Historisk arkiv

Mot en ny verdensorden? FNs rolle og norske interesser

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Studentersamfundet, Oslo, 3. september 2008

FN blir ikke bedre enn det vi, nasjonalstatene, gjør organisasjonen til. Vår visjon, vårt mål er at Norge skal være ”utålmodig” på vegne av et mer effektivt FN og en styrket verdensorden, sa utenriksminister Støre i sin innledning om FN i Studentersamfundet i Oslo.

Talepunkter for foredraget
(sjekkes mot framføringen/opptaket)

Innledning

(Bilde: FN-flagg)

  • Takk for sist – for ett år siden! Takk for invitasjonen. Avisa ”Universitas” spurte om hvorfor jeg valgte å komme tilbake til Chateau Neuf. Se ut over salen og du har svaret – full sal, mange hundre mennesker, den unge generasjon, til debattmøte, om FN! – det er kanskje gammeldags i internettets tid – men dette er noe vi skal verdsette, fordi det bygger opp under et engasjement vi er helt avhengige av i demokratiet. Så kan vi også følge dette foredraget på www.regjeringen.no – men jeg er ingen ”dot” akkurat nå, her er jeg ”live”.

Det er to formål med dette møtet:

  • For det første: dette er et utvidet FN-forum. Møtes hvert år i forkant av FNs generalforsamling. Åpenhet om utenrikspolitikken. Debatt og dialog. Betydningen av det sivile samfunn, eksperter, studenter, organisasjoner. Flere slike fora. Velkommen til alle, ikke minst til FN-sambandets styreleder Helga Hjetland. Takk til alle studentene som har rigget til det hele. Og jeg vil ønske spesielt velkommen noen studenter som er her fra Baku – norsk-studenter! Som jeg møtte for noen måneder siden da jeg var der. Imponerende.
  • For det andre – dette er et arrangement i rekken av Refleksprosjektet. Engasjement, kunnskap. Viktig for demokratiet. Grunnlagsrapport. Bok publisert i dag (som selges her i foajeen etterpå, og der får dere mye bok og kunnskap for 299 kr!). Møteserier. Over 200 innspill fra fagmiljøer. Stortingsmelding neste år. Teste våre utenrikspolitiske reflekser.
  • Noen ganger har verden stått ved en korsvei, og man har tenkt helt nytt. Det er blitt meg fortalt at da man i 1945 jobbet fram det som ble FNs velkjente logo og symbol; jordkloden – og de to olivenkvistene, et urgammelt fredssymbol – da måtte man ”finne opp” en farge som ikke allerede eksisterte i noen av de andre landenes flagg som var med å stifte FN. Den lyseblå fargen er med andre ord konstruert, den fantes ikke, den ble laget og satt sammen, ny. Olivenkvistene et ”ursymbol”. Blåfargen helt ny. Tankevekkende.
  • 1945, lenge siden. Og det var utvilsomt en korsvei – rett etter Den annen verdenskrig. En katastrofe for verden. Slike korsveier kommer ikke ofte – det skal vi være glade for. Samtidig: Et paradoks at det måtte en katastrofe til for å skape en så stor kraft for fornyelse av det internasjonale systemet. Ja, man kan spørre seg; må det en katastrofe til for å danne nye organisasjoner som vi trenger? For å forbedre det som finnes?

1. La meg begynne med utgangspunktet: FN, De forente nasjoner. Hva er FNs rolle i dag?

(Bilde: Grunnstein FN-bygning med Trygve Lie)

