En humpete vei til Paris

Det er nå under et halvt år igjen til det store klimamøtet i Paris. Mange har store forventninger til hva verdens miljøministre skal gjøre for å bremse klimaendringene. Alle forventningene blir nok dessverre ikke oppfylt, men jeg er overbevist om at vi skal gjøre viktige framskritt.

Nå i midten av juli deltok jeg på en klimauke i Luxemburg og Paris, der det var ulike konstellasjoner av ministre. Norge var invitert i et møte med de største utslippslandene i verden, deriblant USA, Kina og India, vi var med på et ministermøte med 45 land i Paris, og til slutt var vi med på møte med EUs miljøministre.

Holde på ambisjonene

Vi får nok en juridisk bindende avtale i Paris, men kan allerede nå slå fast at vi ikke får juridisk bindende mål for reduserte klimagassutslipp. Dessverre. Norge ønsket det, men vi får ikke de store landene med, og da må vi søke etter gode alternativer. Vi må ikke gi opp ambisjonene. Men uten at de store utslippslandene deltar, blir en ny klimaavtale i Paris lite verdt.

FNs klimasjef, Christina Figueres, laget på møtet i Luxemburg et bilde på vår vei videre. Vi må bygge en motorvei fra Paris, sa hun. På denne veien velger alle landene hva slags bil de vil kjøre med. Det er mange filer, slik at man selv kan bestemme farten. De som har mulighet til det, kan tilby klimavennlig drivstoff, slik at alle har råd til det. Dette er et bilde på at alle skal ha et klimamål, men de bestemmer selv hvordan det skal gjennomføres.

Spørsmålet er hvor vi skal kjøre, hvor går veien? Det var da jeg trakk fram den gamle AC/DC-hiten "Highway to hell", til stor glede for dem som satt rundt bordet. Men budskapet er alvorlig nok. Vi må ha et mål der framme som er lavutslippssamfunnet. Det er nødt til å være en vei med nullutslippsbiler. Norge vil at verden skal styre mot null utslipp i 2050 når også naturens evne til å binde karbon regnes med.

Kanskje vi kan få inn et slikt mål i Paris-avtalen? 2050 er lenge til, men har vi et klart mål i sikte, vil alle samfunn hurtigere komme i gang med den nødvendige klimaomstillingen. Mer fornybar energi, flere miljøvennlige biler, flere som reiser med kollektivtrafikk, og en industri som bruker råvarer og energi på en mye mer effektiv måte enn i dag.

Mer optimistisk

Det jeg hørte på møtene i Paris og Luxemburg gjorde meg mer optimistisk enn tidligere. Det er ingen tvil om at det store flertallet av verdens land tar klimatrusselen på det alvor største alvor. Vi kan nå slå fast at alle land ønsker en klimaavtale i Paris, ingen tar til orde for at vi ikke skal ha en avtale.

 FNs klimasjef sitt bilde om motorveien ble utviklet videre på møtene utover uken. Noen sa helt riktig at ingen land må få lov til å ha kjøretøy med revers, det må være en minimumsfart, det er lov å kjøre så fort man bare vil, det må være full åpenhet, slik at alle hele tiden vet hvor fort de andre kjører og hva slags drivstoff de bruker. Alle skal presses til å øke farten. Det høres kanskje trafikkfarlig ut, men i denne sammenhengen er høy fart det vi trenger.

Det som er klart, er at gjennomsnittsfarten i dag er altfor lav, og noen kjører ikke i det hele tatt. Enkelte kjører faktisk feil vei! Målet om et klimavennlig samfunn er fortsatt et godt stykke unna.

Utviklingslandene er rimeligvis utålmodige, og er skuffet over industrilandenes innsats så langt. Forut for Paris-møtet skal alle landene melde inn sine nasjonale mål. Det som er rapportert inn så langt, er for lite til å nå det såkalte togradersmålet, altså to grader over før-industriell tid. Verden er på vei til en global oppvarming over dette, noe som kan få meget alvorlige konsekvenser.

