Dette vil vi forplikte oss til å gjøre!

Regjeringen har tatt hele helsetjenesten opp til åpen og bred diskusjon.

De politiske prosjektene som vi planla i opposisjon tar vi videre i regjeringen, i samarbeidet med Venstre og KrF. 

I løpet av året skal vi legge frem flere stortingsdokumenter og opptrappingsplaner:

Nå i vår kommer folkehelsemeldingen, en melding om legemiddelpolitikken og en melding om primærhelsetjenesten. Den første i sitt slag som beskriver primærhelsetjenesten som en helhetlig helsetjeneste.

Til høsten kommer Nasjonal- helse og sykehusplan

Og vi skal legge fram en opptrappingsplan for rus og en opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering

I disse dager legger vi siste hånd på reformen om fritt behandlingsvalg

Og i høst kom meldingen om kvalitet og pasientsikkerhet, som skal bli et årlig dokument til Stortinget.

Det er en rød tråd gjennom alle disse stortingsdokumentene og opptrappingsplanene. De er viktige hver for seg, men samlet bidrar de til å nå regjeringens overordnede visjon for helsetjenesten:

Vi skal skape pasientenes helsetjeneste.

Å skape pasientens helsetjeneste innebærer at: 

  • Vi flytter makt fra andre som har makt, og til pasienten. 
  • Vi tar alle gode krefter i bruk – både offentlige og private.
  • Vi skaper mestring – gjennom å fornye, forenkle og forbedre.

Det å skape pasientens helsetjeneste er lite kontroversielt når en sier det, men det blir fort kontroversielt når en gjør det.

Et grunnleggende spørsmål er:

Hvis pasienten fikk bestemme – hvordan ville vi organisert og styrt arbeidet da?  

Svaret vi får skal vi ta på alvor – og det skal være bestemmende for arbeidet med pasientens helsetjeneste. 

Det innebærer at vi må møte utfordringene på nye måter, vi må jobbe smartere og annerledes, og vi må involvere pasienter og medarbeidere i større grad enn i dag.

Psykisk helse er viktige tema i alle meldingene og planene vi arbeider med.

Og vi har ambisiøse mål for helsetjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet.

I 2014 var jeg tydelig på at vi skulle prioritere behandling og forebygging innen psykisk helse og rusfeltet.

Det løftet har vi holdt, og vi tar det med oss videre inn i 2015.

I tillegg til kommunerammen, videreførte vi i 2014 over 1,6 milliarder kroner til psykisk helse og rusarbeid. I 2015 er dette økt til 1,8 milliarder kroner.

God psykisk helse er en av våre viktigste ressurser, og gir trivsel og muligheter til å mestre livet og bidra til samfunnet.

Nesten en fjerdedel av den norske befolkningen har en psykisk lidelse, og mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen rammes én eller flere ganger i livet.

President i psykologforening Tor Levin Hofgaard har ved flere anledninger gitt meg tydelig råd om å forebygge mer.

Vi er helt enige. Det viktigste vi kan gjøre med psykiske problemer er å forebygge dem. Ikke minst gjelder dette overfor barn og unge.

Den forrige regjeringens folkehelsemelding inneholder mye klok politikk som denne regjeringen støtter. Men den sa for lite om psykisk helse.

Det er en av årsakene til at vi lager en ny stortingsmelding om folkehelse.

Å være del av et fellesskap når man kommer til jobben er faktisk like viktig som å sykle til jobben.

Å bli sett og akseptert er like viktig som frukt og grønnsaker.

Å ha noen å snakke med når du sliter er like viktig som å stumpe røyken.

Derfor vil jeg likestille fysisk og psykiske helse i folkehelsearbeidet.

Forebygging av psykiske lidelser krever samarbeid – på tvers av departementer og på tvers av sektorer. Jeg har ansvar for helsesøstre og skolehelsetjenesten, kunnskapsministeren har ansvar for skolen, barne- og likestillingsministeren har ansvaret for barnevernet.

Jeg tror det er stort potensial for bedre samarbeid mellom skoler og forebyggende helsetjenester.

Når vi vet at en tredjedel av elevene i videregående skole ikke fullfører skolen innen fem år sier det seg selv at en god satsing på tjenester til barn og unge er en god investering – både for den unge selv, for familien og for samfunnet.

Det jobbes godt mange steder.

