En historie om fellesskap og naturressurser

Norge har bygget opp en av verdens mest omfattende velferdsstater fordi norske politikere utviklet en unik, norsk skattemodell (grunnrenteskatter) som sikrer at verdiene som skapes fra utnyttelse av våre felles naturressurser kommer alle til gode.

Ved å videreutvikle denne modellen legger regjeringen til rette for å sikre grunnleggende velferd for fremtidige generasjoner.

Helt siden Norge ble et fritt land har det vært debatt om å sikre at fellesskapet får sin andel av verdiskapningen fra norsk vannkraft. Fra de første debattene om konsesjonslovene og hjemfall, til debattene om grunnrenteskatt på 90-tallet.

På 70-tallet hadde vi en lik debatt hvor vi som nasjon sikret at en betydelig del av verdiskapningen fra våre olje og gassforekomster kom fellesskapet til gode.

Debatten om grunnrenteskatt på havbruk går derfor inn i en lang, stolt tradisjon. Nå sikrer man at deler av verdiskapningen fra havbruksnæringen kommer lokalsamfunn og fellesskapet til gode.

Historien om norsk havbruksnæring er et moderne industrieventyr.

Næringen ble fra 1960-tallet bygd opp fra ingenting av driftige folk og gründere som var villige til å prøve noe ingen visste om var mulig, til i dag å være en av Norges viktigste eksportnæringer.

En viktig forutsetning for denne suksessen har vært at fellesskapet har bidratt med sin innsats, og i mange år har stilt verdifulle ressurser til disposisjon.

På denne måten har næringen kunnet skape store verdier, mange arbeidsplasser og skapt vekst og optimisme i mange lokalsamfunn.

I tillegg til å sikre fellesskapet en andel av de verdiene havbruksnæringen skaper, er regjeringen opptatt av at lokalsamfunn som legger til rette for denne næringen skal sitte igjen med mer.

I 1990 var det nesten 1000 oppdrettsselskaper I Norge. I dag er tallet rundt 150. De ti største oppdretterne står for omtrent 70 prosent av lakseproduksjonen i Norge. Blant de største selskapene nærmer det utenlandske eierskapet seg 50 prosent.

Fortsetter denne utviklingen, er vi bekymret for at en stadig større andel av verdiskapingen vil bli hentet ut av vertskommunene og sendt ut av landet.

Et godt bilde på utviklingen kan være at det største lakseoppdrettsselskapet i verden i fjor omsatte for mer enn 54 milliarder kroner. Selskapet har hovedsete i Norge, men utenlandske investorer eier cirka 75 prosent av bedriften.

Det betyr at store deler av selskapets verdiskaping stammer fra norske fjorder, samtidig som store deler av overskuddet hentes ut av landet.

Med de grepene regjeringen nå tar, sikrer vi at en større del av verdiene kommer fellesskapet til gode, og at lokalsamfunnene som har lagt til rette for denne næringen vil sitte igjen med mer.

En særlig fordel ved grunnrenteskatter er at de kan utformes slik at de ikke svekker incentivene til å ta naturressursene i bruk.

Både petroleums- og vannkraftnæringen har hatt grunnrenteskatt i mange år. Fortsatt er de blant Norges mest lønnsomme næringer. Skatten har ikke vært til hinder for vekst og utvikling i disse næringene.

Skatteinntektene fra grunnrenteskattene har gjort det mulig å holde andre skatter og avgifter lavere.

Det har vært gode muligheter for å tjene gode penger på sjømat i Norge. Slik vil det fortsatt være. Når selskapene i næringen fremover tjener godt, vil en andel av de store overskuddene også komme fellesskapet til gode.

Med grunnrenteskatt på havbruk følger vi dermed opp en tradisjon som har tjent Norge godt i mange år.