Men vi må beholde troen, og jobbe ufortrødent videre. Det som synes klart nå, er at altså vi kan få en juridisk bindende innramming av klimaavtalen i Paris. Hva betyr det?

Åpenhet

Vi må ha full åpenhet. Alle land må fortelle FN hvor mye de skal kutte utslippene og hvordan det skal gjøres. Dette må sjekkes ved jevne mellomrom, blant annet for å lage gode oversikter over hvordan det går med de totale utslippene i verden. For å bli i bildet: Vi må ha hyppige fartskontroller langs motorveien.

Når alle land viser kortene, kan de presses til å bli bedre. Opinionen vil sammenligne landenes innsats, det blir mer åpenbart hvem som gjør en solid innsats, og hvem som ikke gjør det.

I avtalen må vi også få inn at landene skal øke innsatsen etter hvert. Rasteplasser må ikke tillates.

Etter møtene i Luxemburg og Paris er jeg blitt mer optimistisk, jeg tror det lar seg gjøre å lage en slik juridisk bindende avtale.

Det ville vært et stort framskritt. Kyoto-avtalen inneholdt juridisk bindende mål for enkelte industriland, men avtalen omfattet bare ti prosent av verdens utslipp. Nå kan vi få med nesten alle land Alle må ha mål, noen mer ambisiøse enn andre, og alle må vise framskritt. Det afrikanske landet Gabon vil selvsagt ha mye lettere mål enn Norge, men alle skal bidra.

Penger er en nøkkel. Større investeringer i klimavennlige løsninger er helt nødvendig. Utviklingslandene må gjøre det de kan på egen hånd, men trenger økonomisk hjelp både til å tilpasse seg klimaendringene og å finne en klimavennlig vei for industri og landbruk. I København ble det lovet 100 milliarder dollar årlig til klimatiltak i u-land fra 2020. Vi er på god vei til å nå dette målet, noe bidragene på over ti milliarder dollar til FNs grønne klimafond viser.

Brobyggerolle

Det er inspirerende for Norge at vi blir invitert til disse viktige foraene. Norge kan spille en viktig brobyggerrolle, samtidig som vi har vist at vi kan bidra til konkrete utslippsreduksjoner, for eksempel ved redusert avskoging i regnskogen. Gjennom disse møtene får vi mulighetene til å komme med innspill til kompromisser, og vi forsøker å dra landene i mest mulig ambisiøs retning

Mange motstridende politiske og økonomiske interesser gjør forhandlingene vanskelige, og en avtale krever enighet 196 land. Mange utviklingsland vil videreføre dagens regime der alle forpliktelser, inkludert finansiering av tiltak i utviklingsland, bare skal tas av industrilandene. Dette er et kritisk punkt i forhandlingene, fordi en ambisiøs avtale forutsetter at også store utviklingsland og fremvoksende økonomier påtar seg forpliktelser.

Det gjør inntrykk når små øystater snakker om faren for at de blir oversvømt og rett og slett kan opphøre som land som følge av stigende hav. Naturkatastrofer rammer utviklingslandene hardest, fordi de er dårligere utstyrt til å takle dem enn industrilandene. Klimaendringene er dessverre allerede i gang, og noen land opplever tørke, mens andre har fått mer ødeleggende flom.

 Alvoret som preget møtene i Paris og Luxemburg gir håp om at menneskeheten skal klare å unngå de verste utslagene av klimaendringene. Veien videre fram mot Paris blir humpete, fordi det er en nær endeløs rekke av uløste problemer, mange av rent teknisk art. Vi skal gjøre vårt for at alle kjører mot en felles destinasjon, og at alle kommer fram i tide.

 Under det forrige klimamøtet i Lima i fjor, sa en norsk ungdomsdelegat til meg: "Flest mulig må gjøre mest mulig". Her ligger utfordringen vi må løse i Paris. Så enkelt. Og så vanskelig.

 Klima- og miljøminister Tine Sundtoft

(Publisert i Dagbaldet 27. juli 2015)