I august besøkte jeg Drop-Out prosjektet i Nord-Trøndelag ”Den psykososiale skoleheletjenesten” som er et samarbeid mellom BUP, skolen, Levanger og Verdal kommune. Prosjektet bemannes av ansatte på BUP som reiser ut til skolene og møter elevene der de er. Elevene vet at de treffer noen å snakke med, når de har behov for det. De trenger ikke vente. Erfaring fra prosjektet viser at de fleste har nok med 3-5 konsultasjoner. Dette er en god investering. En investering i fremtiden. Det samme som psykologforeningen har fortalt meg mange ganger.

Vi vet at lavterskeltilbud hjelper, og vi vet at slike tilbud står høyt på listen over hva innbyggerne vil ha.

Norge har en godt utviklet helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Men vi kan bli bedre. Derfor vil regjeringen satse mer på helsestasjon og skolehelsetjeneste.

Vi har økt kommunenes frie inntekter med 370 mill. kroner for å styrke kommunenes arbeid med psykisk helse, og helsestasjons- og skolehelsetjenesten. For helsestasjons- og skolehelsetjenesten åpner det for over 400 nye årsverk.

I primærhelsemeldinga skal helsetilbudet til barn og unge omtales særskilt, og vi skal lage en egen ungdomshelsestrategi.

Ungdommer forteller meg at de ikke finner sin plass i helsetjenesten – de befinner seg et sted mellom ”barneavdelingen og voksenavdelingen”. Mellom Donald og fyrstekaka.

Jeg vil at psykisk helse skal få en bred og grundig omtale i strategien.

Den skal handle om å skape trygge, sterke ungdommer. Vi skal ta utfordringene ungdommene møter på alvor. Se utfordringene med nye øyne, og se dem i sammenheng.

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom inn i Helse- og omsorgsdepartementet var å gjeninnføre den ”gylne regel”. Psykisk helse og rus skal hver for seg ha større vekst enn somatikken.

I 2014 målte jeg oppfølgingen på økonomi, ventetid og aktivitet. For å få et bedre bilde av det faktiske tilbudet til pasientene vil jeg i 2015 også måle antall årsverk.

For å sikre at dette blir fulgt opp i helseregionene har jeg i oppdragsdokumentene for 2015 bedt de regionale helseforetakene om presentere sine planer for hvordan de skal gjennomføre dette innen 1. mars 2015.  

Jeg kommer til å følge utviklingen tett gjennom året.

I disse dager fullfører vi regjeringens forslag til hvordan reformen fritt behandlingsvalg skal se ut og fungere. Stortinget får forslaget til behandling i slutten av måneden.

Hvis Stortinget vedtar forslaget til lovendring, vil reformen tre i kraft i løpet av året. Vi starter først med psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling og noe vanlig sykehusbehandling i tillegg.

Deretter skal vi gradvis utvide ordningen.

Høringsnotatet om reformen skapte engasjement. Det synes jeg er helt naturlig.

Vi vil mobilisere kapasitet blant private, og vi vil at de offentlige sykehusene skal få mer konkurranse. Jeg mener at konkurranse er sunt.

Noen hevder at fritt behandlingsvalg bare handler om muligheten til å velge helsetjenester privat - der det er ledig kapasitet.

Det er feil.

Reformen skal ikke bidra til å flytte køen fra offentlige til private. 

Derfor handler fritt behandlingsvalg også om de offentlige helsetjenestene.

Denne delen av reformen gjelder allerede. Vi har fjernet aktivitetstaket for hvor mange pasienter de offentlige sykehusene kan behandle.

Det betyr at sykehusene kan behandle flere pasienter enn budsjettert, så lenge det finansieres gjennom innsatsstyrt finansiering. 

Sykehusene får også større frihet og fleksibilitet til å bruke utstyr og bygninger ved at de kan inngå leieavtaler for 100 millioner kroner per avtale.

De offentlige sykehusene skal også bruke anbud i større grad og kjøpe mer ledig kapasitet hos private når de ser at det er behov for det. Dette kravet forsterkes i årets oppdrag til helseregionene. 

Avtalespesialistene skal brukes mer og bedre. Avtaleverket skal reforhandles i løpet av året, men det er allerede enighet om at det skal etableres bedre samarbeid slik at sykehusene og avtalespesialistene kan utfylle hverandre på en bedre måte enn i dag.

Den andre delen av reformen vil kreve forsterkede pasientrettigheter, og dermed lovendring. Denne skal fremmes for Stortinget i slutten av januar.