  • Dere ser her en nordmann, FNs første generalsekretær, arbeiderklassegutten fra Groruddalen, som legger ned grunnsteinen i New York.
  • De forente nasjoner. Vi nærmer oss altså årets generalforsamling, den 63. i rekken. Hver september, under åpningen av generalforsamlingen, demonstrerer FN sin unike rolle i å samle verdens ledere for å drøfte de store utfordringene. Statsledere, regjeringssjefer, utenriksministre. I år starter generaldebatten 23. september og varer til 1. oktober. 192 medlemsland, alle med én stemme hver, unikt. Landene møtes.
  • Men først: Hva mener vi med FN? Det er mye under hatten, eller paraplyen, til initialene ”FN”. FN favner mye: Det er for eksempel 12 særorganisasjoner (som ILO, FAO, WHO – hvor jeg selv har jobbet), 4 i Verdensbankgruppen (som IMF), 17 fond og programmer (som UNICEF, UNHCR), 5 forskningsinstitusjoner (som UNIDIR), 7 menneskerettighets- og traktatorganer (som CEDAW), 3 havrettsorganer (som ISA) og 10 miljøorganer (som IPCC, CITES). Og vi har WTO, som også er en del av den utvidede familien. Altså over 60 ulike organer.
  • I morgen kommer for øvrig ILOs generalsekretær hit (Somavia) til en konferanse om globalisering og arbeidsliv (”Decent Work”) hvor også WTOs generalsekretær (Lamy) deltar.
  • Ofte fokuserer vi på det eller der FN kommer til kort, men hver dag leveres omfattende arbeid, og hvem er der på slagmarken når CNN har reist og kameraene er slått av? For eksempel: De over 100.000 i fredsbevarende styrker.
  • Selv skal jeg til New York i nesten en uke under generalforsamlingen. Også statsministeren og miljø- og utviklingsministeren. Norsk politikk, regjeringserklæringen, sier at ”. . . det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egenhånd”. Ikke ta seg til rette. Verdensorden. Et av de viktigste stedene vi kan følge opp dette er i FN.
  • Hva er FNs rolle i dag? Hvilken rolle spiller FN for Norge? Hvilke interesser er vi med å fremme der? Hvilke forventninger har vi? Hvordan bruker regjeringen FNs generalforsamling i arbeidet for norske interesser?
  • I år er noen av de sentrale oppgavene for generalforsamlingen følgende, som viser FNs relevans. Ikke en fast dagsorden – men en arena vi kan bruke for å fremme viktige saker. Hva blir viktig i år?

(Bilde: Georgia. Død bror)

  • For det første: Fredelig løsning av konflikter. Afghanistan. Og Georgia, Russland. Russland gikk raskt til FN og Sikkerhetsrådet. Georgia viser både at FN er sentralt – og FNs begrensninger.
  • Det er uklart hvordan konflikten vil farge toppmøtet i New York. Hva vil det bety for Norge? Hvordan kan jeg bruke anledningen – i samtaler med kolleger? Hvordan påvirker det mitt lenge planlagte møte i New York med Russlands utenriksminister Lavrov? Hvilke koblinger gjøres FN-NATO-OSSE-EU? En stor sikkerhetsvev.

(Bilde: FN-flyet)

