Det er forskjell på epler og pærer

I sin omtale av kommunereformen tirsdag har nok Nationens kommentator blandet sammen epler og pærer, skriver statsråd Jan Tore Sanner i en replikk 6. oktober.

Nationen imponerer ofte med fagkunnskap om både fruktdyrking og kommuner. Men i sin omtale av kommunereformen tirsdag har nok avisens kommentator blandet sammen epler og pærer.

Landets fylkesmenn har de siste ukene lagt frem sine vurderinger av to ulike spørsmål: Hvilke kommunesammenslåinger bør vedtas våren 2017, og hvordan bør kommunestrukturen i fylket se ut på lengre sikt. Fylkesmennenes mandat i reformarbeidet er basert på føringer gitt av Stortinget.

Når Nationens Kato Nykvist omtaler store forskjeller i tilrådingene fra de to fylkesmennene i Trøndelag, er det fordi han sammenligner tilrådinger for 2017 i Nord-Trøndelag med anbefalinger på lang sikt i Sør-Trøndelag. Altså som å sammenligne epler og pærer.

Men hvis man tar seg tid til å lese fylkesmennenes tilrådinger, vil man se at både i Nord- og Sør-Trøndelag er det svart på både eple- og pærespørsmålet.

Og det er nettopp det alle landets fylkesmenn har gjort. De har kommet med anbefalinger for sammenslåinger i 2017, og de har pekt på behovet for endringer på lengre sikt. Rapportene er svært grundige og viser at mange kommuner vil være sårbare i møte med de store utfordringene som venter Kommune-Norge – særlig innen helse- og omsorg.

Jeg skal bruke tiden fremover til å lese fylkesmennenes tilrådninger grundig. Det bør også mange andre gjøre. Men noen trekk er tydelige allerede:

Kommunenes egne vedtak om sammenslåing vil gi det laveste antallet kommuner siden 1838. Over halvparten av innbyggerne bor i en ja-kommune. Det er en del forskjeller i ulike deler av landet, noe som tyder på at reformen var mer moden noen steder i vårt langstrakte land enn andre steder. Det bør ikke overraske noen med kjennskap til kommune-Norge og landets mangfoldige geografi.

I vurderingene av behovet på lengre sikt, har noen fylkesmenn gitt tydelige anbefalinger om hvem som bør gå sammen. Andre har pekt på områder hvor kommunene bør snakke sammen i årene fremover. Men retningen er tydelig: Alle fylkesmennene mener det er behov for større og sterkere kommuner i fremtiden.

Hvis vi summerer opp fylkesmennenes anbefalinger for kommunestruktur på lang sikt, ville det gitt Norge 120-160 kommuner. Dette er noe verken jeg, regjeringen eller Stortinget har tatt stilling til, og må heller ikke forveksles med anbefalingene til regjeringen og Stortinget for vedtak i 2017.

Det er også viktig å huske at fylkesmennenes anbefalinger ikke er begrunnet ut fra statens eller kommunenes behov – men innbyggernes. Fylkesmennene kjenner kommunenes styrker og svakheter i tjenestetilbudet. Større og sterkere kommuner kan skape fagmiljøer som tiltrekker seg nødvendig arbeidskraft, og kan skape vekst og utvikling over hele landet.

Dette underbygger behovet for å fortsette reformarbeidet også i neste stortingsperiode, og regjeringen vil omtale dette i proposisjonen til våren. Fylkesmennenes har svart på oppdraget de har fått på en likeverdig og god måte, og de har skilt mellom epler og pærer. De har gitt både regjering og Storting et solid grunnlag for å peke ut veien videre – både for vedtak våren 2017 og på lengre sikt.