Vi har lyttet til høringsinnspillene. Forslaget som nå skal legges fram, vil forenkle og forsterke pasientrettighetene.

Med det nye forslaget vil det ikke bety noe for pasienten i hvilken ordning han eller hun får tilbud om behandling.

Som ekspertgruppen, bestående av pasienter som jobber med nasjonal helse- og sykehusplan, formulerte det:

”I pasientens helsetjeneste merker vi ikke hvem som eier, drifter og betaler – det må systemet tas seg av!”

Det er godt sagt.

Som sagt arbeider regjeringen med den første meldingen til Stortinget som omhandler primærhelsetjenesten som en helhetlig helsetjeneste.

Samhandlingsreformen beskriver riktig retning og mange riktige grep.

Men jeg mener også at den mangler noe viktig.

Disse manglene har vi tatt tak i.

Når vi ser på dagens helsetjenester, kan det noen ganger framstå som vi mennesker kommer i biter.

Tenk deg at du går til fastlegen med den vonde ryggen.

Legen henviser deg kanskje til fysioterapeuten fordi han tror smertene skyldes feil arbeidsstilling og tunge løft på jobben.

Eller til psykologen fordi du forteller at smertene har kommet etter det vonde samlivsbruddet og de tunge tankene.

Det kan hende at du bare trenger hjelp fra en av dem.

Eller det kan hende du trenger hjelp fra flere.

Men fastlegen, fysioterapeuten og psykologen snakker ikke alltid godt nok sammen om pasienten og pasientens behov.

Tjenestene henger ikke godt nok sammen. 

Den silobaserte organiseringen av de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjør at mange pasienter opplever ukoordinerte tjenester. Organiseringen bidrar til lite flyt av kompetanse på tvers av faggrupper.

Vi trenger helhetlige tjenester for hele mennesker.

Derfor bør vi organisere mer av arbeidet i tverrfaglige team.

Internasjonalt omtales de gjerne som primærhelseteam. 

Dette er tverrfaglige grupper som arbeider sammen for å levere lokale helse- og omsorgstjenester til innbyggerne. Kjernen i teamet består av allmennlege, sykepleier og administrativt personell, men teamet kan ha andre deltakere utover dette. Lokale behov og oppgaver avgjør. Gruppen vil være pasientens primære kontaktpunkt med helse- og omsorgstjenesten.

Vi mener at mer teambasert arbeid vil gi mange pasienter bedre og mer helhetlige tjenester – spesielt de som har behov for langvarig oppfølging.

Pasienter med sammensatte behov må møtes med sammensatt kompetanse!

Skal vi heve kvaliteten på de kommunale tjenestene, må vi også heve kompetansen til dem som gjør jobben.

Mange snakker om at vi trenger flere varme hender.

Det er helt riktig. 

Men de som arbeider i helse- og omsorgstjenestene gir mer enn omsorg. De gir behandling. De gir veiledning. De gir mennesker hjelp til å mestre kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Så vi trenger ikke bare flere varme hender.

Vi trenger også flere kloke hoder!

Derfor skal vi satse målrettet for å heve kompetansen i primærhelsetjenesten.

Vi kommer også med en ny handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene som vi kaller Kompetanseløft 2020.

Her skal vi bygge videre på erfaringene med Kompetanseløft 2015 som har bidratt til at mange tusen ansatte i omsorgssektoren har tatt grunnutdanning eller videreutdanning.

Ny organisering og økt kompetanse blir to viktige temaer i primærhelsemeldingen.

Men som dere vet er alle gode ting tre.

Og vi har et tredje satsingsområde. Det er ledelse.

I 2010 og 2011 utførte fylkesmennene mer enn 500 tilsyn i kommunene.

I mer enn to tredjedeler av tilsynsrapportene ble det påvist lovbrudd.

Sviktende styring er et gjennomgående problem.

Godt lederskap på alle nivåer er helt avgjørende når vi skal heve kvaliteten på tjenestene.

Det er helt avgjørende når vi skal arbeide smartere og bruke ressursene bedre.

Regjeringen har en kvalitetsavtale med KS. Et av punktene i den er å styrke ledelseskompetansen. Vi vil videreføre denne satsingen. Helsedirektoratet har derfor fått i oppdrag å etablere en ledelsesutdanning i de kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det er altså viktig arbeid på gang!

Vi mener likevel det er nødvendig å styrke innsatsen på dette området og vi vil derfor sørge for at det stilles tydelige krav til ledelse og ledelseskompetanse.