  • For det andre: Kampen mot fattigdom. Og et eget toppmøte om Afrika (22. sept.). Et høynivåmøte (25. sept., Stoltenberg) om hvor vi står i gjennomføringen av Tusenårsmålene. Vi ligger etter skjema for å nå målene for utvikling, halvveis mot 2015. Men Norge arbeider aktivt og i front med å nå tusenårsmålene – MDG 4 og 5 – vaksiner.
  • Og til en tredje sak på dagsorden: Midtøsten og giverlandsgruppen AHLC. Sentral norsk rolle i AHLC. Viser norske investeringer i globalt samarbeid. Gir Norge innganger til å ta opp også andre viktige saker. Generalsekretæren i FN deltar på AHLC-møtet.
  • For det fjerde, om behovet for dialog og normer. Ytringsfrihet. Ytringsfrihetssymposiet. Norsk-svensk initiativ, sammen med noen andre lands utenriksministre. Viser hvordan vi investerer i FNs kjerneagenda også på utfordrende områder, ytringsfrihet, karikatursaken.
  • For det femte: Nedrustning, FN-prosessene og klasevåpenkonvensjonen. Norge kombinerer aktiv FN-innsats med tilsvarende i kreative initiativer i randen av eller utenfor FN. Bygge allianser. Konvensjonen om klasevåpen kan gi stabile kjøreregler. Som minekonvensjonen for 10 år siden.
  • Og andre saker på dagsorden, som jeg kommer tilbake til: Klima – veien mot København neste år, bevaring av skog. Finansiering for utvikling. Stor FN-konferanse i Doha i november-desember. FN-reform.
  • Med andre ord, for å oppsummere: FN er en unik historisk institusjon:
    • A) Som verdens sentrale normgiver, arena for å utarbeide regelverk som binder mange
    • B) Som møteplass og arena – og det trenger verdenssamfunnet, og
    • C) Som legitimerende instans (tyngde) for felles handling til menneskehetens beste.
  • Jeg vil komme enda litt nærmere inn på dette, med flere eksempler. På hvilke områder har FN vist handlekraft, relevans, styrke?
  • For det første. Ta FN som normgiver. Som basis for et stort antall konvensjoner.
  • Hva ville Norges rettigheter som kyststat og oljenasjon (ja, om vi tar med Norges havområder, er vi ikke et ”lite land” i verden) vært uten havretten? Hva om vi hadde funnet olje på 1920-tallet? Hvem hadde fått rettighetene da? Interessant punkt.
  • For det andre. Som normgiver innenfor menneskeverd og menneskerettigheter. Nå 60 år siden Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Universelle. FN den sentrale aktør for å overvåke og utvikle menneskerettighetsnormer. Vi ser tilbakeslag, men FN er og blir helt sentral her.
  • For det tredje, i FN som arena og møteplass. Som jeg nevnte. I FN møtes statsledere, kolleger, eksperter. Her møtes og brynes staters ideer og ideologier. Denne arenafunksjonen blir viktigere og viktigere jo mer kompleks verden blir.
  • Som møtested i klimasaken: Det blir i alle fall ingen løsning om ikke FNs normer og arenafunksjoner bidrar til å bringe statene og aktørene sammen. For å finne felles løsninger. FN setter dagsorden. President Bush ville ha løsning utenfor FN – håpløst.
  • For det fjerde, om FN som legitimerende instans. Sikkerhetsrådet, med alle dets indre spenninger og reformbehov, er fortsatt en unik ”world court of opinion”. Legitimerer fellesskapets maktbruk i ekstreme tilfeller. Har en sterk normativ kraft. Som legitimerende instans gir FN mandat til fredsbevarende institusjoner.

2. Alt dette er vel og bra – men så til utfordringen: Dagens ”verdensorden” utfordres. Refleksjoner

  • Så tilbake en hovedoverskrift for i kveld: ”Mot en ny verdensorden?” Hva legger jeg i det? Om kronikken jeg skrev i Aftenposten i juli. 

(Bilde: Tre tomme stoler, ”WTO-skygger”)

  • I sommer, Genève, WTO-forhandlinger. Vi kom ganske langt, men altså ikke helt i mål. Syv år med forhandlinger, var ikke mulig å bli enige. I morgen kommer for øvrig WTOs generalsekretær, Lamy, til Oslo.
  • Skrev ned noen refleksjoner på flyet hjem, noen inntrykk og spørsmål, det jeg opplevde: Er vi ved slutten av en verdensorden? Forvitrer den? Er vi på vei mot en ny? Vokser noe annet fram i stedet? Provoserende spørsmål – ikke opplagte svar – vi trenger debatt om dette.
  • Norge har alltid hatt en sterk interesse i en robust verdensorden. Ikke kun kjøttvekta som skal telle. En solid verdensorden. Den utfordres.
  • Ett er dette: Dagens internasjonale institusjoner eldes. Ja, mange er godt over 60 år, etablert på slutten av 1940-tallet, uten at effektive reformer gjør dem i stand til å møte globaliseringens utfordringer godt nok, raskt nok: Som klima, fattigdom, matvarekrise, energikonflikter. Dette gjelder FN-organisasjoner og institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon.

