Kronikk i Sykepleien

Det magiske spørsmålet

Det viktigste verktøyet i byggingen av pasientens helsetjeneste er et magisk lite spørsmål. – Hva er viktig for deg?

Når jeg snakker om pasientens helsetjeneste, pleier de aller fleste å nikke.

Det finnes knapt noen, verken i eller utenfor helsetjenesten, som er uenig i at pasienten må involveres mer i sin egen behandling.

Men jeg er ikke helt sikker på at alle skjønner hva jeg mener. Og jeg er ikke helt sikker på at alle tror at vi greier gjøre virkelighet av den fine retorikken. For noen frykter nemlig at det aldri kommer til å bli noe mer enn nettopp det. Fin retorikk. 

Jeg hører ikke til dem!

Det tror jeg heller ikke flertallet av dem som jobber i helse- og omsorgstjenesten gjør. For vi har ikke bare begynt å bygge pasientens helsetjeneste. Vi ser også at det har begynt å gi resultater.

Det skal jeg fortelle om i denne kronikken. Men la meg med starte med det aller viktigste. Med selve grunnlaget. 

Noen hevder at det å bygge pasientens helsetjeneste handler om å sette pasienten i sentrum. Men det gjør det ikke. Pasienten skal jo ikke settes noe sted. Pasienten skal møtes som en likeverdig partner. På samme nivå. I øyehøyde.

Fagfolkene som gir behandling og pleie har utdannelsen. De er ekspertene som tolker symptomene og setter diagnosene. De er, og skal fortsatt være, ansvarlige for behandling og pleie. Men vi mennesker er forskjellige. Vi opplever vår egen fysiske og psykiske helse på forskjellige måter. De som er eksperter på symptomer og diagnoser er ikke eksperter på hvordan kvinnen i stolen på legekontoret og mannen i senga på sykehuset opplever sin egen helse.

Det trenger de heller ikke å være. For de har jo tilgang på ekspertene. De kan rådføre seg med henne som sitter i stolen og han som ligger i senga. Den som behandler, og den som blir behandlet, må rett og slett anerkjenne hverandre som likeverdige parter og utveksle ekspertise.

Vi tar i bruk ulike verktøy på ulike områder for å legge til rette for mer medvirkning og medbestemmelse. For å bygge pasientens helsetjeneste.

Det aller viktigste verktøyet er et ganske lite og ganske enkelt spørsmål.

Hva er viktig for deg?

Når vi stiller dette magiske spørsmålet, setter vi oss i pasientens sted.

Vi ser hans og hennes behov og ressurser. Det gjør det lettere å finne den rette behandlingen og den rette pleien. Det gjør det lettere å finne den beste måten å mestre livet med sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Det er pasientens helsetjeneste i praksis.

Vi tar mange grep på mange områder for å gi pasienter og brukere mer medbestemmelse og medvirkning. Vi endrer lover. Vi endrer arbeidsmåter. Vi endrer organisering. Men vi må også endre kulturer.

La meg nevne noen eksempler.

Vi foreslår lovendringer som sikrer at barn og unge får medbestemmelse og blir hørt i saker som angår dem. Vi foreslår lovendringer som gir økt rettssikkerhet og medbestemmelse ved bruk av tvang innen psykisk helsevern.

Vi sørger for bedre oppfølging og bedre dialog med pasientene gjennom nye rettigheter og nye arbeidsmåter. 

Med den nye kontaktlegeordningen får alle alvorlig syke pasienter på sykehus rett til egen kontaktlege. Med pakkeforløpene for kreft får pasientene en egen koordinator som er deres faste kontakt gjennom hele behandlingen.

Ved hjelp av ny organisering og ny teknologi legger vi til rette for mer samhandling mellom behandlere og pasienter. Snart får prostatakreft-pasienter over hele landet tilgang til et digitalt verktøy der de sammen med legen sin kan finne fram til behandlingen som passer dem best. Beslutningsstøtteverktøy, kalles det gjerne.

Jeg kaller det samvalg – og jeg vil ha mer av det!

Innen velferdsteknologi skjer det mye som gjør det mulig for mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser å mestre hverdagen.

I høst besøkte jeg mennesker med demens som takket være ny teknologi kan bo i nesten helt vanlige leiligheter i en bygård i Oslo. Her slår lyset seg på automatisk når de står opp for å gå på badet på natta. Her går alarmen om de ikke kommer tilbake til senga. Her har de klokke på armen som forteller når på dagen det er. Her opplever de å mestre egne liv.

Skal vi møte pasienten som et helt menneske, må behandlingen bli mer helhetlig. I dag er den ofte for stykkevis og delt. Det gjelder mange av dem med sammensatte behov. De går fra den ene fagpersonen til den andre. De får behandlet en kroppsdel her og ett symptom der.

Derfor vil vi at flere fagfolk skal arbeide i team. Det vil gi bedre og mer helhetlig behandling. Et fast team vil ikke bare lære å kjenne pasientens behov, men også hans eller hennes ressurser. 

Vi forbereder nå forsøk med primærhelseteam i kommunene. Kjernen i teamet skal være lege, sykepleier og administrativt personell. Det kan utvides med andre fagfolk etter lokale behov. Etablering av slike team krever endringer i regelverk og finansiering. Dette jobber vi med nå. 

De skrøpeligste pasientene med flere diagnoser og kroniske lidelser skal følges systematisk opp av egne oppfølgingsteam som kjenner både behovene og ressursene deres.

Nye lover, ny teknologi og nye arbeidsmåter er viktige verktøy når vi bygger pasientens helsetjeneste. Men det aller viktigste er dem som jobber i helse- og omsorgstjenesten. Det er de som bruker verktøyene. Det er de som møter pasientene. 

Jeg møter mange av dem når jeg besøker sykehus, sykehjem, legekontorer og helsestasjoner landet rundt. Det er dette som gjør meg trygg på at vi skal greie å bygge pasientens helsetjeneste. For de jeg møter er både oppriktig engasjert og interessert i å gi pasienter og brukere mer medvirkning og mer medbestemmelse.

I høst la fylkesmennene på Vestlandet fram en uvanlig tilsynsrapport. Den handler om tenåringsjenta Ida, som ikke fikk hjelpen hun trengte fra barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Rapporten viste at ingen av dem som skulle hjelpe Ida, spurte henne hva som gjorde vondt. Fylkesmennene valgte heldigvis å gjøre det. De spurte Ida. Tenåringsjenta fortalte om opplevelsene sine til fylkeslege Helga Arianson. Slik ble tilsynsrapporten fra fylkesmennene på Vestlandet en annerledes rapport.

Det ble en rapport sett fra hovedpersonens synsvinkel.  

Det ble en rapport med tittelen: "Dei forsto meg ikkje."

Helga Arianson har fortalt at kontakten med Ida og arbeidet med rapporten har forandret henne. Hun har måttet gitt slipp på ting hun tidligere har lært og ting hun tidligere har trodd. 

-Vi kan ikke fortsette som før. Vi må ta brukerperspektivet inn i sakene, sa Arianson da hun holdt foredrag om Idas saken på årets helsekonferanse.

Fylkeslegen i Hordaland har helt rett. Skal vi bygge pasientens helsetjeneste kan vi ikke fortsette som før.

Vi må forandre oss, vi også.

Det er først da vi greier å forandre den norske helse- og omsorgstjenesten.