Effektiv ressursbruk og produktivitet

Foredrag på NTNU, Trondheim

Ett av hovedmålene for Fremskrittspartiet og Høyre er å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, slik at det skapes flere trygge arbeidsplasser og at finansieringen av velferdsordningene blir sterkere, sa finansminister Siv Jensen i sitt foredrag på NTNU.

Sjekkes mot framføring

 

Den nye regjeringen har store ambisjoner for hva vi ønsker å oppnå. Vi har oppnådd mye på få måneder, men mye gjenstår.

Ett av hovedmålene for Fremskrittspartiet og Høyre er å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, slik at det skapes flere trygge arbeidsplasser og at finansieringen av velferdsordningene blir sterkere.

Konkurransekraft og produktivitet er noe av det jeg vil snakke med dere om i dag. Når regjeringen snakker så mye om dette er det rett og slett fordi det er viktig å sikre at norsk økonomi har flere ben å stå på. Det vil også styrke vår evne til å finansiere en kunnskapsskole for fremtiden, gjennomføre et løft for eldre og syke, styrke beredskapen og tryggheten i hverdagen, og bygge landet gjennom investeringer i vei- og bane.

Men det forutsetter en ansvarlig økonomisk politikk. Og ikke minst en politikk som sikrer mest mulig effektiv bruk av skattebetalernes penger. Det er det viktigste budskapet mitt her i dag.

Vi skal prioritere det viktigste først. Vi skal motarbeide sløsing. Vi er ikke redde for nye grep hvis de gamle ikke fungerer.

Vi får for lite igjen for pengene
Flere har ment at en overdreven tro på at oljeinntektene vil løse utfordringene våre har ført til at vi som samfunn har blitt for lite kritiske til hva vi får igjen for pengene.

Jeg er enig i at vi på flere områder ser vi at vi får igjen for lite for de årsverkene og pengene som settes inn. Vi er for lite kritisk til hva vi får igjen av resultater for de pengene skattebetalerne bidrar med i vårt samfunn.

Det er urovekkende tegn som krever handling hvis vi skal opprettholde velferden over tid.

Jeg tror at vi over tid, særlig i den hjemlige politiske diskusjonen, har vært for lite opptatt av hvilke resultater vi oppnår, og for mye opptatt av størrelsen på de ulike bevilgningene. Tilsynelatende er det slik at dess mer penger man bruker, jo bedre er det.

Jeg mener det er å starte i feil ende. Denne regjeringen er opptatt av å skape resultater. Det er målet. Så setter vi inn de tiltakene som trengs. Oftest koster de tiltakene penger, men det er ikke pengebruken som er målet.

Siden 2005 brukte de rødgrønne over 750 milliarder oljekroner. De rødgrønne økte også skattene med om lag 7 milliarder i sin regjeringstid. Likevel har ikke det løst alle utfordringene Norge står ovenfor.

Jeg er ikke imot å bruke oljepenger – det ville kanskje overraske. Men vi må bruke pengene riktig, enten det er snakk om oljepenger eller skattepenger.

Det er mange tegn på at vi kan gjøre det bedre. Med de rødgrønnes regjeringstid har det blitt litt mer til mye, men manglende prioriteringer og store etterslep har gitt oss utfordringer på viktige områder i samfunnet.

På område etter område er det nå fakta og dokumentasjon på at de gamle grepene ikke fungerer, og at noe må gjøres.

Concept-programmet ved NTNU har sammenlignet vei- og transportplanlegging i Norge og Sverige. De viser at hvis vi i større grad prioriterer etter lønnsomhet, vil vi i Norge kunne oppnå like stor nytte fra veiprosjekter som i Sverige. Men slik det har vært, viser forskerne her på NTNU at:

  • svenskene er flinkere til å utforme lønnsomme prosjekter
  • lønnsomhet betyr mer for valg av prosjekt i Sverige enn i Norge
  • de svenske veiprosjektene dermed også er mer lønnsomme sammenlignet med de norske.

Norge bruker mer penger på veibygging enn Sverige. Likevel åpnet Sverige i 2012 85 kilometer ny motorvei, mens Norge åpnet 11. Det viser at vi bygger på en måte som gir lite vei for pengene.

