Historisk arkiv

Det neste kulturløftet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kulturdepartementet

Holdt 6. mars 2013, Dansens Hus, Oslo

Holdt 6. mars 2013, Dansens Hus, Oslo.
(Det talte ord gjelder).

Hjertelig velkommen til dette oppstartsmøtet for det neste, store kulturløftet.

Da regjeringen tok over i 2005, hadde kulturlivet over det ganske land behov for mer politisk oppmerksomhet og økonomiske løft.
Derfor startet vi Kulturløftet 1 for åtte år siden.
Derfor lanserte vi også Kulturløftet 2.
Og det er vi kommet veldig langt med.

Ett av de overordnede løftene vi ga, var at én prosent av statsbudsjettet skal være knyttet til kulturformål.
Nå er det sånn at med 2013-budsjettet, er vi oppe i 0,96 prosent av statsbudsjettet.
Det betyr at 0,04 prosent gjenstår.

Det høres ut som om det er museskritt.
Men i de 0,04 prosentene ligger det nesten 600 millioner kroner til ulike kulturformål over hele landet.
Det sier noe om hvor massivt kulturløftet har vært.
Hvor mye det har hatt å si for de økonomiske musklene til kulturlivet.

Vi har laget et regnskap for Kulturløftet 1 og 2 som dere har fått utdelt.
Det er noe av bakteppet, noe av det vi har med oss når vi nå setter i gang med å definere nye, ambisiøse mål for kulturpolitikken.

Selv om det er regjeringen som setter kulturløftet på papir og som lager politikk utav det, så er det ingen tvil om at det er dere som sitter i denne salen som lever det ut og som gjør det til virkelighet.
Derfor er det også utrolig viktig å lytte til den kunnskapen dere har, til hvordan dere opplever at ting fungerer i dag og hvor det er skoen trykker for fremtiden.

Vi ønsker at Kulturløftet skal være et felles prosjekt.
Og da er den kontinuerlige samtalen, som vi har med dere hele tiden, men som dette møtet er en organisert oppstart for, helt avgjørende for at også det neste kulturløftet, skal være et godt kulturløft, som hele kulturlivet kan kjenne seg igjen i og ser behovet for.

Og i dag går dette startskuddet.

Spørsmålet fremover nå er hvilken retning det er vi vil at veien skal ta for det neste, store kulturløftet.
Hva er det vi vil ta vare på?
Hva er det vi vil forsterke?
Hva er det vi vil endre?

For to år siden ba vi Anne Enger se kritisk på kulturpolitikken fra 2005.
Og det er jo ikke alle departementene som selv aktivt ber om å få kjeft. 
Det har vi gjort.

På mandag fikk vi rapporten til Anne Enger og de 13 utvalgsmedlemmene hennes.
Jeg er veldig glad for at hovedbildet i den rapporten er at vi er i mål, nær mål eller på vei til mål på de aller fleste områdene.

Men det er heller ingen tvil om at rapporten har et kritisk blikk på en del av målene.
De påpeker blant annet at det er mer som kan blir gjort for det lokale kulturlivet, for å styrke det lokale kulturlivets grunnmur.

Og det vi da gjør, er at vi tar med oss Kulturutredningen 2014 i bagasjen og så legger vi ut på denne fylkesturneen.
Vi har med oss denne kunnskapen som den systematiske gjennomgangen av Kulturløftet 1 og 2 gir.
Og vi vil gjerne ha innspillene som kunnskapen deres kan gi oss.

Og da har vi ambisjoner.
Fra det frivillige kulturlivet, fra unger som nesten ikke kan holde instrumentene riktig, men som er veldig, veldig gira på å lære seg å spille det instrumentet, til kunstnere og utøvere som holder ypperste profesjonelle kvalitet.
I det spennet skal vi utvikle politikken vår og de ambisiøse målene for kulturlivet.

Vi går inn i dette med en klar visjon.
Og visjonen er som følger:

For et levende demokrati er forutsetningen at vi har et levende kulturliv.

Og da er det flere forhold som er viktig.
Men det er kanskje særlig tre ting som er viktig.
For det første er det økt deltakelse. Det er viktig.
Det andre er bredt ytringsmangfold. Det er viktig.
Og så mener vi også at det er viktig å ha et åpent blikk mot den digitale fremtiden og hva det krever av oss av omstilling for å imøtegå den.

Deltakelse er et gode i seg selv for den enkelte.
Det fantastiske i det å oppleve kultur.

Det å kjenne trykket i salen når alle reiser seg, når de klapper, når de roper, når de ber om at artisten som er i ferd med å gå av scenen, gir enda litt mer.

Det å føle stillheten i bildet ”Vinternatt i Rondane”.

