DIFIs anskaffelseskonferanse – Forenkle, fornye, forbedre

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og handelsdepartementet

Statsråd Monica Mælands tale på DIFIs anskaffelseskonferanse 28. november 2013

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære innkjøpere.

Kjære leverandører.

Kjære alle sammen.

 

Tusen takk for invitasjonen hit til DIFIs anskaffelseskonferanse. 

 Det er bra å se så mange her i dag!

Over seks hundre mennesker.

Og det skulle bare mangle!

 

For rundt 400 mrd. kroner går til offentlige anskaffelser hvert år.

Det tilsvarer nesten 15 prosent av et norsk BNP!

 

Kort fortalt: Ingen annen innkjøper har større tyngde, enn det offentlige. 

Derfor er det også viktig for meg å være her i dag.

 

Selv kjenner jeg mange anskaffelser fra innsiden, etter å ha ledet byrådet i Bergen i ti år.

Og jeg vet at intensjonene med regelverket om offentlige anskaffelser er de absolutt beste: Best mulig leveranser til best mulig pris, på redelig vis.

Men jeg kjenner også til hvor forvirrende og rigid regelverket noen ganger kan virke.

 

Den siste historien kan vi ta fra Havforskningsinstituttet i Bergen, som har lyst ut en kontrakt på 1,4 mrd. kroner for et nytt forskningsskip.

Det er snakk om et spesialisert skip, som skal gå i is og hardt vær.

Da er det selvsagt viktig å kunne velge mellom flest mulig gode og kvalifiserte søkere. 

Men ingen av verftene som leverte tilbud, greide å holde seg innenfor regelverket.

 Blant annet måtte tilbudet fra Kleven verft sendes i retur.

Det manglet nemlig nummer på forsiden av en konvolutt!

Det virker meningsløst.

 

Som styreleder Kjersti Kleven sa det:

”Vi tåler å tape kontrakter på grunn av pris og teknologi, men ikke på formalia og bagateller.”

 

Det er dessverre ikke et enestående eksempel.

Men vi i regjeringen ønsker å gjøre noe med dette!

Vi ønsker å skape en god balanse mellom:

  • Best mulig leveranser til best mulig pris, på redelig vis.
  • Og et fornuftig regelverk både kjøper og tilbyder lett kan bruke.

Da vi inntok regjeringskontorene lovet vi derfor at:

  • Vi skal gjøre hverdagen enklere for bedrifter og folk;
  • vi skal bruke samfunnets ressurser mest mulig effektivt;
  • og vi skal støtte opp om konkurransekraften i næringslivet.

 Dessuten har vi mål om at Norge på sikt skal bli ett av de mest innovative landene i Europa.

 Alt dette ligger til grunn når vi nå setter i verk vår næringspolitikk.

Vi skal fornye, forenkle og forbedre!

I budsjettet for 2014 følger vi opp:

  • Vi prioriterer vekstfremmende kutt, i personskatten, formueskatten og arveavgiften;
  • vi satser på infrastruktur, med 1,7 milliarder kroner mer til riksveg og jernbane;
  • og vi øker bevilgningene til utdanning og forskning.

Men skal vi nå målene om en mer effektiv offentlig sektor, og et mer innovativt næringsliv, må vi ta alle virkemidler i bruk.

Et svært viktig virkemiddel er offentlige anskaffelser.

400 mrd. kroner i offentlige anskaffelser i året gir makt.

Og makt forplikter.

  • Det forplikter oss til å profesjonalisere og effektivisere.
  • Og det forplikter oss til å sørge for at offentlige anskaffelser foregår på en så sikker, enkel og lite byråkratisk måte som mulig.

 Jeg kan herved love at vi vil løfte offentlige anskaffelser mye høyere opp på den politiske agendaen enn tidligere.

Heldigvis har vi et godt grunnlag å jobbe videre ut fra.

Det er satt i gang prosesser i både Norge og i EU.

Nye direktiver i EU vedtas rundt nyttår.

Gjennom EØS-avtalen, skal de også gjennomføres i norsk rett.

Vi vet allerede at det vil komme flere reelle forenklinger derfra, slik som;

  • reduserte krav til dokumentasjon;
  • reduserte krav til bedrifters økonomiske evne, som er spesielt viktig for små og mellomstore bedrifter;
  • og nye krav til elektroniske løsninger; for eksempel skal prosessen fra kunngjøring til innlevering av tilbud nå skje elektronisk.

 Alt dette er godt nytt.

Og i takt med at EU-prosessen går sin gang, har vi startet å forberede gjennomføringen av nye direktiver i norsk rett. 
I Norge har vi på vår side satt ned et uavhengig utvalg, forenklingsutvalget.

Utvalget skal gå gjennom den særnorske delen av regelverket, og foreslå et nytt.