For å ta et annet hovedsatsingsområde for denne regjeringen. Den nyeste PISA-undersøkelsen om norsk skole viser at vi ligger litt over gjennomsnittet i lesing, og litt under snittet i matematikk og naturfag. Dette til tross for at vi ifølge OECD er blant landene som bruker mest penger pr. elev. Disse resultatene har vi allerede startet å gjøre noe med.

Også innenfor høyere utdanning er det på høy tid at vi vurderer om det systemet vi har i dag fyller landets framtidige behov for kunnskap. Det er nå seks år siden Stjernø-utvalget konkluderte med at norsk høyere utdanning ikke holder god nok kvalitet. Mange støttet diagnosen som ble lagt til grunn: Vi sprer ressursene til forskning og høyere utdanning for tynt. Vi har for mange små og sårbare fagmiljø som tilbyr de samme utdanningene. Dette tar vi nå tak i.

Politianalysen viste at dagens organisering i 27 politidistrikter verken gir et effektivt lokalpoliti eller legger godt nok til rette for å utvikle spesialistmiljøer. Utvalget anbefalte at det gjennomføres en strukturreform og en kvalitetsreform. Gjørv-kommisjonen sa at «etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg»

Kommunestrukturen er et felt der det har skjedd få endringer de siste 40 årene, selv om samfunnet for øvrig har gjennomgått store endringer. Samtidig som folketallet har gått ned i 181 av landets 428 kommuner siden 1967, har kommunene fått en lang rekke nye oppgaver og større ansvar. Nå vil vi gjøre noe med dagens organisering av kommunene. Det skal gi økonomisk robusthet, styrket lokaldemokrati, bedre tilpasning til naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner og ikke minst grunnlag for gode og effektive tjenester i hele landet.

Alt dette er eksempler som viser at vi i Norge har muligheter til å gjøre det bedre. Åtte med rødgrønn politikk har gitt litt mer til mye, men nødvendig effektivisering uteblitt.

Når vi har blant de høyeste lønningene i verden, krever det at vi både i offentlig og privat sektor ligger et hestehode foran andre land i å organisere oss effektivt, omstille oss og prioritere riktig. Vi må nå våre mål på en kostnadseffektiv måte, slik at vi får mest mulig velferd ut av inntektene.

Jeg har som mål at respekten for skattebetalernes penger skal økes. Innbyggundersøkelsen fra 2013 viste at over halvparten (52 prosent) av befolkningen er uenig i at det offentlige bruker ressursene effektivt.

Vi må unngå sløsing med skattebetalernes penger. Det finnes ikke ett enkelt grep som over natten vil gi bedre ressursbruk på alle områder. Dette dreier seg om holdninger og vilje til å ta de riktige grepene.

Vi må hele tiden være opptatt av få mest mulig igjen for ressursene vi bruker i offentlig sektor, samtidig som vi gjør omstillinger i økonomien som legger til rette for økt vekst, både for dagens generasjon og for framtidige generasjoner.

Høy reallønnsvekst og svakere produktivitetsvekst
På lang sikt vet vi at det først og fremst er veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Produktivitet i det offentlige og i privat sektor.

Høy produktivitet har vært en hovedårsak til at Norge har greid å kombinere høyt kostnadsnivå og høy sysselsetting.

Det er derfor bekymringsfullt at Norge de siste årene har hatt en sterk kostnadsvekst uten at produktiviteten har økt i samme takt. Selv om svakere produktivitetsvekst er et trekk vi også finner igjen i andre land, har det åpnet seg et stadig større gap mellom veksten i reallønningene i Norge og produktiviteten siden 2005.

Et høyt lønnsnivå er et gode, og de fleste i Norge har fått ta del i velstandsutviklingen. Det høye lønnsnivået krever imidlertid at produktiviteten holder tritt.

Et lønnsnivå som er godt over dobbelt så høyt som gjennomsnittet blant våre handelspartnere i EU gjør situasjonen krevende. Det er ikke bærekraftig om våre naboland blir smartere uten at vi blir bedre.

