En helhetlig helsetjeneste for hele mennesker

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsminister Bent Høie på Helsekonferansen 2015

Kjære alle sammen!

Det er en stor glede å møte dere igjen.

I dag har jeg med meg en overraskelse.

Den skal jeg vise dere om litt.

Men først – la meg spørre dere.

Vet dere hva ordet ”helse” egentlig betyr?

Det stammer fra det gammelnorske ordet ”heill” som betyr hel eller helhet.

Det betyr ikke fullkommenhet.

Ikke skadefrihet.

Men helhet.

Vi har lyttet til brukere og pasienter i arbeidet med den nye primærhelsetjenestemeldingen.

De sier at de kommunale helse- og omsorgstjenestene er oppstykket fordi de er bygget opp om profesjonsgrupper og diagnoser – ikke mennesker.

Brukerne og pasientene sier:

”Tjenestene må tilpasses den enkelte bruker. Ikke den enkelte diagnose.”

Det er ikke bare klokt sagt. Jeg tror det stemmer også.

Vi har mange tjenester som er gode hver for seg.

Men vi mangler helheten.

Kvinnen på åtti får gode omsorgstjenester hjemme.

Men hun har knapt møtt fastlegen sin, og har gått på de samme medisinene i flere år.

Mannen på førti får god hjelp fra fysioterapeuten med ryggsmertene.

Men han har aldri møtt en psykolog, selv om den vonde ryggen kom samtidig med de vonde tankene.

Vi deler inn tjenestene våre.

Etter diagnoser. Etter kroppsdeler. Etter alder. 

Det blir for mange biter.

Og det blir for lite helhet.

Dette er barnelærdom – bokstavelig talt.

Du husker sikkert at den flotte skyskraperen ble til en beskjeden lavblokk fordi legobrikkene var spredt over hele huset.

Du husker sikkert at det vakre puslespillet manglet en hel solnedgang og en halv hest fordi brikkene ikke var samlet på samme sted.     

Kjære alle sammen.

Det er på tide å sette sammen bitene.  

Det er på tide å lage en helhetlig helsetjeneste for hele mennesker.

Det er akkurat dette den nye primærhelsetjenestemeldingen vår handler om.

Den skal opp i statsråd i dag – så den er egentlig ikke offentlig ennå.

Men jeg har fått lov til å presentere den for dere her i dag.

Dette er overraskelsen jeg vil vise dere.

Dette er stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten.

Den er døpt ”Framtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet”.

Den er 166 sider lang og veier omtrent 700 gram.

Som fedre flest er jeg svært stolt og svært forventningsfull.

Nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

La meg begynne med organisering

For sytti år siden besto primærhelsetjenesten mange steder bare av en distriktslege og en sykepleier. De jobbet sammen.

Det meste som har kommet til etter dette har blitt organisert som separate tjenester.

Det gjelder fastlegekontorene.

Det gjelder helsestasjonene og skolehelsetjenesten.

Det gjelder hjemmesykepleien og sykehjemmene.

Det gjelder fysioterapeutene og ergoterapeutene.

Denne utviklingen har faktisk fortsatt helt fram til i dag.

Mens den ene helseministeren etter den andre har snakket seg rødkinnet og varm om viktigheten av samhandling, har nye tjenester som frisklivssentraler og intermediæravdelinger blitt etablert helt på siden av eksisterende tjenester.

Ikke nok med det.

De har blitt lokalisert på ulike steder med få eller ingen felles møteplasser.

Disse tjenesteyterne deler ansvaret for de samme pasientene.

Men de har separate journalsystemer og kan ikke dele informasjon.

Men finansieringsordningene er utformet ulikt for de ulike tjenesteyterne.

For å si det slik: 

Legoklossene er ikke bare spredt utover flere rom.

De er spredt over flere etasjer.

Puslespillbrikkene har ikke bare funnet veien inn i mørket under sofaen.

De har også funnet veien ut i det overgrodde blomsterbedet i hagen.

Det er ganske innlysende hva vi må gjøre.

Vi må samle bitene på samme sted.

Vi må samlokalisere tjenestene våre.

En dør inn gjør det enklere for brukere og pasienter som er usikre på hvor de skal gå.

Det vil også legge til rette for mer samhandling mellom ulike personellgrupper.

Men å holde til under samme tak er ikke det aller viktigste.

Det aller viktigste er å arbeide sammen.

Derfor ønsker vi ikke bare samlokalisering.

Vi ønsker også samorganisering.