Deltagerne kommer blant annet fra KS, næringslivet, LO, Helse-Norge og Akademia. De skal gi oss både kunnskap om hvordan regelverket virker, og anbefalinger om tiltak og justeringer.

Den norske delen av regelverket gjelder riktignok kun små anskaffelser.

Terskelverdiene ligger på 1 million kroner for staten, 1,6 million kroner for andre, og 40,5 million kroner for bygg og anlegg.

Med andre ord, disse såkalte ”små anskaffelsene” er langt i fra ubetydelige.

For flertallet av norske bedrifter, er denne delen av regelverket faktisk aller mest relevant.

Grunnen er enkel:

  • 99,5 % av alle norske bedrifter har færre enn 100 ansatte, 93 prosent har færre enn 10.
  • Små og mellomstore bedrifter er de mest vanlige i Norge!
  • Og for disse bedriftene, vil små anskaffelser generelt være mye mer relevante enn store.

Forenklingsutvalget vil gi oss viktige innspill.

Men vi vet jo allerede litt om hvor skoen trykker.

Først og fremst etterspørres økt fleksibilitet, både for leverandører og kjøpere.

 På den ene siden opplever leverandører at det ofte stilles for strenge krav – krav som gjør at de reelt sett kan bli utestengt fra konkurransen.

Kravene er noen ganger helt ute av proporsjoner i forhold til størrelsen og kompleksiteten på kontraktene.

På den annen side, er det et problem at regelverket heller ikke er godt nok tilpasset det offentliges behov.

En kontrakt i bygg- og anleggsbransjen kan selvfølgelig ikke sammenlignes med en kontrakt innenfor barnevernet.

Da er det rart at begge skal bruke samme type anbudsprosesser.
Så selv om vi venter på forenklingsutvalget, er det ingen grunn til å sitte stille.

Jeg tror at mye handler om å finne riktig balanse mellom feil og frykt hos offentlige innkjøpere.

Feil er kostbart.

Men dét er også en altfor streng praktisering av regelverket!

Er vi for redde for å gjøre feil, bruker vi kanskje aldri skjønn, eller utnytter fleksibiliteten som faktisk finnes i regelverket.

I den grad vi kan, bør vi selvsagt alltid tilpasse anskaffelsen til det som faktisk skal anskaffes.

Her vil jeg gi honnør til DIFI.

DIFI gjør en svært viktig og god jobb i å veilede offentlige innkjøpere om regelverket og mulighetene som finnes.

DIFI sørger både for mindre frykt, samtidig som det blir mindre feil.

Resultatet er mer profesjonelle og effektive innkjøp.

Et annet virkemiddel for mer effektive prosesser kan være samordning.

Departementet har nettopp sendt på høring et forslag om samordning av statlige innkjøp.

Planen er at en egen samordningsenhet skal få ansvar for å inngå og forvalte rammeavtaler på vegne av statlige virksomheter.

Dette skal gi mer effektive anskaffelsesprosesser, bedre betingelser, og bedre oppfølging av leverandører og kontrakter.

Av de 400 mrd. kronene årlig, utgjør statlige innkjøp nærmere 170 mrd. kroner.

Det er klart at effektivisering her – kan gi stor økonomisk gevinst. 

Men offentlige innkjøp handler ikke bare om utfordringer, og å finne løsninger på disse.

Det handler også om muligheter.

Det offentlige har både stor innkjøpsmakt, og stor evne til å ta risiko.

Dette kan gi økt innovasjon!

Innovasjon er aldri et mål i seg selv.

Det er heller et middel – for økt konkurransekraft, og økt verdiskaping.

Derfor er det verdt å satse på.

Det viser seg nemlig at offentlige innkjøp rettet mot innovative løsninger – bidrar til økt verdiskaping og velferd.

Både nasjonale og internasjonale erfaringer viser at:

  • Det gir bedre tjenester til innbyggerne,
  • Det gir en mer effektiv offentlig sektor,
  • Og det gir et mer lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv.  

Vi i regjeringen vil derfor forenkle anskaffelsesregelverket for å gjøre det enklere for små og innovative aktører å legge inn anbud.

 Men skal vi utnytte potensialet til fulle, må flere elementer på plass.

Viktigst av alt er kanskje den strategiske dimensjonen.

Og her er det først og fremst lederne som har et ansvar.

Hvis anskaffelser skal bidra til bedre og innovative løsninger må de alltid være forankret på toppen av organisasjonen. 

Først når ledere begynner å tenke strategisk omkring innovasjon i offentlige innkjøp, kan virksomhetene for alvor arbeide videre med andre avgjørende faktorer, som faglig og juridisk innkjøpskompetanse og dialogen med markedet.

Og det er i planleggingsfasen, når man utvikler spesifikasjoner, at innovasjon kan bli en del av prosjektet.

