Historisk arkiv

En fot innenfor

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet

Kronikk i Dagbladet 13. juni 2014

Når LO-lederen henter frem de store ordene og advarer mot et samfunn av ”løsarbeidere”, er det drøy kost. Det er ingen grunn til å skremme med vårt ønske om å gjøre det lettere å ansette arbeidsledig ungdom i midlertidige jobber, skriver arbeids- og sosialminister Robert Eriksson i Dagbladet.

Regjeringens forslag om å gi generell adgang til midlertidig ansettelse i 9 eller eventuelt 12 måneder, har skapt til dels stor debatt. Det er flott! Jo flere som engasjerer seg, jo bedre er det. Allerede i regjeringsplattformen varslet vi at vi ønsket ”å legge til rette for et åpent arbeidsliv, blant annet gjennom å utvide adgangen til bruk av midlertidige ansettelser…” Det eneste som derfor overrasker meg nå, er at LO-leder Gerd Kristiansen og en del andre kritikere er overrasket. Hva hadde de forventet? At regjeringen ikke hadde til hensikt å holde det vi lover i plattformen? At det bare var tomme ord?

Da undertegnede og LO-lederen i november i fjor spaserte langs Akerselva i følge med VG, diskuterte vi blant annet midlertidige stillinger. Den gang lovte Kristiansen at hun ville ha en konstruktiv tilnærming til saken. Når hun nå bruker svulstig retorikk ved å karakterisere våre forslag som ”en krigserklæring” og spiller på frykt ved å advare mot et samfunn av løsarbeidere, håper jeg den stekende sommervarmen må ta noe av skylden. Fast ansettelse skal selvfølgelig fortsatt være hovedregelen i arbeidslivet. LO-toppenes skremsler om et arbeidsliv av løsarbeidere, gjør at tankene mine går til de omflakkende, fattige rallarene som bygde ut Norges kommunikasjon på 1800- og starten av 1900-tallet. Fiffig retorikk, vil noen si, men skremmebildet ligger fjernt fra det trygge og familievennlige arbeidslivet regjeringen legger opp til. 

Trygge rammer

Vi presenterer flere alternativer i vårt forslag til endringer, og felles for dem alle er at de ledsages av klare begrensninger og trygge rammer. Det skal ikke være lov å ansette samme arbeidstaker flere ganger etter hverandre, og det skal heller ikke være tillatt å erstatte en arbeidstaker med en annen midlertidig ansatt. Dette for å forhindre misbruk og ”skalting og valting” med arbeidstakere.

I motsetning til hva både Gerd Kristiansen og andre hevder, er ikke våre forslag til endringer i arbeidsmiljøloven slutten på en prosess. Det er starten. Jeg mener selvfølgelig alvor når jeg nå inviterer partene til å komme med alle de innspill de måtte ha i en bred høringsrunde. Like selvfølgelig er det at jeg vil lytte til det som kommer. Prosessen skal være åpen og inkluderende. Men til forskjell fra den forrige regjeringen legger vi imidlertid opp til et likeverdig samarbeid mellom partene.

Grunnen til at jeg ønsker en oppmykning er at en rekke sårbare grupper i alt for stor grad blir stående permanent på utsiden av arbeidslivet. Ikke minst gjelder dette unge mennesker. Alternativet for disse er ikke fast jobb versus midlertidig jobb. Alternativet er som regel arbeidsledighet – eller en midlertidig jobb. Når vi ønsker å åpne døren inn i arbeidslivet for de som i dag blir holdt utenfor, er det primært av to grunner: Av hensyn til den enkelte, og fordi Norge trenger mer arbeidskraft i fremtiden.

Det opprører meg at tusenvis av mennesker ikke får oppfylt drømmen om å jobbe. Arbeid er ikke bare et middel til å være økonomisk selvhjulpen. Forskning har også for lengst dokumentert sammenhengen mellom jobb og sentrale verdier som god selvfølelse, lykke og det å kjenne seg betydningsfull. Det gamle ordtaket om at lediggang er roten til alt ondt er tidløst; får du ikke brukt deg selv, visner du gradvis hen. I verste fall blir du syk. Som samfunn går vi glipp av verdifull arbeidskraft – arbeidskraft som sårt trengs hvis vi skal lykkes i å møte de store utfordringene velferdsstaten står overfor i fremtiden. Mange små og mellomstore bedrifter i privat sektor får oppdrag der man er avhengig av mer arbeidskraft i kortere perioder. For å ta unna toppene, er det avgjørende å ha lett tilgang på kvalifisert arbeidskraft. I fremtiden kan vi ikke bare basere oss på utenlandsk arbeidskraft – i hvert fall ikke når vi har ubrukte reserver blant våre egne. 

Et bein innenfor

De siste dagene har jeg lest og hørt argumenter som at ”de som er ansatt midlertidig får ikke lån i banker og må leve i en usikker tilværelse”. Én ting er i hvert fall bombesikkert: Du får garantert ikke lån i noen bank hvis du er arbeidsledig. En midlertidig jobb kan være et springbrett inn i arbeidslivet for de som sårt trenger erfaring å putte på CV-en. Statistikk fra arbeidskraftundersøkelsene (AKU) dokumenterer at omlag 2/3 av de midlertidige ansatte har vært mindre enn ett år hos sin nåværende arbeidsgiver. I rapporten Labour Market Mobility in Nordic Welfare States kommer det fram at kun 5 prosent av de som går i midlertidige stillinger er arbeidsledige ett år etter. Halvparten er i fast jobb på samme tidspunkt.

At midlertidige jobber kan være en døråpner, har jeg selv erfart. Det var på den måten jeg i min ungdom fikk et bein innenfor. Jeg startet i midlertidig stilling i bergverkindustrien, i bedriften Verdals Kalk. Jeg ble behandlet godt, og det var ryddige og ordnede forhold. Arbeidet ga meg nyttig arbeidserfaring, og åpnet dører for meg. Muligheten til å få vist seg frem i arbeidslivet bør flest mulig få.