Løsningen er å jobbe for å bli mer produktive og løfte konkurransekraften for næringslivet – rett og slett fordi det er viktig å sikre at velferden vår har flere ben å stå på.

Arbeidskraften er viktigst
Det er mange årsaker til at Norge har blitt et av verdens beste samfunn å leve i. Et konkurransedyktig næringsliv, høy yrkesdeltakelse, en velfungerende stat, store naturressurser, kunnskap og teknologi en noen av forklaringene. Verdien av pensjonsfondet og de gjenværende petroleumsreservene setter oss naturligvis i en gunstig posisjon.

Det er likevel ikke til å komme bort i fra at velstandsutviklingen vår avhenger av hvor godt vi bruker ressursene våre.

Figuren bak meg viser også at selv om verdien av pensjonsfondet og de gjenværende petroleumsreservene er stor, er disse to størrelsene beskjedne dersom vi sammenlikner med inntektene som skapes i fastlandsøkonomien.

Vår nasjonalformue består først og fremst av verdien av det arbeidet vi utfører – i dag og i framtiden. Slik var det i 1996, da det første innskuddet på pensjonsfondet ble gjort, og slik er det i dag.

Tiltak for ytterligere å styrke arbeidskraftens verdiskapning er derfor det beste vi kan gjøre for å sikre fremtidig velstand.

Selv om yrkesdeltakelsen i Norge er høy, er det nærmere 600 000 mennesker i voksen alder som mottar sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Siden 2004 har veksten i sysselsettingen i økende grad kommet i form av arbeidsinnvandring. Det har avhjulpet flaskehalser i økonomien, men samtidig redusert trykket på å få utsatte grupper inn i arbeidsmarkedet.

Ronald Reagan sa: «I believe the best social program is a job.» Det er det samme Fremskrittspartiet og Høyre sier i regjeringserklæringen, når vi vil sørge for at det lønner seg mer å gå fra trygd til arbeid.

Det er krevende, men svært viktig fordi de største forskjellene i vårt samfunn går mellom de som har jobb og de som ikke har. Da er det avgjørende å tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet og føre en politikk – slik Regjeringen gjør – med skattelettelser som gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser.

På lang sikt vil dessuten finansieringsbidraget fra Statens pensjonsfond avta i betydning som følge av vekst i økonomien. Og etter hvert som utgiftene til en aldrende befolkning skyter fart, øker behovet for inndekning.

Internasjonale erfaringer viser at høye inntekter fra naturressurser ofte har ledet til lavere vekst i produktiviteten i resten av økonomien. Dette skyldes ikke at landene har brukt for lite av inntektene, men heller at naturressursinntektene har blitt brukt på formål som har gitt lav avkastning over tid. I tillegg kan landene ha utsatt viktige reformer i andre deler av økonomien.

Dersom vi gjør de samme feilene, mister vi raskt fordelen av å være i vår gunstige posisjon. Derfor er det så viktig at vi hele tiden har oppmerksomheten vår rettet mot effektiv bruk av samfunnets ressurser, både i privat og offentlig sektor. Vi må ikke la oss forlede til å tro at vi kan utsette nødvendige omstillinger i økonomien uten at dette får konsekvenser for oss.

Og la meg benytte anledningen til å si noen ord om oljepengebruk, fordi det er som jeg sa innledningsvis sentral hvordan vi bruker pengene.

Da Stortinget sluttet seg til handlingsregelen i 2001 var det bred enighet om at staten skulle bruke det økte handlingsrommet på forskning, utdanning, vekstfremmende skattelettelser og infrastruktur – tiltak som kan øke produktiviteten og vekstevnen i resten av økonomien.

Vi har sett en utvikling hvor mer oljepenger er brukt på drifte statsbudsjettet i stedet for tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen i resten av økonomien.

Dersom bruken av oljepengene bidrar til å utsette nødvendig omstilling i næringslivet og offentlig sektor, kan velferdstapet på grunn av redusert produktivitetsvekst langt på vei spise opp velferdsgevinsten som ligger i oljepengene. Brukes imidlertid oljepengene til å investere i kunnskap, forskning, infrastruktur og gode rammebetingelser for små og store bedrifter, vil oljepengene kunne bidra til varig økt velstand for hele befolkningen.