(Bilde: De tre statsledere fra India, Kina, Brasil)

  • For det andre – spørsmålet om legitimitet: Nye stormakter vokser fram, som Kina, India, Russland og Brasil. Utfordrer til tider de etablerte institusjonene. Lojaliteten er ikke den samme, har ikke det samme eierskapet. Kinas voksende rolle, mer aktiv, tar mer del i internasjonale organisasjoner, noe som er merkbart på få år. Uten Kina ingen internasjonale løsninger.
  • Hvor langt vil disse store landene fjerne seg fra det verdigrunnlag som vi forbinder med FN og dagens verdensorden?
  • Hva vil de ”kreve igjen” for å samarbeide med vestlige land om fortsatt felles globale spilleregler? Ja, hva skjer når EU og USA ikke lenger kan ”ordne opp på bakrommet” i WTO og andre steder?
  • Ta ett felt, innenfor global helse (som jeg kjenner ganske godt til), og til et dilemma som berører patenter:
  • I vår globaliserte verden vil nye land være med og bestemme spillereglene. Som her: Smittsomme sykdommer sprer seg raskt med dagens kommunikasjoner. Vi må være raskt ute med å identifisere dem og produsere vaksiner.
  • De siste årene har de mest dødelige versjonene av fugleinfluensa dukket opp i Indonesia. Rutinene er slik at virusprøver sendes til Verdens helseorganisasjon som gjør det mulig å produsere vaksiner. Viktig internasjonalt samarbeid. Kan redde millioner av liv.
  • Men så: Mot slutten av 2006 nektet Indonesia å gi fra seg prøver. De ville ikke lenger akseptere at virus fra deres land skulle brukes til å lage kommersielle vaksiner som indonesierne selv ikke ville ha råd til å kjøpe.
  • Holbrookes reaksjon – uforståelig og uforsvarlig reaksjon. Kunne sette en hel verden i fare.
  • Men: På ett vis en forståelig reaksjon. Også fra Indonesia. Indonesia vil ha sikkerhet for sin del av den mulige verdien som ligger i et slikt virus.
  • Men slike situasjoner, der internasjonalt samarbeid slutter å fungere, kan gi katastrofale følger hvis en pandemi får spre seg, uhemmet. FN som arena.
  • Et annet eksempel – men litt i samme gate – som viser FNs normative rolle, betydningen av normer som basis for fornuftig politikk:
  • I februar åpnet regjeringen frølageret på Svalbard. Et globalt sikkerhetslager for frø som verden er avhengig av for sin egen matforsyning. Duplikater av genetisk materiale som ville kunne gå tapt for alltid dersom et land rammes for eksempel av en naturkatastrofe eller krig. Fått enorm internasjonal oppmerksomhet. ”Noas Ark”.
  • Det interessante er: Ideen oppsto allerede tidlig på 90-tallet. Men da umulig å realisere, fordi utviklingslandene var redde for at dersom de sendte genetisk materiale ifra seg, så ville det bli benyttet av landbruks- og farmasøytisk industri i Vesten til å utvikle nye råvarer og medisiner, som de så måtte kjøpe tilbake uten å bli kompensert for verdien av genmaterialet fra opphavslandene.
  • Det manglet internasjonale regler og normer som kunne sikre dem mot dette. Men: I FN er det siden den gang forhandlet fram flere bindende avtaler som regulerer hvordan gevinst fra utnyttelse av genetisk materiale skal fordeles. Det har økt forutsigbarheten og tilliten mellom landene, slik at frølageret på Svalbard kunne bli en realitet i 2008.

3. Så litt nærmere til Norges interesser – ja, selve uttrykket ”interesser”. Refleksprosjektet

(Bilde: Refleks. Forsiden av boka)

  • Norge har alltid hatt sterke interesser i en godt organisert verden. Ikke den sterkestes rett.
  • Derfor er debatten om dagens eller morgendagens verdensorden, om WTOs og FNs og det multilaterale samarbeidssystemets framtid, alt dette er en debatt om hvordan best ivareta norske interesser.
  • Dette er også et kjernebudskap i boka ”Norske interesser”, som jeg lanserte sammen med Refleksprosjektet tidligere i dag.
  • Med ”interesser” i denne sammenheng menes:
    • Prinsippene om rettsorden, nasjonalstatens integritet, at rett må gå foran makt, om viktigheten av samarbeid og fredelig løsning av konflikter.
    • Og viktigheten av en global etikk, og solidaritet som sikter mot sosial og økonomisk inkluderende globalisering.
  • Hvorfor er dette viktig for Norge:
    • Vi – Norge – et land på vår størrelse med grense mot Russland, med har en rik og sårbar kystlinje, store havområder.
    • Vi har økonomi og eksportinntekter avhengig av fungerende globalt regelverk. Laksesaken.
    • Plassert i en europeisk tradisjon hvor rett går foran makt og konflikter løses med fredelige midler.
    • Vi innser at nye globale trusler øker behovet for effektive globale styringsmekanismer. Klima, helse/smitte, terrorisme, matvarekrise, migrasjon. Krevende global virkelighet.
  • Omkring alt dette kretser uttrykket ”interesser” – fordi vi har mye å ivareta her.

