Diskuterte reform av EUs fiskeripolitikk

Flere tilleggsforlag ble vedtatt da Europaparlamentets fiskerikomité diskuterte den foreslåtte reformen av EUs felles fiskeripolitikk. Fiskeriråd Geir Evensen rapporterer.

Da Europaparlamentets fiskerikomité avholdt møte 27. og 28. januar stod votering over en rapport om kommisjonens grønnbok om reform av fiskeripolitikk høyt på dagsorden. Rapporten støtter i hovedsak opp om kommisjonens forslag og de prinsippene som legges til grunn. For eksempel så er man enige med kommisjonen om at følgende fem feilslåtte områder må være særlig sentrale i reformen: Overkapasiteten i flåten, uklar politikkformulering som ikke gir nok veiledning til utarbeidelsen av regelverket, et beslutningssystem som oppmuntrer til kortsiktighet, et rammeverk som ikke stimulerer til ansvarlighet i industrien, manglende politisk vilje til å sikre etterlevelse av regelverket. 

Samtidig er det ikke slik at overkapasitet er et ”universelt” problem. De flåtegrupper og fiskerier hvor dette ikke er gjeldende må derfor ikke rammes av tiltak i denne sammenheng. Generelt vies det nå mer plass til sammenhengen mellom bærekraftige ressurser og økonomisk og sosial bærekraft, hvor også hensynet til matsikkerhet (forsyning) trekkes inn. Det anlegges et bredt perspektiv med understreking av dette ikke bare handler om mat, men også om kystsamfunn, bosetting, kultur og en måte å leve på. Det bes spesifikt om at kvinnenes behov må respekteres. 

Komiteen vedtok også en rekke tillegg i rapporten og her er noen av de viktigste punktene:

- Generelt er det EUs politikk for eksterne relasjoner som skal legges til grunn også når det er fiskeriinteresser som skal forsvares. Inngåelse av fiskeriavtaler med tredjeland bør underlegges overordnede vurderinger ut fra gitte kriterier som blant annet inkluderer og ivaretar EUs rolle som forsvarer av menneskerettigheter og demokrati. Den kompleksitet og krav til oppfølging som de eksterne oppgavene innebærer gjør at komiteen ber om en økning av staben i kommisjonens generaldirektorat for fiskeri og maritime spørsmål, og at det samtidig vurderes hvilke mulighet man har for å delegere til medlemsstatene.

 

-  En av de største endringene i rapporten er at det blant annet er føyd til et kapittel om markedsorganisering og et om maritim politikk. Om det siste vises det til at fiskeripolitikken fordrer en global tilnærming. Man er tilfreds med at kommisjonen har gjort dette til en av sine prioriterte områder og understreker at den nye økosystembaserte forvaltningen etablerer en direkte link mellom den felles fiskeripolitikken og integrert maritim politikk (IMP).

-  Med siktemål om lønnsomhet og utvikling må utnyttelsen av bestandene bygges på prinsippet om maksimalt bærekraftig utbytte hvor alle arter ses under ett, ikke bare i forhold til enkeltarter slik det gjøres i dag.

-  Kommisjonen må legge særskilt til rette for utkantstrøk og de særlige behov som gjør seg gjeldende der. Det samme gjelder småskalafiske. Generelt bør det gis lettere tilgang til finansieringsordningene. Videre må produsentorganisasjonene involveres mer og antall mellommenn i verdikjeden må reduseres.

-  Kommisjonen bes om å etablere en konkret ordning for miljømerking for derved å blant annet bedre produktenes image.  

-  Kommisjonen bes om forsiktig å undersøke muligheten for å etablere nye forvaltningsmodeller som kan supplere det eksisterende TAC og kvote-systemet, for eksempel innsatsregulering og bruk av omsettelige kvoter. Det siste vil lette arbeidet med å redusere utkast og bidra til å redusere administrative prosedyrer. 

-  Rapporten viser til at overkapasiteten må kvantifiseres. Både kommisjonen og medlemslandene må gjøre en jobb her. Man må identifisere hvilke deler av flåten som er for stor. Og i tillegg finne årsakene til overkapasitet og de økonomiske driverne. På lang sikt er målet at flåten skal finansiere seg selv.

-  En bærekraftig akvakulturnæring har potensial til å løfte veksten i relaterte sektorer og bidra til utvikling i kyst- og utkantstrøk.  Beskyttelsen av EUs egen akvakulturnæring samt dens konkurransedyktighet bør styrkes. Dette fordrer forskning og teknologisk utvikling, arealplanlegging og faktisk adgang til egnede arealer. Produsentorganisasjonene (PO) vil spille en viktig rolle og kommisjonen bes eksplisitt om å sørge for at akvakulturnæringens behov ivaretas i regelverket for POene. Kommisjonen bes bidra til at det gjøres undersøkelser med å få frem nye akvakulturarter.

Plenumsvotering skal etter planen skje 24-25. Februar, og man venter at kommisjonen vil ferdigstille oppsummeringen av alle innkomne høringsuttalelser til Rådets møte i april.

Orientering om et pågående arbeid om EUs importsystem og forholdet til reformen av den felles fiskeripolitikken

I konteksten av den gjennomgang som gjøres av fiskeripolitikken er det tatt initiativ til en rapport om EUs importordning for fiskeri og akvakulturprodukter. Alain Cadec fra kristeligdemokratene er rapportør. Rapporten er foreløpig ikke fremstilt i form av noe utkast. I møtet gjennomførte man en første utveksling av synspunkter.