Det er å kjenne hårene som reiser seg når man lukker øynene og lar lyden fra flygelet og pianisten som spiller ”Kjempeviseslåtten” få fylle rommet.

Det er stoltheten når aspirantene som står bakerst i korpset får lov å prøve seg på instrumentene som de har sett lengselsfullt på i månedsvis.

Det er lysten til å ta på kunsten for å se med fingrene også.

Det er å føle begeistringen eller irritasjonen over en engasjert skrevet kommentar.

Det er stjerneøynene som blir tent i det første møtet med filmen på det store lerretet.

Deltakelse gir så mye til hver enkelt, som verken kan veies eller måles, men som man bare kan kjenne.
Samtidig er økt deltakelse også en viktig kvalitetsdriver for kunsten og kulturen.
Fordi når det er økt deltakelse, så utfordrer man også konsensus, man utfordrer etablerte sannheter.
Fordi ulike erfaringsbakgrunner bringer med seg ulike perspektiver.

Og når vi slipper til unger med bustete hår og rufsete bukser hos Den Norske Opera og Ballett og viser dem hva som foregår på scenen der, da kan det bli tent et lite lys idé i et barnehode, som får en ny idé.
Ved å senke terskler og å åpne dører, så åpner vi også hoder og hjerter for nye ideer.
Og da kan den jenta, som fikk være med til Den Norske Opera og Ballett og se på scenelivet der, da kan hun senere selv skape ny kunst og kultur med utgangspunkt i sine erfaringer og sine kunnskaper.

Deltakelse handler på den måten ikke bare om muligheter for den enkelte.
Deltakelse handler også om kvalitet.
Det handler om kunstens innhold.
Det handler om kunstens bredde.

Derfor er det verdifullt i seg selv at kunst- og kulturinstitusjoner er sosialt inkluderende.
At de hele tiden jobber for å nå bredere ut og nå et større publikum.

Men det betyr ikke at kunsten trenger å være sosialt inkluderende.
Tvert imot.
Kunsten kan godt være spissformulert, den kan være støtende, den kan skape aggresjon.
Fordi gjennom kunst, kan vi også avdekke splittelser som kanskje allerede finnes i samfunnet vårt, men som ikke ville kommet til syne om hvis ikke var for kunstens helt spesielle evne til å være en plattform for kommunikasjon, for kritikk, for utfordring og for bevegelse.

Ytringsfrihet er en forutsetning for kunstens frihet.
Vi trenger de som er nyskapende, de som er provoserende, de som er støtende, de som skiller seg ut, de som tenker annerledes, de som tvinger oss til å tenke nye tanker.
Det gjør mangfoldet i kunsten rikere.
Det gjør også ytringsrommet større.

Ytringsrommet er det handlingsrommet vi opplever at vi har når vi deltar, enten det er i det offentlige ordskiftet eller det er i kulturlivet, enten vi er samfunnsdebattanter eller kunstnere.
Ytringsrommet er også den tålegrensen et samfunn har for den offentlige debattens form og for den offentlige debattens innhold.

Et stort ytringsrom krever demokratisk trening.
Derfor må vi få brynt oss på hverandre.
Vi må få brynt oss på hverandre med musikk, med ord, med uttrykk, med bilder, med installasjoner.
Og da er det også en felles oppgave å legge til rette for et mangfold av ytringer og et mangfold av uttrykk.

Det betyr også at landet trenger ulike kulturelle kraftsentra.
Ved at det gror, at det vokser frem forskjellige, men sterke, kulturmiljøer i hele landet, oppnår vi større bredde.

Den sterke, offentlige finansieringen legger til rette for dette.
Derfor er det helt feil, mener jeg, å gjøre det enkelte foreslår:
Å senke ambisjonene for énprosentsmålet.

Da jeg var på reise i New York i fjor høst møtte jeg en ung, norsk kunstner.
Hun hadde fått seg et atelier i et kunstnerkollektiv, og hun hadde norsk støtte med seg i ryggsekken da hun dro.
Og noe av det hun sa, var at en del av de tingene hun lager, hadde hun aldri turt å lage hvis hun hadde vært avhengig av salg for å få ting til å gå rundt.

Så sier hun:
”Når jeg har laget noe jeg overhodet ikke tror har et salgspotensial, noe som bare kommer til å bli stående på kjøkkenet mitt til glede og begeistring for meg selv og kanskje noen av dem som kommer og besøker meg, så har jeg opplevd at det er akkurat den tingen, som jeg ellers hadde tenkt at ingen kom til å være interessert i, at det er akkurat den tingen som blir solgt for aller høyest pris.”

Og hun sier: ”Jeg blir like overrasket hver gang”.
Og det som er interessant med den historien, er det vi vet:
At kommersielt potensial er vanskelig å definere.