(Bilde: Nordområdene. Jordkloden sett ovenfra) 

  • Noen konkrete problemstillinger:
  • Først: Igjen, ta Nordområdene. Handler om folkerett og havrett, nye utfordringer, mulig oljeutvinning, klimautfordringer i Arktis, seilingsruter nordøst- og nordvest-passasjene. Hvilken rett som gjelder. Viser tydelig hvordan dagens rettsorden sikrer vitale norske interesser. Havretten sentral.
  • Viser hvordan Norge arbeider med dette i bunn for å videreutvikle eksisterende regimer og derigjennom sikre norske interesser.
  • Ministermøtet på Grønland i mai, med USA og Russland. Polhavet. Havretten. Enighet. Arktis Råd.
  • Og det er en sammenheng mellom dette og andre sentrale elementer i en global rettsorden, som internasjonal strafferett. Karadzic. De store rettsoppgjørene på Balkan, Afrika.
  • Et annet forhold: Internasjonal legitimitet er en etterspurt vare. Det er økende behov for å begrunne vår utenrikspolitikk, også overfor meningsmotstandere.
  • Som jeg nevnte i starten: Interessant å merke seg at Russland selv tok opp Georgia i Sikkerhetsrådet, og selv ba om at debatten skulle være offentlig. Hvorfor? De ønsket internasjonal legitimitet.
  • Men legitimitet avgjøres også av representativitet: Sikkerhetsrådets legitimitet er der i dag – men vil avhenge av at rådet har et medlemskap/sammensetning som gjenspeiler maktforholdene i vår verden. Economist’s råd til USA: Bedre med flere inne som gir rådet legitimitet – men på den annen side – enda mer krevende med konsensus.
  • For det tredje – jeg nevnte i starten globalisering, helseutfordringer, klima. Vi makter ikke å løse dagens presserende klimautfordringer uten FN i en sentral rolle.

(Bilde: Humanitær innsats. Jente i Darfur)

  • Poenget mitt er: FN er uerstattelig som global garantist for at alle land møtes, drøfter og forhandler. Arenafunksjonen. Dette er viktigere enn noen gang.
  • Spørsmålet bør derfor ikke være å finne noe annet enn FN – men bygge videre på FN, fornye og forbedre og utvide.
  • Og et fjerde punkt. Humanitær innsats. FN som aktør og normgiver. I krig og kriser er FN den som kan få skikk på en kaotisk situasjon med mange aktører. FN har både unik legitimitet, mandat og kompetanse til dette.
  • FNs humanitære innsats bygger på universelle normer og regler, humanitære prinsipper: Genèvekonvensjonene, regler i krig som beskytter sivile og den enkeltes verdighet.
  • I mange situasjoner – Afghanistan, Midtøsten/Gaza – er Norges humanitære støtte til FNs sentrale rolle (UNAMA, UNRWA) viktige utenrikspolitiske virkemidler sammen med politiske og andre initiativer. FNs humanitære mandat og innsats verden er av stor betydning. Og det er et av de viktigste samarbeidsområdene mellom Norge og FN. Her gjør FN en god jobb.