Vi mener at arbeidet må organiseres i flerfaglige team.

En type team er de som internasjonalt kalles primærhelseteam. 

Dette er team som har ansvar for helse- og omsorgstjenester til en gruppe mennesker med forskjellig alder, kjønn og diagnoser.

Primærhelseteamet vil fungere som en utvidet allmennlegepraksis.

Kjernen i teamet vil være allmennlege, sykepleier og administrativt personell.

Teamet skal ikke bare ha ansvaret for behandling av sin gruppe pasienter.

Det skal også ha ansvar for å koordinere tjenestene.

Det er spesielt noen grupper som vil ha stor nytte av flerfaglige team.

Mennesker med kroniske sykdommer vil få bedre oppfølging om vi organiserer arbeidet på denne måten.  65-åringen med diabetes, kols og hjertesvikt vil trenge medisinske undersøkelser, opplæring i hvordan han kan leve med sykdommen og systematisk oppfølging fra helsepersonell som kjenner både behovene og ressursene hans.

Det vil han få gjennom et slikt team.

Ved å organisere tjenestene våre på denne måten opphever vi også skillet mellom fysisk og psykisk helse.

Mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet har stort behov for helhetlige tjenester og hjelp til å mestre hverdagen i lokalsamfunnet.

Det er jo der de skal leve livene sine.

Både SINTEF og OECD har pekt på at tjenestene til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer er for svake og dårlig koordinert i kommunene.

En undersøkelse fra Kunnskapssenteret viser at mange med rusproblemer synes de får for dårlig oppfølging der de bor. En av deltakerne sier det slik:

“Jeg har fått dårlig hjelp fra kommunen. Aldri fått tilbud om noe, bortsett fra rusopphold.”

Under samhandlingsreformen fikk kommunene plikt til å betale hvis utskrivningsklare innbyggere med somatisk sykdom ble liggende på sykehuset.

Formålet var å tydeliggjøre hjemkommunens ansvar for disse pasientene. 

Men det var noen pasienter kommunen slapp å betale for.

De med psykiske lidelser og rusproblemer.

Vi har fått klare signaler om at det har påvirket prioriteringene i kommunene.

Det vil vi ha slutt på.

Derfor tar vi sikte på å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter også innen psykisk helse og rus.

Vi gjør det tidligst fra 2017 fordi vi vil gi kommunene tid til å forberede seg.

Det betyr ikke at spesialisthelsetjenesten ikke lenger har ansvar.

Men vi sier klart fra hvor hovedansvaret ligger.

I kommunen.

En liten andel av befolkningen har komplekse behov og er sterkt hjelpetrengende.

Mange av dem er eldre – men noen av de mest hjelpetrengende brukerne er også under 67 år.

For dem vil ikke primærhelseteam være tilstrekkelig. De vil trenge egne oppfølgingsteam som kan koordinere tjenestene på best mulig måte.  

Vi vet at mange av dem med komplekse behov får for dårlige tjenester fordi samhandlingen mellom sykehus, hjemmetjenester og fastleger ikke er god nok.

Det er svært viktig for oss å heve kvaliteten på tjenestene til disse pasientene.

I fjor fortalte NRK om en 71-åring som i løpet av noen måneder ble flyttet 16 ganger mellom sykehus og ulike kommunale tjenester.

Sykehuset skyldte på kommunen.

Kommunen skyldte på sykehuset.

Og kvinnen som stadig ble flyttet orket til slutt ikke å protestere mer.

Pasienter med komplekse behov trenger ofte behandling på sykehus.

Og de trenger ofte avansert medisinsk oppfølging når de skrives ut.   

Når pasienten skrives ut varsler sykehuset kommunen.

Men de færreste sykehus eller kommuner varsler fastlegen.

Den som har ansvaret for medisinsk oppfølging av pasienten får altså ikke beskjed.

Fastlegen vil nok – etter en stund – få tilsendt pasientens epikrise fra sykehuset.

Epikrisen sendes derimot ikke til hjemmesykepleien i kommunen som har den daglige kontakten med pasienten.

Resultatet av mangelfull oppfølging i kommunen kan bli forverring i helsetilstanden.

Og ny innleggelse på sykehus.

Dere har sett slike eksempler.

Jeg har sett slike eksempler.

Men jeg har også sett eksempler på at man har greid å gjøre noe med dette!

Eidsberg kommune har prøvd ut noe de kaller virtuell avdeling for eldre pasienter som skrives ut fra sykehus.

Slik får de oversikt over pasientenes behov og ressurser.

