Diskuterte prioriteringer for våren og fri bevegelse i EU

Rapport fra ambassaderåd Eli Jonsvik, EU-delegasjonen

Prioriteringene til det greske formannskapet og retten til fri bevegelse i EU var blant sakene som ble diskutert under Europaparlamentets plenumssamling i Strasbourg i forrige uke. Ambassaderåd Eli Jonsvik ved EU-delegasjonen rapporterer.

Hellas statsminister Antonis Samares og president Martin Schulz under en pressekonferanse i Europaparlamentet. Foto: The European Union

Det greske formannskapet i Rådet for den europeiske union ved statsminister Samaras presenterte følgende fire prioriteter for første halvår 2014: vekst og sysselsetting, bankunionen, immigrasjon basert på solidaritet og maritim sektor.

I hovedsak ble presentasjonen positivt mottatt. En rekke av talerne minnet om at både Europa og demokrati er greske ord. Det ble understreket at Hellas hadde høstet lærdom som ville være nyttig å bringe med seg i formannskapet. Debatten var preget av grunnleggende forskjellige syn på hva som er den beste økonomiske politikken: Opprettholdelse av strenge sparetiltak eller større vekt på å stimulere vekst og redusere arbeidsløshet. Mens statsministeren la vekt på å fremheve resultatene som var oppnådd i Hellas, tegnet flere av de greske parlamentsmedlemmene et helt annet bilde av situasjonen.

Diskusjon om Troikaen
Rollen til Troikaen (den europeiske sentralbanken ECB, Valutafondet IMF og EU) under finanskrisen undersøkes nå av Europaparlamentet. Siktemålet er en uttalelse under plenum i april.  Det har vært gjennomført flere høringer, sendt ut spørreskjema til berørte land/institusjoner og foretatt reiser til Portugal og Kypros. Saksordførerne for den kommende rapporten presenterte bakgrunnen for arbeidet på en pressekonferanse og la vekt på behovet for transparens og demokratisk legitimitet.

Allerede nå ble troikaen hyppig kommentert i debattene. Hovedtyngden lå på kritikk av metodene, til dels også av politikken. Samtidig understreket mange at uten inngrep fra troikaen ville situasjonen vært betydelig verre.

Diskusjon om fri bevegelse
Diskusjonen om retten til fri bevegelse i EU sto ikke opprinnelig på dagsorden, men ble tilføyd på bakgrunn av den aktuelle debatten i flere land om mulig storinnrykk av bulgarere og rumenere. To av EU-kommissærene innledet. Reding påpekte at retten til fri bevegelse er en grunnleggende rettighet som ikke er åpen for forhandlinger. Meningsmålinger viste forøvrig at Europas borgere verdsatte denne retten høyt. De som flyttet til andre land bidro til økonomisk utvikling både i sitt nye land og i hjemlandet. Sysselsettingsgraden blant de som flyttet innenfor EU var høyere enn den gjennomsnittlige sysselsettingsgraden.

Også kommisær Andor la fram tall som underbygget at motivet for å flytte til andre land var å få arbeid, ikke sosiale ytelser. Talsmannen for den største konservative grupperingen EPP fremhevet at denne debatten i Europaparlamentet burde vært helt unødvendig: retten til fri bevegelse er en av EUs fire fundamentale friheter og uløselig knyttet til det indre marked.  Fra sosialdemokratisk hold ble det uttrykt at problemet ikke var fri bevegelse, men fattigdom og arbeidsløshet. Nasjonale myndigheter hadde et ansvar for å unngå sosial dumping. Debatten var etter forholdene saklig. De fleste verbale utfall kom mot meningsmotstandere i eget land. De fem største politisk grupperingene sto sammen om resolusjonsutkastet som ble vedtatt.

Valg til Europaparlamentet
Parlamentet er selvsagt preget av valget 22. – 25. mai. Talerlistene under debattene blir lengre og lengre, og taletiden overholdes sjeldnere. Det er økende press på å avslutte saker i løpet av denne parlamentsperioden. Og det summer av rykter om hvem som stiller til gjenvalg og hvem som slutter.

Euroskeptikere av ulike kulører antas å gjøre et godt valg. Størst medieoppmerksomhet får Marine Le Pen. Le Pen er i dag ikke med i noen av de politiske gruppedannelsene i Europaparlamentet. Ambisjonen hennes er å samle tilstrekkelig oppslutning til at sammenslutningen European Alliance for Freedom blir en politisk gruppering. Representantene i Europaparlamentet sitter etter politiske grupper, ikke etter nasjonalitet. Politiske forhandlinger skjer mellom de politiske gruppene, og uavhengige representanter har svært liten innflytelse.

Det formelle kravet som må tilfredsstilles for å anerkjennes som gruppe, er minst 25 representanter fra minimum sju land. Det østerrikske frihetspartiet er med i alliansen, og dialogen med Geert Wilders frihetsparti i Nederland er god. Det søkes kontakt med en rekke andre partier, inkl. Lega Nord i Italia, Sverigedemokraterna og Sannfinnene. Derimot har le Pen eksplisitt sagt at greske Ny daggry og det ungarske Jobbik ikke er aktuelle partnere. Le Pen legger stor vekt på å fremheve verdier som patriotisme og frihet, uten å ville plassere seg på en høyre-venstreskala. Selve valgmanifestet til alliansen ville kunne appellere til en bred krets av euroskeptikere.

Flertall sentrum-høyre og sentrum-venstre
Det britiske UKIP har hittil tatt avstand fra samarbeid med alliansen. UKIP utgjør i dag hovedtyngden i parlamentsgrupperingen EFD (Europe of Freedom and Democracy).  Le Pen skal også ha vært i kontakt med enkelte partier i grupperingen ECR (European Conservatives and Reformists), der det britiske konservative partiet inngår. Det antas at euroskeptiske partier på høyresiden vil få betydelig økt oppslutning i enkelte land i det kommende valget. Samtidig er det lite sannsynlig at det blir grunnlag for hele tre politiske grupperinger til høyre for den store konservative hovedgruppen EPP (European People’s Party). 

For øyeblikket tyder meningsmålinger på at EPP forblir størst, men at den sosialdemokratiske gruppen S&D haler innpå og blir nesten jevnstort. Mest sannsynlig vil disse to gruppene beholde  flertall til sammen. Derimot kan det se ut som om både de liberale (nr. 3) og de grønne (nr. 4) vil bli redusert.

Også protestpartier som regnes å tilhøre venstresiden synes å være i fremgang. Enkelte analyser hevder at disse vil få betydelig representanter enn de høyrepopulistiske partiene.  Fortsatt er det betydelig usikkerhet om hvor enkelte av partiene som ikke er representert i Europaparlamentet i dag, vil velge å plassere seg. Likevel er konklusjonen at med mindre det skjer noe helt uventet, vil neste Europaparlament fortsatt ha et solid flertall fra sentrum-høyre og sentrum-venstre.