Produktivitetsvekst er avgjørende for vår framtidige velferd
Den økonomiske veksten er særlig drevet av vekst i produktiviteten.

I den danske produktivitetskommisjonens første delrapport viste funnene at dersom Danmark hadde hatt tilsvarende produktivitetsutvikling som Sverige fra 1996 til 2011 ville de kunne innført gratis kollektivtrafikk eller bygd ni nye supersykehus – hvert år.

Vi vet ikke hva produktivitetsutviklingen i Norge vil bli. Men vi ser at de ulike forløpene leder til svært ulike inntektsnivåer i samfunnet over tid, og enorme muligheter.

Hvis vi greier å øke den årlige veksten i produktiviteten med 0,2 prosentpoeng, vil det bety mer for vår velstand i 2060 enn avkastningen fra hele oljefondet.

Å forbedre produktiviteten er derfor ikke en snever debatt for økonomer – forbedring av produktiviteten er avgjørende for hva vi får igjen for vår innsats av arbeid og kapital. Dersom produktiviteten også øker i offentlig forvaltning kan vi få mer velferd for skattebetalernes penger, eller vi kan ha samme velferdsnivå for en lavere kostnad på statsbudsjettet.

Høy vekst i produktiviteten krever imidlertid evne til omstilling fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme bedrifter og næringer. Også framover vil en effektiv og omstillingsdyktig økonomi være en forutsetning for høy verdiskaping.

Vi skal altså bygge videre på det vi er gode på, men som vi har sett, har vi også store muligheter til å gjøre det enda bedre.

Økt produktivitet er til det beste for oss alle. Det hever velstandsnivået for hele befolkningen. Det er noe både næringsliv og myndigheter, forskere og fagforeningen, må være opptatt av.

Samtidig vil jeg understreke et viktig poeng: Økt produktivitet i privat sektor løfter hele landets verdiskaping. Det gjør oss i stand til å løse flere oppgaver, og familiene bedre rygg til å bære egne utgifter.

Men økt produktivitet i privat sektor løser ikke i seg selv de langsiktige statsfinansielle utfordringene som følger med en aldrende befolkning. Høyere produktivitet i privat sektor løfter ikke bare skatteinntektene, men også de offentlige utgiftene. Balansen mellom utgifter og inntekter blir i liten grad endret. Det potensielle underskuddet vi har på lang sikt blir ikke mindre.

Det blir det bare hvis vi greier å kombinere produktivitetsvekst i privat sektor med produktivitetsvekst også i det offentlige. Forutsatt at økt produktivitet tas ut i reduserte utgifter, og ikke bare i flere eller bedre offentlige tjenester, vil det slå rett ut i en bedre balanse mellom inntekter og utgifter i offentlig sektor.

Vi i Fremskrittspartiet har i mange år snakket om bedre bruk av skattebetalernes penger. Nå er det regjeringens politikk – og i dag presenterer jeg fem grep for bedre ressursbruk som Regjeringen vil arbeide med i tiden som kommer.

 

5 grep for bedre ressursbruk

 

1. Reformer i offentlig sektor

Mange år med reformtørke har gitt passivitet i fornying av offentlig sektor Denne Regjeringen har allerede varslet flere større reformer.

Vi skal legge grunnlaget for en kommunereform som sikrer gode tjenester til det beste for innbyggerne. Til våren vil vi presentere kommunereformen i kommuneproposisjonen for 2015. Der vil vi gjennomgå hvorfor det er behov for en reform, målene for reformen og en plan for gjennomføring av reformen. Dette gjør vi for å legge til rette for sterke og robuste kommuner som er rustet for større oppgaver og mer ansvar.

Sterke og robuste kommuner, det er kommuner som har tilstrekkelige ressurser, både økonomisk og faglig til å levere gode velferdstjener nå – og i årene som kommer. Det er kommuner som kan bidra til å utvikle sine lokalsamfunn, hvor lokaldemokratiet er meningsfylt og hvor folk ønsker å bosette seg.

Regjeringen vil omstrukturere politiet for å skape en handlekraftig og moderne organisasjon som skal bli enda bedre til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Dette vil skje gjennom sammenslåing av politidistrikter til færre og mer robuste politiregioner.