(Bilde: Afghanistan)

  • Noen ord her om Afghanistan: Viser hvor tett verden er knyttet sammen av globalisering og geopolitisk endring. Av en ny sikkerhetspolitisk forståelse. Viser hvor viktig krig og konflikt ”langt borte” er for norske interesser og allianser.
  • Men hvordan løser vi oppdraget? Nato kan bidra til sikkerhet – men det er ikke og var aldri Natos oppgave å bygge stater. Det er FN som har med ekspertise på statsbygging, men kom ikke i gang med dette raskt nok. Gjenoppbygging.
  • Jeg snakket om dette i foredraget mitt her i Chateau Neuf i fjor. Afghanistan kan ikke vinnes militært, men kan tapes militært. Må finne politiske løsninger.
  • Dette har vært en norsk prioritet – å gi FN en sterkere rolle som koordinator: Behov for styrket og bedre koordinert internasjonal innsats for sikkerhet, godt styresett, utvikling av rettsstaten, menneskerettighetene, sosial og økonomisk utvikling. Bedre balanse mellom den militære og sivile innsatsen. FN som aktør må styrkes. Kai Eide. Fremme afghansk eierskap.

4. Så, noen flere spørsmål og dilemmaer – for debatten nå etterpå:

(Bilde: Flyet som dropper mat)

  • For det første: Vi må fortsette arbeidet for reform av FN (og av andre globale og regionale organisasjoner). Mye bra arbeid gjøres. Men kan vi bruke de betydelige ressursene vi disponerer i FN enda mer reformbevisst?
  • Vi må gjøre det gode bedre.
  • Vi må være en ”god venn”, men ikke ”det bestes fiende”. Vi må være en ”kritisk venn”. Vi må øke vår kompetanse. I multilateralt samarbeid. I språk. Vi må ikke overlate den kritiske rollen til de som vil ha mindre FN. Vi må være ”kritisk støttespiller” for alle de som vil ha mer og bedre FN. Vi må gjøre FN god, FN bedre.
  • Norge er i absolutte tall organisasjonens 6. største økonomiske bidragsyter; 692 millioner US dollar, eller om lag 3,5 milliarder kroner.
  • Og vi må ikke bli ”honningkrukker” og ”naive støttespillere” for alle slags initiativer. Vi må bruke ressursene strategisk på områder som vi blinker ut, som de viktigste ut fra norske interesser og verdier. Vi må spørre: Hvordan tjener dette samarbeidet våre interesser og verdier? Et bredt interesseperspektiv – som også er et tema i Refleksprosjektet.
  • Vi engasjerer oss aktivt, der vi kan, i styrer og råd. Vi insisterer på at FNs organisasjoner skal arbeide for de mål som verdenssamfunnet har vedtatt – menneskerettigheter, demokratisering, utvikling og klima. Havretten. Fredsbygging. Fredsbyggingskapasitet.
  • Dette er instruksen til mine medarbeidere som møter FN; ha en klar dagsorden for styrket effektivitet og bedret evne til å levere. Være en venn av FN.
  • Reformarbeidet Stoltenberg ledet – om å sikre at det er ett FN – og ikke mange – som samordner innsatsen på landnivå.
  • Når det gjelder Sikkerhetsrådet. Muligheten for utvidelse er fjern. Da er det viktig at Rådet arbeider med andre måter å ivareta sin legitimitet på: Norden for første gang på lenge snakker med samlet stemme i Rådet og stilte i et felles innlegg i forrige uke klare krav til hvordan Rådet må gjøre sine beslutningsprosesser mer åpne for innspill fra medlemsland og offentligheten.
  • For det andre: Forventningene til hva FN (og globale organisasjoner) skal løse av problemer, har eksplodert siden 1990. Vi skal være edruelige og plassere ansvar der det hører hjemme – ofte hos stater og ikke hos multilaterale aktører. Vi skal også forvente at de multilaterale organisasjonene lever opp til den tillit og det ansvar vi viser dem.
  • Et tredje spørsmål, når det gjelder både WTO og klima: Hvordan gå fram for å gjøre det store globale apparatet på disse viktige områder mer effektivt, demokratisk og legitimt på samme tid?
  • Vi trenger kreative, globale, nasjonale og lokale ”verksteder” på hvordan klima og handel/WTO kan håndteres i globale fora uten at alt låser seg og stopper opp. Men hvordan?
  • Behov for mer fleksibilitet. Behov for å godta at stormakter – de store utslippsnasjonene – får noe spillerom. Samtidig viktig at små stater får innpass. Igjen: Klimasaken blir den store testen. Bare et FN-regime kan trekke alle med og finne fornuftig og rettferdig måte å dele byrder på. Handler om effektivitet, legitimitet, fleksibilitet.
  • For det fjerde, se de mer uformelle, regionale og globale initiativene som vokser frem. Skjer ofte der formelle strukturer blir for stive eller irrelevante.
  • Eksempel: Klasevåpenprosessen. Når saker blir hengende i manglende fremdrift – når noen saker ikke blir vist oppmerksomhet overhodet – da må land med kapasitet og ressurser vise vilje til å handle.
  • Vi bør være positiv til denne typen prosesser – men hele veien fokusere på gode ”grenseflater” mellom uformelle initiativer og de formelle multilaterale strukturer. Et både – og.
  • For det femte: Vi bør intensivere vår dialog og samarbeid med ”de nye stormaktene”. Vi bør søke felles forståelse av normer og spilleregler i global styring, i globale organisasjoner. Sammen med likesinnede land må vi intensivere arbeidet for å overbevise ”nye stormakter” om betydningen av et normbasert og effektivt globalt system av multilaterale institusjoner.
  • Peke på eksemplene: Helse- og utenrikspolitikk-initiativet, syv stater. Og syvlandslandsinitiativet innen nedrustning og ikke-spredning. Og ”Oslo-gruppen” i WTO. (Utdype disse konkrete eksemplene). Og Norden en egen krets, eller grupper av nordiske land.
  • Og i en verden som vår: Vi må realistisk akseptere at interessemotsetninger ikke er noe man kan organisere seg bort fra i internasjonale organisasjoner. Økende globale interessekonflikter vil ramme FNs evne til å handle. Samtidig: Polarisering gjør den globale forhandlingsarenaen FN viktigere enn noensinne.
  • På 1980- og 90-tallet tok Norge og de nordiske landene initiativ til gjennomganger av FNs utviklingsaktiviteter. Ideene modnet over tid og de fleste er å finne i de reformvedtakene som ble gjort av FNs generalforsamling i 2006 og 2007. Kanskje kan de at de nordiske land igjen tar initiativ til å gå foran i reformarbeidet på FNs mange og viktige ansvarsområder?