Cadec viste i møtet til at importandelen nå utgjør hele 77 % og at dette vil øke. Det fremtidige behovet kan aldri bli dekket av EUs egen produksjon. Han mente at grønnboken ikke tar tak i disse realitetene.

I debatten ble det vist til ”trusselen” fra land som eksporterer fisk til EU og hvor fisken ikke er produsert etter regler som EU-produsenter må respektere. Pangasius ble brukt som eksempel og kommisjonens representanter måtte svare på om kommisjonen har inspisert det angjeldende område i Vietnam som etter parlamentsmedlemmets oppfatning består av forurenset vann. Fra generaldirektorat for fiskeri og maritime spørsmåls side ble det presisert at kommisjonen har inspisert disse områdene og at fisken faktisk produseres under godkjente forhold. Skal man beskytte seg mot denne importen må det nok anvendes handelstiltak. Selv om man for så vidt er åpne for forslag kunne man fra generaldirektoratets side umiddelbart ikke se noen saklig grunn for å åpne slike tiltak. I Vietnam er man for øvrig oppmerksom at de under overvåkning, herunder at de må vri noe av eksporten til andre markeder.

Et annet representantsmedlem la til at man ikke uten videre kan klage på at store eksportører ikke respekterer samme regler som i EU. Norge og Island er noen av verdens største eksportører av fisk og der har man høye standarder både for folk og fisk.  

Neste runde vil bli møtet 15-16. Mars, og det vil bli gjennomført en høring 7-8. april. I møtet som er planlagt første uken i mai, vil rapporten bli presentert. Komiteen vil votere over rapporten 2. juni, og plenumsvotering finner sted i juli.   

Den spanske ministerens redegjørelse for formannskapets prioriteringer

Den spanske ministeren for miljø- land-, og havmiljø, Elena Espinosa Mangana redegjorde for det spanske formannskapets prioriteringer på fiskeriområdet og svarte deretter på spørsmål i den etterfølgende debatten. Noen av de spanske prioriteringene for fiskeripolitikk er det pågående arbeidet med reform av fiskeripolitikken, reform av markedsorganiseringen, introduksjon av et regelverk for miljømerking, debatt om kommisjonens annonserte forslag for regulering av dyphavsarter og revisjon av EUs eksterne fiskeripolitikk.

Vedrørende den integrerte maritime politikken presiserte hun at man måtte anlegge et bredt perspektiv og at bærekraftig fiskeri alene ikke er nok. Man må se på alt som påvirker økosystemet. En rekke faktorer gjør seg gjeldende, for eksempel transport. Om sanksjoner og hvorvidt disse bør gjøres uniforme innen EU stilte hun seg i utgangspunktet åpen, men sa samtidig at det virker logisk at uniforme regler følges av uniforme sanksjoner. Hun minte om at dette var politisk sensitive spørsmål.

Formannskapet er for regionalisering, men Mangana presiserte at dette ikke måtte forveksles med renasjonalisering som de var sterkt imot. Noe slikt ville bety slutten på den felles fiskeripolitikken. På spørsmål om hun kunne presisere hva som skal legges i regionalisering svarte hun avvisende, men la til at det er grenser for hvor langt man kan gå. Det er tross alt gode grunner for at det foreligger en fellesskapspolitikk på fiskeriområdet. Alle kan ikke ha sin egen fiskeripolitikk, men det vil være fornuftig å ta utgangspunkt i karakteristika som er typiske for et gitt område.

Spørsmål om hvorfor EU fortsetter å modernisere flåten når det samtidig foreligger en stor overkapasitet, ble besvart med at modernisering ikke var ensbetydende med økt fiske, men kunne f eks bidra til økt sikkerhet og bedre kvalitet. Det siste kommer konsumentene til gode.

Omsettelige kvoter er gjenstand for debatt og det er for tidlig å si noe konkret om dette. Hun registrerte at det er ulike løsninger i medlemslandene, noen har dette, andre ikke. Det vil under alle omstendigheter være vesentlig å skreddersy løsninger til de ulike fiskeriene. Dette vil kreve mye arbeid.

Markedsorganiseringen er ikke tilpasset dagens virkelighet når det gjelder import. Mangana presiserte at hun ikke var for frihandel, men det er et stort behov for import av fisk og det må blant annet tas hensyn til konsumentenes behov.

Rapport om WTO og andre handelsforhandlinger sin påvirkning på fiskerisektoren

På initiativ fra Fiskerikomiteen er det utarbeidet en rapport som tar for seg påvirkningen WTO og andre handelsforhandlinger øver på fiskerisektoren.

Rapporten omhandler blant annet handel med fisk globalt og i EU, beskrivelse av rammene for den del av WTO-forhandlingene som er relevant for fisk og en gjennomgang av handelsbeskyttelsestiltak.

Rapporten ble presentert i møtet og konklusjonen som ble fremstilt innebærer at konkurransen for EUs egen industri vil øke. Tollsatsene og importprisene reduseres. Men i hovedsak er likevel endringene moderate. Det kan forventes merkbare endringer på noen begrensede områder, men lange overgangsordninger vil dempe effekten.

Det er for øvrig verdt å merke seg at antidumpingtiltakene mot Norge både for laks og ørret er viet nokså stor plass. Det gis en forholdsvis grundig gjennomgang med en kronologisk oppstilling i rapporten.