Politianalysen er selvfølgelig ikke en fasit, men et utgangspunkt. Målet er klart: med politireformen ønsker vi å skape et fremtidspoliti som skal holde stand over lang, lang, lang tid.

Regjeringen har store ambisjoner for samferdselssektoren. Denne regjeringen vil prioritere bygging av lønnsomme samferdselsprosjekter. Og vi vil sørge for at vi kan bygge raskere og billigere, blant annet gjennom etablering av et eget infrastrukturselskap. Dette vil gi næringslivet og andre lavere transportkostnader. Mindre tid i trafikkork og ventid på et forsinket tog betyr også høyere produktivitet.

I januar besluttet regjeringen at vi skal legge frem en stortingsmelding om struktur i høyere utdanning. Det må ikke nødvendigvis bety at vi reduserer antallet studiesteder, men Regjeringen vil være klar til å ta de nødvendige grepene som trengs for å heve kvaliteten, også hvis det innebærer at vi må endre strukturen. Frem til en stortingsmelding er ferdig behandlet, kommer regjeringen til å støtte prosesser for sammenslåing av institusjoner.

Regjeringen er også godt i gang med mindre omorganiseringer i staten. I høst slo vi sammen flere departementer, og selv har jeg satt i gang tiltak for å effektivisere og rasjonalisere lønns- og regnskapstjenestene i Direktoratet for økonomistyring, som er underlagt Finansdepartementet. Dette skal skje gjennom en reduksjon av antall kontorsteder.

Det er både gjennom de store og de mange små beslutninger at vi samlet sett vil oppnå bedre ressursbruk, unngår sløsing og løser utfordringer mer effektivt. Fornying, forenkling og forbedring av offentlig sektor er et stort prosjekt som har mange små tiltak. Det handler ikke om at ansatte skal løpe raskere, men at vi skal jobbe smartere. Ansatte skal bruke mindre tid på unødvendige rapporter og møter, og mer tid på å løse viktige oppgaver.

Produktivitetskommisjonen, som nylig har startet sitt arbeid og som ledes av professor Jørn Rattsø, har dessuten som sin hovedoppgave å fremme konkrete forslag som kan styrke produktivitet og vekstevne i norsk økonomi, både i konkurranseutsatt, skjermet og i offentlig sektor. Vi vil lytte til rådene som kommisjonen kommer med, og jeg håper den vil bidra til debatt i det offentlige rom.

2. Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering
Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering skal bidra til økt produktivitet i næringslivet, som igjen styrker grunnlaget for å finansiere offentlige velferdsordninger.

I arbeidet med budsjettet for 2014 satte vi strukturpolitikk på dagsorden. Vi foreslo konkrete tiltak på utgiftssiden som bidrar til bedre ressursbruk. Blant annet reduserer vi omfanget av og avviklet flere ordninger som har uheldige markedsvirkninger. Det gjelder blant annet utjevningsordningen for overføringstariffen, lineegnetilskuddet, føringstilskuddet og tilskuddet til uttak av skogsflis.

I næringspolitikken legger Regjeringen vekt på å dreie profilen fra næringsspesifikke ordninger til bredere virkemidler som skaper mer innovasjon. Gode, generelle rammebetingelser for alle bedrifter legger best til rette for et konkurransedyktig næringsliv, ikke tilskuddsordninger styrt av politikere og administratorer. Regjeringen vil i størst mulig grad legge til rette for et fritt og uavhengig næringsliv uten særbehandling.

For primærnæringene vil vi legge vekt på reformer som kan gi økt lønnsomhet. Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon, og vi ønsker et tydeligere skille mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk.

Næringsministeren har allerede gjennomført flere forenklingstiltak, og har over 100 tiltak til vurdering. Før sommeren skal det presenteres enklere regler for offentlige innkjøp, og innen utgangen av året skal oppbevaringstiden for regnskapsdokumentasjon halveres.

Arbeids- og sosialministeren har også varslet fokus på forenkling, modernisering og avbyråkratisering gjennom en helhetlig gjennomgang av Nav.