Slik finner de ut hva kommunen skal bidra med.

Alle som blir skrevet ut fra sykehuset blir skrevet inn den virtuelle avdelingen. Her får pasientene tett oppfølging av et eget team som samarbeider med andre tjenester i kommunen.

Teamet består av en sykepleier med masterutdanning i geriatrisk sykepleie og en fysioterapeut. Pasienten får så raskt som mulig en klinisk undersøkelse av sykepleieren der både legemidler og ernæring blir vurdert.

Sykepleieren bestiller time hos fastlegen i løpet av 14 dager.

Fysioterapeuten vurderer behovet for rehabilitering.

Sammen med hjemmetjenesten lager sykepleieren og fysioterapeut så en individuell plan for hver pasient. Planen er basert på pasientens egne mål den første tiden etter hjemkomst.

Det er klokt tenkt og klokt gjort.

Det aller klokeste er at de har organisert tjenestene rundt pasientens behov og ressurser.

Jeg vil nevne en gruppe til som vil ha nytte av mer flerfaglig arbeid.

Mange barn og unge med sammensatte behov får heller ikke hjelpen de trenger. Her er det også koordinering og samhandling det skorter på.

Det er svært alvorlig.

Faller du mellom alle stoler når du ung er faren stor for at du også faller utenfor. Både på skolen og arbeidsplassen.

For noen uker siden besøkte jeg Bjørnholt skole i Oslo. Der har de egne miljøteam.

I disse teamene deltar skolehelsetjeneste med helsesøster og psykolog, miljøarbeidere og minoritetsrådgiver. Målet er å forbygge helseproblemer og frafall. 

Barneombudet pleier å si: Barn er ikke vanskelige. Barn har det vanskelig.

På Bjørnholt skole er de opptatt av akkurat dette. Der arbeider de målrettet for å finne årsaken hvis en elev oppfører seg dårlig. Slik fanger de opp barn og unge som trenger hjelp.

Vi har varslet at vi skal lage en egen ungdomshelsestrategi.

I denne strategien skal vi:

  • Se på hvordan vi sikrer helsetjenester som tar høyde for unge menneskers spesielle behov.
  • Se på tilgjengelighet, kapasitet og tverrfaglighet i tjenestene til ungdom og unge voksne.
  • Se på hvordan vi kan sikre gode overganger fra barn til voksen i helsetjenesten.
  • Se på tjenestene til unge med særskilte behov.

Ved å organisere arbeidet i team utnytter vi også fagfolkene våre bedre.

Vi vet at mange fastleger strever med å få tiden til å strekke til.

Og vi vet at mange pasienter synes tiden blir for knapp når de først har kommet seg til legen.

Pasientombud Inger Marie Sommerset i Nordland fortalte nylig til NRK at hun mottar mange klager om nettopp dette.

– Når legen har dårlig tid, blir det en stressituasjon. Man føler kanskje at man er til plage, og tør ikke ta opp ting man lurer på, sier hun.

Hvis fastlegen jobber i team med andre fagfolk frigjør vi mer tid til pasientene.

I andre land utfører sykepleiere og andre personellgrupper mange oppgaver som hos oss bare står på fastlegens arbeidsliste.

Det er på tide å tenke nytt om dette i Norge også.  

Sykepleiere kan for eksempel ta seg av oppfølging og opplæring av pasienter med kronisk sykdommer.

De kan holde oversikt over hvilke behov pasientene på lista har.

Gjennom klokere organisering og klokere bruk av fagfolk vil fastlegene få mer tid til å konsentrere seg om brukere med sammensatte behov og kompliserte medisinske problemstillinger.

Vi vil legge til rette for primærhelseteam ved å endre reglene for organisering og finansiering.

Vi vil utrede hvordan vi skal gjøre dette på best mulig måte.

La oss gå videre til kompetanse

Du har fisket fram legobrikkene fra ingemannslandet under sofaen.

Du har plukket opp puslespillbitene fra allemannslandet i blomsterbedet.

Og du er klar for å bygge.

Men vent litt.      

Erfarne legobyggere og rutinerte puslespillproffer vet noe mange ikke vet:

Det nytter ikke å sette sammen bitene på måfå om du skal bygge et himmelhøy skyskraper eller sette sammen et vakkert bilde.

Du må vite hvordan du skal gå fram for å lykkes.

Du må ha kompetanse.

Det er i grunnen litt rart.

De fleste er enige i at vi trenger kompetente lærere for at barna våre skal få en god utdannelse.

