksport av forsvarsmateriell behandles iht. de nevnte kriteriene.

Det blir i forbindelse med behandlingen av lisenssøknader alltid foretatt en vurdering av det konkrete utstyrets relevans for uønsket militær bruk, herunder om utstyret kan brukes til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett. En slik vurdering vil også basere seg på situasjonen i det aktuelle mottakerlandet, samt informasjon om andre lands avslag fra det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet eller EU-samarbeidet. Dersom departementet vurderer at det spesifikke utstyret som er søkt eksportert til et konkret mottakerland utgjør en uakseptabel risiko for bruk til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett, til intern undertrykking eller til å krenke grunnleggende menneskerettigheter, vil lisens avslås. Slike avslag gis jevnlig. Avslagene blir også notifisert innenfor det fortrolige EU-samarbeidet med begrunnelse i det relevante kriteriet, noe som også betyr at EU-land forutsettes åta hensyn til avslaget i sin egen vurdering.

  • Er hensynet til eksportør og markedet for norsk våpeneksport et relevant hensyn i vurderingen av søknader etter Retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriel,l samt teknologi og tjenester for militære formål av 28. februar 1992, og mener Utenriksdepartementet at dette er et relevant hensyn i vurderingen av Stortingets 1959-vedtak og 1997-presisering?

I eksportkontrollforskriftens § 22 tredje ledd fremgår det at bindende avtaler er inngått eller at betaling er mottatt vil ikke kunne legges til grunn for innvilgelse av tillatelse til utførsel. Ved avtaler om eksport av lisenspliktige varer bør det alltid tas forbehold om at søknad om lisens innvilges.

I forbindelse med en landklarering eller et notat om en konkret sak, kan det likevel være naturlig å omtale økonomiske konsekvenser for en bedrift eller andre kommersielle forhold. Dette er da med for å belyse saken og synliggjøre konsekvensene av de beslutningene som fattes.

  • Hvorfor er ikke disse to selskapenes rolle1 omtalt i Utenriksdepartementets notater eller i saksbehandlingen av lisenssøknadene?

De to nevnte selskapene er De forente arabiske emirater (FAE) sine innkjøpsorganer, og den endelige sluttbruker var FAEs forsvar. Dette er dokumentert i myndighetsforsikringene som ble fremlagt, og følger også av kontraktsforhold inngått mellom den norske bedriften og emiratiske myndigheter. I tråd med departementets retningslinjer, ble de aktuelle lisenssøknadene fra perioden 2013-17 behandlet etter retningslinjenes kriterier.

Dersom det i en sak blir vurdert at det foreligger en uakseptabel risiko for avledning til annen og uønsket militær bruk eller bruker, vil søknad om lisens avslås. I de konkrete sakene ble det ikke ansett å være en uakseptabel risiko for at det konkrete utstyret som skulle eksporteres, var ment avledet til annen sluttbruk eller til annen sluttbruker, heller ikke til Libya. Det foreligger heller ingen informasjon om at slik avledning skal ha funnet sted.

Norge tillater bare salg av forsvarsmateriell når den endelige sluttbrukeren er en statlig myndighet. Eksport av A-materiell tillates bare når kunden er, eller opptrer på vegne av, forsvarsmyndigheten i mottakerlandet. Det kreves alltid sluttbrukerdokumentasjon.

Når det gjelder eksport til land i landgruppe 2, som bl.a. FAE faller inn under kreves det fremleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med re-eksportklausul. Det vil si at en erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse må foreligge før lisens kan innvilges. I saksbehandlingen ses det også hen til informasjon utvekslet i det internasjonale eksportkontrollsamarbeidet om andre lands eksportkontrollpraksis og avslag, herunder om risiko for avledning og risiko knyttet til spesifikke sluttbrukere eller mellomledd.

19. desember 2017 besluttet departementet å suspendere gyldige lisenser for A-materiell til FAE og ytterligere senke terskelen for å avslå eksport av annet militært materiell enn våpen og ammunisjon (B-materiell) til land som deltar i militære operasjoner i Jemen. Denne suspensjonen og innstrammingen gjelder fortsatt. Beslutningen var et føre-var-tiltak, og baserte seg på en helhetlig og grundig vurdering av en uoversiktlig og skiftende situasjon som gjorde det vanskelig å ivareta grundige risikovurderinger og tilfredsstillende forutsigbarhet.

Med vennlig hilsen

Utenriksministerens signatur

Ine Eriksen Søreide

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
   

 

1 Det vises i brevet til to anskaffelsesorganer til FAEs forsvar.