Avbyråkratisering og forenkling handler også om å digitalisere viktige offentlige tjenester. Hver arbeidsdag kjører det lastebiler med rundt 5.000 tinglysingspapirer til Kartverket på Hønefoss og avdelingskontoret i Ullensvang. Kartverket foretar årlig nesten 1,5 millioner registreringer i tinglysing av fast eiendom og borettsandeler – tilsvarende 16 millioner papirark hvert år. Tinglysingen er vi nå i gang med å digitalisere.

3. Et bedre skattesystem
Effektiv ressursbruk handler ikke bare om offentlige budsjetter. Det handler også om å legge til rette for økt vekst.

I Sundvolden-erklæringen er vi tydelige på at verdier må skapes før de kan deles. Det er ingen motsetning mellom et lønnsomt næringsliv og gode offentlige tjenester. Tvert imot er et lønnsomt næringsliv en forutsetning for et godt velferdssamfunn.

Fremtidens velferd avhenger av vekst og god ressursutnyttelse i fastlandsøkonomien. Det er på denne måten vi kan sørge for nok sykehjemsplasser, gode nok skoler, flere trygge arbeidsplasser og et godt sikkerhetsnett for de som faller utenfor.

Det norske skatte- og avgiftssystemet bringer inn rundt 1 200 milliarder kroner, og er den viktigste kilden til finansiering av offentlige utgifter. Skatt er ikke et mål, men et middel for å sikre felles goder, sosial mobilitet, bedre ressursutnyttelse og for å gi gode rammebetingelser for norsk næringsliv.

Vi må ikke glemme målene om produktivitet og effektiv ressursbruk i utformingen av skattesystemet. Skattesystemet bør som hovedregel ikke favorisere en bestemt bruk av ressursene. Unntak og fradragsordninger vil vri ressursbruken bort fra det som er best for samfunnet og gir økt byråkrati og merarbeid for skattemyndighetene.

Regjeringen vil legge vekt på at skattesystemet skal endres slik at det blir mer lønnsomt å arbeide, spare og investere. Får vi til dette, vil vi lykkes med å skape økt vekst i fremtiden.

Vi har allerede startet arbeidet med et bedre skattesystem. Lavere skattesats for selskaper bidrar til at flere investeringer i Norge blir lønnsomme og stimulerer derfor til investeringer. Denne regjeringen har også redusert skattesatsen på alminnelig inntekt for personer. Det stimulerer til økt arbeidstilbud og økt sparing.

Redusert formueskatt bedrer insentivene til sparing og investering, og vil dermed øke tilbudet av kapital fra norske eiere. Det økte tilbudet av kapital vil også kunne komme gode oppstartsprosjekter til gode, uten at skattesystemet bidrar til å favorisere enkelte typer investeringer.

Regjeringen vil foreslå ytterligere vekstfremmende skattelettelser. Vi har derfor endret mandatet til Scheel-utvalget og bedt dem komme med et forslag som gir netto skattelettelser. Utvalget vurderer blant annet endringer i selskapsskatten i lys av den internasjonale utviklingen. Flere av våre naboland har nå langt lavere selskapsskattesats enn vi har.

4. Resultatfokus
Framover skal vi i større grad legge vekt på resultater framfor hvor store bevilgninger som går til ulike formål. Dette punktet handler i stor grad om hvordan vi opptrer som politikere i det offentlige ordskiftet, men det handler også om å la resultatene bety noe for hvordan vi prioriterer.

La oss ta PISA-resultatene som eksempel. De fleste er enige om at vi må ha høyere ambisjoner enn å være i midtsjiktet blant OECD-landene. Samtidig vet vi at OECD tidligere har pekt på at Norge kan gjøre mer for å øke kompetansen til lærerne slik at elevene lærer mer. Derfor styrket vi satsingen på etter- og videreutdanning for lærere i budsjettet for 2014. Midlene til dette prioriterte vi blant annet fra frukt og grønt.

Jeg tror vi blir skjerpet av å få resultater fram i lyset. Og dersom vi skal endre fokuset fra hvor mye penger vi bruker, til hva vi faktisk får igjen, kan vi ikke være redd for å få presentert resultatene.