Vi snakker sjeldnere om viktigheten av kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Vi har snakket mye om at vi trenger varme hender.

Det er helt riktig.

Men vi trenger kloke hoder også!

De som arbeider i helse- og omsorgstjenestene gir mer enn omsorg.

De behandler.

De veileder.

De hjelper mennesker til å mestre kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Noen av menneskene med de mest komplekse lidelsene får helse- og omsorgstjenestene sine i kommunen.

Derfor har vi behov for mer og bredere kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Vi trenger flere med helsefaglig og sosialfaglig kompetanse.

Vi trenger flere med høyere kompetanse.

Vi trenger flere med bred klinisk kompetanse.

Vi har tidligere lovet en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenesten.

Det løftet skal vi innfri. Men vi har bestemt oss for å utvide planen.

Så nå lager vi en handlingsplan om kompetanseheving i hele den kommunale helse- og omsorgssektoren.

Vi vil vurdere om innholdet i helsefaglige grunnutdanninger holder høy nok kvalitet.

Vi vil undersøke om praksisen i utdanningene er god nok.

Vi vil se om dagens videreutdanning møter reelle behov i tjenesten.

Vi vil utrede etablering av nye brede kliniske videreutdanninger på mastergradsnivå.

Klarere krav til kompetanse kommer også.

Vi vil lovfeste en liste over profesjoner som kommunene må ha for å gi innbyggerne tjenestene de trenger.

På denne listen skal det stå lege, sykepleier og fysioterapeut.

Det skal stå jordmor og helsesøster.

Det skal stå psykolog.

Vi ønsker å gi tydelig beskjed om hvilken kjernekompetanse alle kommuner må ha for gi gode tjenester til innbyggerne sine.

De fleste kommuner vil trenge flere profesjoner for å gi gode og helhetlige tjenester.  

Her må kommunene vurdere hvilken kompetanse de trenger ut fra innbyggernes behov.   

Jeg håper mange av dere fikk med dere vårens nyhet om hva dagens unge vil utdanne seg til.

Nå vil de ikke lenger bli ”noe innen media”.

De vil bli ”noe innen helse”!

Søknadene til helse- og sosialfagutdanningene har økt med nesten 10 prosent fra i fjor.

Søknadene til sykepleierutdanningen har økt med over 17 prosent.

Jeg håper denne trenden vil holde seg.

Kanskje noen av dere fra kommunene nå lener dere lettet tilbake på stolryggen og ser for dere en fremtid der alle turnuser går opp.  

Beklager, folkens.Vi kan ikke lene oss tilbake – verken dere eller jeg.

Vi må gjøre det attraktivt og faglig utfordrende å jobbe i kommunene.

Hvis ikke vet vi akkurat hvordan det går.

Da forsvinner de flinke fagfolkene til sykehusene.

Eller til SAS.  

La oss gå videre til ledelse

Kan du huske byggeprosessene som gikk galt da du var barn?

Kan du huske det halvferdige tårnet som raste sammen og puslespillet som aldri ble fullført?

Årsaken var som oftest at ingen – eller alle – ledet arbeidet.

Vi har flere lederutfordringer i den kommunale helse- og omsorgssektoren.

De skyldes at sektoren har få ledere.

De skyldes manglende kompetanse.

De skyldes problemer med å rekruttere ledere.

Helsetilsynet har avdekket svikt på en rekke områder i helse- og omsorgstjenestene til eldre.

Svikt i behandling.

Svikt i legemiddelhåndtering.

Svikt i ernæring

Sviktende kunnskap om regelverk og anbefalinger.

Helsetilsynet har gitt klar beskjed om hva som må til:

Tjenestene må styres. Personellet må ikke overlates til seg selv.

Det er ikke nok at den enkelte tjenesteyter leverer faglig gode tjenester.

Det kreves god og tydelig ledelse fra toppen og nedover på alle nivåer.

Så vi trenger ikke bare et kompetanseløft. Vi trenger et lederløft også.

Derfor vil vi bedre tilgangen til lederutdanninger og stille tydelige krav til ledelse.

Vi har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å etablere en ledelsesutdanning i de kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenestene.

Å styrke kompetansen innenfor ledelse er en viktig del av kvalitetsavtalen mellom regjeringen og KS. Denne satsingen skal vi videreføre.

La oss snakke om det aller viktigste - brukerrollen.

Eller la oss si hovedrollen.

Vi lærer det fra vi er ganske små.

At vi ikke skal behandle folk forskjellig.

