Én asylsøker, to grensekontrollører

Sterke følelser, og ikke fakta, driver migrasjonsdebatten, mener Bjarte Vandvik. Når han nå avslutter fem år som generalsekretær for Det europeiske flyktningrådet (ECRE), er det med en følelse av uro. Vandvik er vår gjesteskribent i oktober.

Han har de siste fem årene vært generalsekretær i Det europeiske flyktningrådet (ECRE). Bjarte Vandvik er vår gjesteskribent i oktober. Foto: Privat

For flere år siden besøkte jeg Johannesburg. Der fikk jeg anledning til å besøke Apartheid-museet  – ganske alene da det ennå ikke var offisielt åpnet. Det var en opplevelse som har blitt stående i meg som en påminnelse, og en kime til konstant uro. Hva var det dog som uroet meg? La meg komme tilbake til dette.

I Warszawa i mai i fjor i min rolle som generalsekretær for Det europeiske flyktningrådet (ECRE) sto jeg foran nesten tusen høyerestående tjenestemenn i de ulike europeiske grensebevoktningene. De var altoverveiende i uniform og et helt annet publikum enn det jeg, som representerte 70 ikke-statlige organisasjoner i 30 europeiske land, var vant til. Anledningen var blant annet femårsjubileet til EUs grensekontrollbyrå Frontex. Direktøren holdt en tale til alle som arbeidet i den europeiske grenseforvaltningen – tilsammen 400 000 mennesker! Samme år leverte i overkant av 200 000 mennesker en søknad om asyl innenfor EUs grenser. Bildet av èn grensevakt på hver side av hver asylsøker blir stående i sterk kontrast til mange avisoverskrifter og populistiske skremmebilder om at vi oversvømmes av migranter og flyktninger.

Men så er dette kan hende også kjernen av fenomenet likevel – at debatten ikke drives av fakta, men av veldig sterke følelser. Dette gjenspeiles på lokalt, nasjonalt og europeisk politisk plan. Hvem som skal få komme, bosette seg og endog engang bli borgere i våre land er det nærmeste man kommer “hjertet” av nasjonalstatsideen.

I Storbritannia har de utført spørreundersøkelser siden slutten av femtitallet, siden de begynte å motta gjestearbeidere, som de også ble kalt. I hele perioden på om lag femti år har mellom 80-90 prosent av den britiske befolkningen ment at det kommer for mange innvandrere. Helt uavhengig av svingningene i hvor mange som faktisk kom, eller om det ikke kom noen i det hele tatt det foregående år. Samme undersøkelser viser også at langt over halvparten av de som ble spurt mener at innvandrere har bidratt vesentlig eller avgjørende til å utvikle det britiske samfunnet i en positiv retning.

Så la meg komme tilbake til dette som uroet meg. Jeg nådde min politiske modenhet i Norge med en unison fordømmelse av apartheid og trodde jeg kjente dette regimet. Men det som slo meg der på museet i Johannesburg var den byråkratiske ryddigheten rundt det. Den systematiske selvfølgeligheten som dominerte dette systemet. Disse tjenestemenn som blant annet satt i domstoler og bestemte at individer kunne skifte rase og derigjennom sine muligheter, rettigheter – selv retten til å bo sammen med sin familie. Jeg har ingen grunn til å demonisere de byråkrater og domsmenn som nitidig og sikkert rettferdig fulgte reglene, like lite som jeg vil sammenligne Europa i 2011 med apartheid. Uroen ligger i at våre efterkommere om 30 års tid vil stille spørsmålet om hva vi tenkte på, hvorledes vi handlet, med alle direktiver, påbud og innskrenkninger.

En fremtredende tysk parlamentariker i Europaparlamentet hørte bare på ett av mine argumenter under et privat møte med ham. Dersom Europa trenger kvalifisert arbeidsinnvandring, hvilke signaler sender politikere da ved å gjøre det vanskelig å komme hit, å få familien hit samt ikke gi rettigheter vi andre tar for gitt?

De seneste årene har Europa stått overfor store utfordringer med masseflukt i våre naboland. Først Irak, nå som følge av den bejublede arabiske våren. Besto vi den demokratiske og solidariske prøven ved å gi beskyttelse til dem som trengte det i en periode? Nei, dessverre gjorde vi ikke det. Vi beskyttet oss selv i stedet. Innenriksministre i EU, med mulig unntak av Sverige og Belgia, spilte svarteper om ikke å bli sett på som en sikker havn og tiltrekke seg flyktninger. Mennesker vil alltid bevege seg, flykte og et sted må de flykte til. Også hit, selv om 80-90 prosent oppholder seg i nærområdene i “den tredje verden”.

Winston Churchill uttrykte en gang i frustrasjon over embetsverket: “Civil servants. No longer civil  – no longer servants”. Jeg vil snu på utsagnet og heller påpeke mangelen av politisk lederskap, ikke minst på ministernivå, for at de ikke lenger er det globale folks tjenere for en verdig sameksistens. Å være “streng og rettferdig” – med blikket rettet mot neste partibarometer, vil aldri løse disse felles utfordringene. Bare mot og lederskap kan gjøre det.

Så vil noen kan hende innvende at ikke alle kan komme og at innvandringen ei heller er uproblematisk. Ja, selvfølgelig er det også slik. Men til syvende og sist ser jeg ikke dette bare som et spørsmål om “dem”.  Det er også ett spørsmål om “oss”, om et vi  –  om hvilket samfunn vi som europeiske borgere vil være en del av. Det demokratiske, rettighetsrespekterende og solidariske Europa, eller et sikkerhetsfokusert, småparanoid oss-selv-og-vår-rikdom-nok del av verden. Gandhi sa at det som kjennetegnet en sivilisasjon var hvorledes de behandlet sine svakeste. Det uroer meg.