Fra 2014 skal alle virksomhetene i staten skrive egne årsrapporter og sette opp et fullstendig regnskap. Det burde være selvsagt, men det har ikke vært det. Hvis noen har villet se på regnskapene i en statlig virksomhet, og lese årsrapporten, har det ikke vært så enkelt. Nå har vi fått et felles krav om å fortelle hva en har bidratt med til fellesskapet.

Effektiviserings- og forbedringstiltak innenfor og på tvers av ulike sektorer må gi håndfaste resultater. Det er viktig å dokumentere merverdier i form av innsparte midler, redusert tidsforbruk, økt kvalitet og mer fornøyde kunder og brukere. Det er avgjørende for å få til forbedring og for å se og lære – både om hva som virker – og om hva som ikke virker. Jeg er glad for at vi nå stiller krav om at årsrapport og regnskap skal publiseres på departementenes og virksomhetenes hjemmesider.

Sammen med Kommunal- og moderniseringsministeren har jeg også tatt initiativ til at alle statsråder skal gå igjennom tildelingsbrevene fra sine departementer med mål om å forenkle.

Hvis offentlig sektor har tjenester som ikke er gode nok, så hjelper det ikke å legge på flere mål. Det som betyr noe er hva man ønsker å oppnå – hvilke mål man setter. Vi må derfor måle det riktige fordi vi vet at dobbelt så mange mål ikke gir dobbelt så gode resultater.

Ved hjelp av færre og tydeligere mål skal vi jobbe mot de riktige resultatene.

5. Tydelige budsjettprioritering
Sist men ikke minst – når Regjeringen snart møtes til den første budsjettkonferansen for 2015-budsjettet, er tydelige budsjettprioriteringer noe som skal gjennomsyre vårt arbeid. Denne regjeringen prioriterer det viktigste først.

Vi skal se kritisk på hvordan pengene brukes. Som vi viste i arbeidet med budsjettet for 2014 tør denne Regjeringen å kutte, også innenfor prioriterte områder, dersom vi ser at pengene kan brukes bedre et annet sted.

Med de endringene regjeringen har gjort på de rødgrønne forslag til statsbudsjettet har vi vist at vi kan bruke skattebetalernes penger bedre, redusere skattenivået og styrke velferden.

Når en ny regjering tar over snakkes det ofte om hvor mye penger regjeringen klarer å flytte på i den avgåtte regjeringens budsjettforslag. FrP og Høyre har flyttet på omlag 4,5 milliarder kroner på utgiftssiden. Hva betyr? Jo, for det første betyr det at regjeringen har flyttet på om lag 4 milliarder mer på utgiftssiden enn hva de rødgrønne klarte valget 2005.

Det betyr også at vi har gjort noen tøffe prioriteringer, vi har gjennomført noe kutt, og noen får ikke like mye i 2014 som de rødgrønne ønsket, mens andre områder får mer.

Et eksempel er satsingen på videreutdanning av lærere, framfor frukt og grønt. Et annet eksempel er opprustingen av fylkesveiene, som vi prioriterte foran tilskuddet til fylkeskommunene til regional utvikling.

Når regjeringen kuttet i regional utvikling til fordel for fylkesveien, så handlet det også om resultatfokus. Riksrevisjonen har nemlig avdekket at det i liten grad foreligger rapporter om måloppnåelse med de regionale utviklingsmidlene. Samtidig vet vi at etterslepet på fylkesveiene er på flere titalls milliarder. Da er det mer fornuftig å bruke mer av disse pengene på å ta igjen etterslepet på fylkesveiene og sikre gode veier og framkommelighet for næringslivet.

Vi prioriterer altså bedre veier for innbyggere og næringslivet framfor å fordele mer penger til regionale utviklingsmidler hvor «De nasjonale føringene som ligger til grunn [...] er så romslige at de fleste aktiviteter kan inngå», som det står skrevet i en av rapport fra Oxford research. En rapport som for øvrig mener det er grunnlag for å stramme til ordningen.