Det er en god regel på mange av livets områder.

Men ikke på alle.

Vi får stadig mer kunnskap som viser at både sykdom og medisiner gir ulike utslag på ulike mennesker.

Det viser at ulike mennesker trenger ulik behandling.

Det forskes mye på dette innen kreftbehandling.

Der kalles det persontilpasset medisin.

Persontilpasset medisin gir ikke bare bedre behandling.

Det gir også mindre overbehandling og færre bivirkninger.

Jeg tror dette kan overføres til mange områder!

Vi må bli flinkere til å gjøre forskjell i helsetjenesten.

Det er ikke bare viktig når det gjelder å behandle sykdom.

Det er også viktig når det gjelder å mestre sykdom.

Det er ikke slik at alle har utsikter til å bli friske når de drar hjem fra sykehuset eller legekontoret.

Da trenger de ”persontilpasset” hjelp til å mestre sykdommen.  

Det er jo slik at det som er viktig for noen – er uviktig for andre.

Mens det som gjør livet lettere for noen – gjør livet tyngre for andre.  

Vi må slutte å spørre pasienten: Hva er i veien med deg?

Vi må begynne å spørre pasienten: Hva er viktig for deg?

Det er akkurat dette de gjør –  de 76 kommunene som deltar i læringsnettverket ved navn ”Hva er viktig for deg?” Målet er å utforme tjenestene etter hva den enkelte pasient opplever som viktig. Slik blir ikke bare tjenestene bedre. Slik får også pasienten tatt i bruk egne ressurser.

Commonwealths internasjonale undersøkelse av helsesystemer viser at Norge ligger bak andre land når det gjelder brukerinvolvering, brukerorientering og utnyttelse av brukernes egne ressurser.

Seniorforsker Ingeborg Strømseng Sjetne ved Kunnskapssenteret har sagt det slik:

”Det kan virke som om systemet er dårlig på å legge til rette for at folk skal mestre helseproblemene selv. Dette er betenkelig både ut ifra pasient- og samfunnsperspektivet.”

Jeg er helt enig med henne.

Derfor er vårt store prosjekt å bygge en helhetig helsetjeneste der pasienten står i sentrum.

Dette er målet for alt vi gjør i Helse- og omsorgsdepartementet.

I folkehelsemeldingen vår sidestiller vi fysisk og psykisk helse.

Etter vårt syn er ensomhet like skadelig som røyking.

Etter vårt syn er det like viktig å bli hørt og sett som å spise frukt og grønnsaker.

Helse- og sykehusplanen vår skal ikke bare handle om store sykehus som utfører kompliserte operasjoner og avanserte transplantasjoner.

Den skal også handle om små sykehus som ved hjelp av moderne teknologi gir førsteklasses behandling i nærmiljøet og som hjelper folk til å mestre sykdom der der de bor.

Med fritt behandlingsvalg gir vi pasienter mulighet til å velge behandling hos private på statens regning i stedet for å vente i den offentlige køen. Slik reduserer vi unødvendig venting.  

Vi gjør mye.

Og pasienten står i sentrum i alt vi gjør.

Kanskje en og annen av dere i salen sukker stille.

Nok en helseminister som tror det er så lett å snu opp ned på alt, tenker dere.

Han derre Høie vet jo ingenting om de trange budsjettene.

Han vet jo ingenting om de mange og lange møtene.

Han vet jo ingenting om de fulle innboksene og de ubesvarte anropene.

Kanskje jeg ikke vet det.

Men jeg vet et par ting.

Jeg vet at å skape gode tjenester ikke nødvendigvis handler om å arbeide mer.

Det handler om å arbeide smartere.

Jeg vet at å skape gode tjenester ikke nødvendigvis handler om å bruke mer ressurser.

Det handler å bruke ressursene på en klokere måte.

Jeg vet at å skape gode tjenester ikke nødvendigvis handler om å endre lover.

Det handler om å endre holdninger.

Dere kan slappe helt av.

Jeg vet at de fleste av dere ikke sukker stille over en helseminister som vil mye.

Jeg vet at de fleste av dere har kommet hit fordi dere også vil mye.

Det er jeg veldig glad for.

For jeg vet jo at den nye meldingen om primærhelsetjenesten bare er bruksanvisningen.

Jeg vet jo at det er dere og jeg som må gjøre jobben.

Kjære alle sammen.

Det er vi som skal sette sammen bitene.

Det er vi som skal bygge en helhetlig helsetjeneste for hele mennesker.

Jeg gleder meg!