(Bilde: FN-flagget)

5. Konklusjoner. Avslutning

  • Viktig at ikke FN pålesses urealistiske forventninger og umulige oppgaver. Vi må være realistiske i hva vi ber FN om å gjøre. FN kan ikke gjøre ”alt”. På noen områder står organisasjonen maktesløs – men, for eksempel, på det humanitære området kan FN gjøre mye. Her nyter organisasjonen respekt og har i stor grad kapasitet til å ta globalt lederskap.
  • FN blir ikke bedre enn det vi gjør organisasjonen til.
  • Visjon og mål: Norge skal være ”utålmodig” på vegne av et mer effektivt FN og en styrket verdensorden.
  • For det finnes ingen alternativer til FN.
  • Ta oppgjør med idéen om ”en allianse av demokratier” (McCain) som et slags alternativ til FN. Det er en dårlig idé. Hvem skal kalles demokratier? Hvilken definisjon skal brukes?
  • Mer enn noen gang trenger vi FN og relaterte fora hvor alle deltar og kommunikasjonen holdes i gang.
  • For hvis vi bygger en slags "Alliance of the West" vil vi snart møte en "Alliance of the Rest". Og ønsker vi det? FN er uerstattelig. Og en global demokratiallianse er intet alternativ.
  • Vi trenger FN og verden trenger FN. FN er vårt viktigste virkemiddel for å skape en bedre verden.
  • Men det handler om hardt arbeid. Den amerikanske republikanske senator Henry Cabot Lodge jr (og USAs FN-delegat) som i 1955 sa det slik: ”This organization is not created to take you to heaven. It is created to keep you from going to hell!”
  • En slik organisasjon bør vi ta godt vare på!