Samhandling innen kommunale helse- og omsorgstjenester er selvfølgelig ikke nok.

Samhandling mellom ulike sektorer er også helt nødvendig for å bedre tjenestene i kommunen.

Mange av dem som sliter med rusavhengighet og psykiske utfordringer trenger mer enn helsehjelp. De trenger hjelp til å bo. Hjelp til å komme i skole eller jobb. Hjelp til å komme i kontakt med NAV.

Vi har altfor mange ganger sett at sårbare barn og unge ikke har fått nok hjelp fordi helsetjeneste, barnevern, skole og barnehage ikke har samarbeidet.

Vi har hørt for mange historier om barn og unge som har blitt mobbet og plaget uten at voksne har tatt ansvar og grepet inn. Som tretten år gamle Odin, som tok livet sitt etter langvarig mobbing.

I fjor vår besøkte jeg Sunnfjord medisinske senter i Florø. Her har kommunen samlet mange av helse- og velferdstjenestene sine i et felles bygg for å bedre samhandlingen. Her er det helsestasjon, legekontor, øyelege, fysioterapeut, spesialisthelsetjenester, NAV og apotek under samme tak.

Slik ser fremtidens primærhelsetjeneste ut!

Den forrige opptrappingsplanen for rusfeltet ga ikke det løftet som trengtes. Vi arbeider derfor med en ny opptrappingsplan for rusfeltet. Alle som trenger det må få den hjelpen de trenger. Raskere enn i dag.

Vi vil ha kortere ventetid og bedre kvalitet i behandlingen. Bedre kvalitet betyr blant annet sammenhengende behandlingsforløp for mennesker med rusavhengighet. Vi må i større grad viske ut grensene.

For å forberede opptrappingsplanen for rusfeltet, har vi gjennom budsjettforliket med KRF og Venstre øremerket 100 millioner kroner til kommunalt rusarbeid.

Ideelle og frivillige organisasjoner er viktige samarbeidspartnere og selvstendige tjenesteleverandører innen disse områdene.

I budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti økte vi tilskuddet til ideelle og frivillige organisasjoner med 30 mill. kroner, samtidig som vi økte tilskudd til Fontenehus med 10 mill. kroner og bevilget 2,5 mill. kroner til Gatehospitalet.

Det gir bedre rammebetingelser for videreutvikling av gode og viktige tilbud.

Og endelig har vi fått på plass en ny legespesialitet i rus og avhengighetsmedisin. Vi er allerede i gang med å godkjenne de første spesialistene i en overgangsordning.

En plan for å bygge ut tilbudet til psykologer i kommunene kommer i stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten nå i vår.

I dag tar det ofte for lang tid å få time hos en kommunepsykolog. De som trenger det skal få raskere hjelp til å løse sine psykiske problemer.

Jeg vil derfor ha flere psykologer i kommunene.

I 2014 styrket vi rekrutteringstilskuddet for psykologer med 40 millioner kroner. Det gjorde at vi ved utgangen av 2014 hadde rekruttert til sammen 281 psykologer gjennom tilskudd­sordningen. Det er lovende resultater, men vi vil videreutvikle denne satsningen i tiden som kommer.

Vi vil innføre lovkrav om psykologer i kommunene og lager et finansieringssystem som sikrer at kommunene ansetter flere psykologer. Vi vil sende på høring et forslag om lovkrav i løpet av neste år.

Pasientens helsetjeneste handler ikke om å leve livet på institusjon. Det handler om en åpen og oppsøkende tjenesten som gjør det mulig å mestre livet, selv om man har utfordringer med rus eller sin psykiske helse.

Pasienter må bli flinkere til å følge pasientene ute i kommunene.

Oppsøkende ACT-team der kommuner og spesialisthelsetjeneste samarbeider om et tilpasset tilbud til alvorlig syke pasienter med rusavhengighet, har vist svært gode resultater.

Dette er tiltak vi vet virker og som både brukere og teamet er godt fornøyde med.

Pasientene blir friskere, antall liggedøgn halveres og tvangsbruken reduseres markant. Ja, 70 prosent for de sykeste pasientene.

Derfor skal vi ha flere slike team. Jeg er derfor glad for at vi fikk lagt inn 10 millioner kroner mer i budsjettforliket til finansiering av nye team.

Dette er i påvente av en varig finansieringsmodell hvor kommuner og helseforetak ansvarliggjøres.

Det arbeider vi med.