Vi skal anerkjenne de private investorene, filantropene og andre som på ulike måter bidrar til kunst og kultur over hele landet når de gjør det.
Men kunsten skal aldri bli gjort avhengig av de private midlene.
For hvis den offentlige støtten er svak, risikerer vi å gå glipp av kunst, fordi kunstnere ikke tør å lage det, fordi de tror det ikke har noe kommersielt potensial.

Så ligger det også fantastiske muligheter i vår digitale samtid og fremtid.
Først og fremst ligger det et potensial der for nye kunst- og kulturrykk, for nye produksjonsmåter, men også for formidling og for å nå ut til et bredere publikum.
Både nyhetsmedier, bøker, film og tv-drama får nye arenaer og publikum med nye digitale plattformer.

Samtidig bringer også de endrede bruksmønstrene med seg noen utfordringer.
Kanskje særlig når det handler om det økte behovet for lovlig tilgang til kunst og kultur digitalt.
Bransjen må selv ta tak i utviklingen av teknologien.
Men det er ingen tvil om at det går an å utvikle politiske tiltak som støtter opp om de mulighetene som den digitale fremtiden gir.

Når vi nå skal starte det neste store kulturløftet, tar vi den visjonen med oss:
At et levende demokrati forutsetter et levende kulturliv.
Og vi har med oss de tre begrepene:
Deltakelse, ytringsmangfold og digitale muligheter.

Vi vil at Norge skal være en ledende kulturnasjon.
Det handler ikke om å være best i alt.
Det handler om at vi skal ha tunge ambisjoner på vegne av hele kulturlivet, på vegne av ulike sjangeruttrykk, på vegne av ulike kunstnergrupper.

Det handler om at vi skal klare å fortelle oss selv og andre historien om hvem vi er, som nasjon, som mennesker, som samfunn, enten det er på lerretet, på scenen eller mellom to permer.
Og vi skal klare å utfordre disse historiene, utfordre de etablerte sannhetene, utfordre selvbildet, med nye perspektiver.

Vi bygger ikke et operahus eller nasjonale museer fordi vi er opptatt av at innseilingen fra Oslofjorden skal være så flott som mulig.

Vi bygger dem fordi vi vet det er mulig å fylle dem med et fantastisk innhold.

Vi lager ikke en boklov, en åndsverkslov eller nye ordninger for mediestøtte fordi det er kjekt å produsere enda mer tekst.

Vi gjør det fordi vi vil at de som skriver romanene vi lovpriser, som spiller musikken vi digger eller lager avisene vi leser hver dag, at de skal ha rammevilkår som gjør det mulig å leve av det.

Og det er noe av grunnen til at regjeringen fører en aktiv kulturpolitikk.

Men Kulturløftet handler ikke bare om vekst i budsjettene.
Det handler også om hvordan vi bruker pengene.
Blant politikeres viktigste oppgaver er å sikre at de pengene som tilhører fellesskapet, som tilhører dere, som tilhører oss, blir brukt på en måte som kommer fellesskapet til gode.
Det er også derfor vi trenger deres hjelp til å finne ut hvordan vi skal utforme de neste fremtidige satsningene.

Det vi vet, er at vi skal fortsette å spre muligheter til deltagelse.
Jo flere som deltar, jo flere som er med på å skape kulturen, jo flere som er med på meningsbrytningen, jo større betydning har det også for kvaliteten i det som blir skapt.
Vi skal fortsette å spre og balansere makten i det norske kulturlivet.

Denne makten går langs flere akser.
Det handler både om geografiske og strukturelle akser.
Det handler om å ha sterke kulturinstitusjoner i alle regioner.
Og det handler også om balansen mellom institusjonene og det frie feltet.

Allerede før regjeringen overtok, hadde vi høye ambisjoner for kulturlivet.
Kulturløftet er en felles plattform for de tre regjeringspartiene.
Det har vært vår felles ambisjon fra vi tok over i 2005.

Og gjennom både det første og det andre kulturløftet har vi vært tydelige på at kultur ikke er et luksusgode eller et overskuddsfenomen.
Kultur er ikke noe man bare skal ta seg råd til hvis man har penger til overs.
Kultur er hele forutsetningen for demokratiet, for fellesskapet, for utviklingen.

Gjennom kulturløftet har vi sikret milliardløft til kulturlivet og frivilligheten.
Det har vært en god investering.
Vi vil at det skal fortsette å være en god investering.

I løpet av de neste månedene til midten av juni, skal vi utforme sammen med dere – gjennom grundige og åpne kritiske diskusjoner – innretningen på kulturløftet fremover.

Og jeg håper det samme for disse debattene som jeg ønsker for kulturlivet.
Og det er at så mange som mulig deltar.
At det blir et felles løft.
At vi sånn kan skape norsk kulturlivs fremtid.