Alle bør derfor føre en god dialog med markedet.

Jeg vil trekke frem NHO og KS sitt leverandørutviklingsprogram som et godt eksempel på hvordan det er mulig å legge til rette for markedsdialog.

Mange kommuner, eksempelvis Oslo, Bergen, Voss og Verdal deltar her.

Et av pilotprosjektene kan vi hente fra Lyngdal kommune.

De skal anskaffe nye omsorgsboliger. 

Lyngdal satser på å gi leverandørene god innsikt i brukerkrav og forventninger. Tanken er at kommunen på denne måten kan få tilgang til attraktive og fremtidsrettede løsninger innen smarthustek­nologi.

Håpet er at disse pilotprosjektene kan gi opphav til bedre praksis generelt. 

Det er også positivt at helseforetakene i økende grad bruker leverandørkonferanser og -dialog i forkant av store anskaffelsesprosjekter.

Vi på myndighetssiden vil arbeide systematisk for å skape møteplasser der det er behov for dette.  

Til sist, den uslepne diamant: offentlig-privat innovasjonssamarbeid.

Jeg tror at bedrifter og myndigheter i fellesskap kan utvikle enda bedre tjenester sammen, enn hver for seg.

En privat tilbyder har som regel økonomiske incentiver til å skape de mest effektive løsningene og de beste prosjektene.

Og en offentlig innkjøper kan med sin kunnskap, aktivt etterspørre de beste løsningene.

I tillegg kan han bidra inn i prosjekter med sin kompetanse.

Et godt eksempel er Ultimovacs AS.

Sammen med Oslo Universitetssykehus har det private selskapet utviklet en ny kreftvaksine.[1] 

Delt finansiering mellom det offentlige og private har ført til god deling av risiko. Samtidig deles og overføres kompetanse. Resultatet er et produkt med høy kvalitet som kan gi betydelig helsegevinst og verdiskaping.[2]

Vi har også erfaringer med offentlig privat samarbeid fra ordningen med Offentlige Forsknings- og Utviklingskontrakter, såkalt OFU. 

Og vi har erfaring fra flere store veiprosjekt.

Der har vi sett hvordan ansvar for vedlikehold over mange år fører til vilje til å tenke innovativt. 

Vi kan også trekke erfaringer fra andre land som gradvis har justert sine OPS-ordninger slik at de gir innovasjon. 

For å stimulere til økt offentlig-privat innovasjonssamarbeid, vil vi i Regjeringen utarbeide både en veileder og retningslinjer for dette.

Og vi vil sørge for at offentlige innkjøpere benytter seg av dem. 

For her ser vi et stort potensial!

Helt til slutt vil jeg si noen ord om fremtiden for offentlige anskaffelser i Norge. 

Viktige byggesteiner er i ferd med å bli lagt.

Disse vil påvirke offentlige anskaffelser i mange år framover. 

EU lanserer sine direktiver ved årsskiftet.

Forenklingsutvalget kommer med sin innstilling til våren. 

Når vi arbeider med forenkling i departementet, legger vi selvsagt vekt på at det skal være en felles logikk mellom EU-regler og norske regler.

At de nye EU-direktivene ryktes å være på til sammen 700 sider, er kanskje ikke et spesielt godt tegn til forenkling. 

Men vi kan trøste oss med at forenklingsutvalget antagelig klarer å holde seg langt under dette.

Jeg har store forventninger til forslagene de vil komme med.

Og jeg ser frem til å følge opp forenklingsutvalgets rapport.

Min ambisjon for fremtiden er å gjøre regelverket klarere og mer brukervennlig enn i dag.

For vi er skjønt enige med Kleven:

Å tape kontrakter på grunn av pris og teknologi, det får man tåle,

 – men ikke på formalia og bagateller!

Og som sagt, 400 mrd. kroner, 15 prosent av BNP, forplikter:

  • Det forplikter oss til å profesjonalisere og effektivisere; å forenkle, fornye og forbedre
  • og det forplikter oss til å skape et regelverk som både kjøper og tilbyder kan leve med, og som samtidig gir best mulig leveranser til best mulig pris, på redelig vis

Derfor vil vi også ha innspill fra dere.

For et enklere, bedre anskaffelsesregelverk, send gjerne inn forslag til adressen dere ser bak meg: postmottak@fad.dep.no 

Jeg ønsker dere en vellykket konferanse og en fin dag videre.

Takk for meg.

 


[1] Basert på en oppfinnelse gjort av Gustav Gaudernack, Anne-Marie Rasmussen and Else Marit Suso ved Oslo Univer­sitetssykehus.

[2] Eiere er Inven2 (50%), Gjelsten Holding (40%) og Radiumhospi­talets Forskningsstiftelse (10%).