Politikk handler om å prioritere. Denne regjeringens målsetting er ikke å bruke mest mulig penger på offentlig forbruk. Ambisjonen er at vi skal få best mulig tjenester og mest mulig velferd for hver krone vi bruker av folks penger. Vi kutter der vi kan og bør kutte, og vi styrker de områdene som bør styrkes. Overordnet så handler denne regjeringens politikk om å oppnå resultater som folk merker i hverdagen, og ikke størst mulige utgiftstall i budsjettene.

Jeg innledet med å snakke om produktivitet. Da er det, i alle fall for noen, fort gjort å kun tenke på bedrifter og privat sektor. Vi må imidlertid også tørre å stille produktivitetskrav til offentlig virksomhet. Ja, vi skal gjennomføre reformer, og ja, vi skal se på hvordan vi kan organisere offentlig sektor bedre. Men vi kan også forvente at vi gradvis løser problemer mer effektivt og at vi ved hjelp av den teknologiske utviklingen blir mer produktive som følge av dette. Stadig økt kunnskap bør også ha noe å si for hvordan offentlig sektor løser sine oppgaver.

Våre naboland, Sverige og Danmark, stiller produktivitetskrav til offentlig virksomhet. I Sverige er kravet avledet av produktivitetsutviklingen i privat sektor, og i Danmark er det et politisk bestemt produktivitetskrav på 2 prosenter. Selv et betydelig mindre produktivitetskrav enn dette vil frigi store gevinster til andre formål. Hvordan vi i Norge eventuelt skal stille produktivitetskrav til offentlig virksomhet er noe vi skal se nærmere på i arbeidet med statsbudsjettet.

Effektivisere og avbyråkratisere
Å legge til rette for en god produktivitetsutvikling handler grunnleggende sett om fundamentale forhold, om måten vi organiserer samfunnet på. Det handler om tillit til at ting fungerer og at folk gjør jobben sin, og det handler om velfungerende myndigheter og at vi evner å ta i bruk samfunnets ressurser så effektivt som mulig.

Økt produktivitet, vekstkraft og verdiskapning er nøkkelen til å gjøre et godt samfunn enda bedre i fremtiden.

Regjeringen har høye ambisjoner innenfor blant annet samferdsel, helse og utdanning. Vi når ikke våre mål dersom vi ikke skaper rom i økonomien for å satse på dette, for eksempel gjennom å øke produktiviteten. I tillegg må vi hele tiden følge med og stille krav til hva vi får igjen for den skattebetalernes penger.

Vi må tørre å gripe fatt i strukturer og prosesser i samfunnet vårt for å gjøre de bedre. De siste 8 årene har vært preget av manglende reformarbeid og nytenkning. Denne trenden må endres. Det handler om å erkjenne at samfunnet er i konstant utvikling. Politikken må holde tritt med, og legge til rette for, en offensiv og moderne utvikling som sørger for mer vekst, mer velferd og mer frihet.

Vi må våge å reise nye spørsmål. Vi skal ikke snu opp ned på alt – men vi må våge å tenke nytt etter åtte år med rødgrønn politikk. Men vi må tørre å effektivisere og avbyråkratisere. Vi kan gjøre ting billigere og bedre.

Det betyr også at vi må introdusere mer konkurranse mellom det offentlige og private, valgfrihet på valg av skole eller sykehjem – og slippe til det private og frivillige initiativ. Det er en viktig del av Fremskrittspartiets politikk og for regjeringen – troen på at enkeltmennesket, familien, organisasjonene kan løse mange oppgaver i vårt samfunn.

Som jeg har pekt på er arbeidskraften vår viktigste ressurs. Vi kan få et skattesystem som stimulerer til arbeid. Vi kan skape et økonomisk klima som stimulerer til nye investeringer i trygge arbeidsplasser og vekstkraft. Vi kan få en arbeidslivspolitikk som stimulerer til fleksibilitet, sånn at den enkelte kan bidra på best mulig måte innenfor sine egne rammer, framfor A4-løsning med veldig strenge regler.

Vi vil føre en politikk som gir økt handlingsrom i årene som kommer. Den regjeringen prioriterer det viktigste første. Velgerne ba ikke om nye ansikter, de ba om ny politikk på viktige områder som berører folks hverdag. Derfor skal vi velge de tiltakene som gir resultater. Vi skal legge fram statsbudsjetter med tydelige budsjettprioriteringer.