En moderne sjømatpolitikk

Fiskeriminister Elisabeth Aspakers innlegg på Husøydagan - lørdag 22.august 2015

Kjære alle sammen!

Jeg har gledet meg til å komme tilbake hit.

Husøydagan er en av de viktigste arenaene vi har for å diskutere fiskeripolitikk. Til og med "viktigere enn Stortinget", skal vår tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen ha sagt!

Med et glimt i øyet kan jeg si meg enig i det. Husøydagan er en institusjon og en viktig møteplass for enhver som er opptatt av fiskerinæringen.

I dag vil jeg snakke litt om hvordan denne regjeringen ønsker å forme fremtidens fiskeri- og sjømatindustripolitikk.

Men aller først skal jeg si noen ord om det som preger norsk sjømatnæring akkurat nå.

[ET ØYEBLIKKSBILDE FRA SJØMATNÆRINGEN]

Jeg reiser mye langs kysten og jeg opplever mye framtidstro og pågangsmot blant folk jeg snakker med i denne næringen.

Og det gjør meg særlig oppstemt å møte unge mennesker som velger å satse på sjømatnæringen i lokalsamfunnet.

Vi har et fantastisk utgangspunkt i Norge med unike fortrinn og god tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Vi har også bygget opp teknologi og kompetanse i verdensklasse og god kunnskap om markedene.

Og kanskje er dette noe av det som har ført til at Produktivitetskommisjonen – som denne regjeringen oppnevnte for å styrke veksten i norsk økonomi –tidligere i år kunne konkludere med at sjømatnæringen er svært produktiv sammenlignet med det meste av annen næringsvirksomhet i landet.

Siden 70-tallet har sjømatnæringen faktisk nesten tidoblet sitt bidrag til økonomien, der næringene i Fastlands-Norge kun har – ja jeg sier kun –tredoblet sitt bidrag.

Dette bekrefter at vi gjør mye riktig i sjømatnæringen i dag, selv om også dette bildet kan nyanseres. Bakgrunnen for Tveteraas og Sjømatindustriutvalgets arbeid var nettopp vedvarende lav lønnsomhet over tid i hvitfisknæringen. Vi arbeider nå med oppfølging av denne, og jeg vil komme tilbake til dette.

Men det gir god grunn til optimisme at sjømatnæringen får det til her på Senja!

Brødrene Karlsen her er en av suksessbedriftene som melder om at de aldri har hatt bedre lønnsomhet enn akkurat nå.

Og en bedrift med god inntjening har gode muligheter for å komme inn i "en god sirkel" der de kan gjøre nye, lønnsomme investeringer.

Også i Gryllefjord, litt lenger sydover, har Nergård virkelig tatt tak i "hvitfiskutfordringen": De har satset tungt på å modernisere, på nytt filetanlegg og på levendelagring av torsk.

Og kanskje er disse to eksemplene fra Senja er et bilde på temperaturen i hele sjømatnæringen akkurat nå. For hittil i 2015 har vi virkelig gitt konkurrentene våre "en på nesen":

Det har aldri før vært registrert en så høy eksportverdi for norsk sjømat som i halvåret vi har lagt bak oss.

Og husk på at dette skjer i en virkelighet der markedsadgangen for norsk sjømat møter store utfordringer i Kina og Russland.

Da jeg stod her på Husøydagan i fjor var det med en bekymret rynke i pannen. Da hadde Russland akkurat vedtatt sitt importforbud og vi jobbet hardt med avbøtende tiltak.

Vi har i løpet av året fått en bekreftelse på det vi trodde, at våre eksportører av sild og ørret skulle bli hardest rammet.

Men totalt sett har sjømatnæringen kanskje ikke blitt så hardt rammet som vi fryktet. Næringen har vist en stor evne til å omstille seg en ny virkelighet.

Laksen fant seg raskt sine nye markeder og viste seg nok en gang som en utrolig sterk og omsettelig global vare.

Og samtidig er det flott at verdiveksten vi har sett i år har også har kommet fra andre deler av sjømatsektoren.

For torsken har – bokstavelig talt – blitt godt satt pris på i hele første halvår. Dette skyldes blant annet god etterspørsel, flere store markeder for fersk torsk og at vi eksporterer mer bearbeidet torsk enn før.

Visste dere for eksempel at torsk i dag er en like populær fisk som laks blant franske husholdninger?

EU er vårt viktigste sjømatmarked, og her kan vi ikke tillate oss å tape terreng. Hver femte fisk som spises i EU kommer fra Norge. Derfor er jeg fornøyd med at vi før sommeren fikk på plass flere nye tollfrie kvoter inn til dette markedet, og jeg vet at dette vil ha stor betydning for næringen i årene som kommer.

Jeg tror at enten du driver med hvit eller rød fisk – eller begge deler som flere aktører her på Senja – så kan vi si at det går mer enn brukbart i norsk sjømatnæring akkurat nå.

Og det er i medgangstider vi skal ruste oss for det som kommer.

For denne næringen er syklisk. Selv om forskerne anslår at det er mulig å seksdoble omsetningsverdien fra marin produksjon i Norge innen 2050, så vil det svinge.

Det er like sikkert som at det vil blåse friskt én og annen dag her ute på Husøya.

[SJØMATPOLITISKE ENDRINGER] 

Å drive fiskeripolitikk er en balansekunst. Det handler om å balansere økonomisk bærekraft og god kystpolitikk på én og samme tid.

På denne talerstolen i fjor var ganske tydelig på at vi må være villige til å slippe opp noe av det politiske grepet om sjømatnæringen.

Næringen trenger økt frihet og mindre politisk styring for å kunne bli økonomisk bærekraftig

Og jeg pekte spesielt på at vi må snu denne negative spiralen i hvitfiskindustrien der lønnsomheten har vært svak i mange tiår.

I regjeringen står vi fast ved disse ambisjonene og vil gjøre det vi kan for å sikre en norsk fiskeindustri langs kysten som tjener penger.

Og med Sjømatindustriutvalgets NOU som kom ved årsskiftet har vi fått det grunnlaget for diskusjon som vi trengte for å ta neste steg for denne viktige næringen.

Det hersker ingen tvil om at denne NOUen har lyktes i å vekke debatt og at saken engasjerer: Frisk debatt i avisspaltene og 77 høringsuttalelser ved høringsfristens utløp er synlige bevis på dette.

Uttalelsene viser en viss enighet om behovet for å bedre lønnsomheten i sjømatindustrien. Men meningene spriker som staur når det gjelder hva som må til for å få dette til.


Derfor er det nå avgjørende at vi klarer å samle oss om tiltak som står seg over tid og som sikrer forutsigbare og langsiktige rammebetingelser for fiskeindustrien. 

Jeg minner om at utvalget stod samlet bak diagnosen av næringen:

-          Den må gjøre seg mer attraktiv for investeringer – ikke bare fra de som er inne i næringen allerede,

-          Den må tiltrekke seg kompetanse – slik at ungdommen finner det attraktivt å satse på en karriere i fiskeindustrien

-          Og den må sikre utvikling og innovasjon. Investeringer i ny teknologi, produktutvikling og mer effektiv produksjon er sentralt for å øke verdien av råstoffet.

I departementet er arbeidet i full gang med den stortingsmeldingen vi skal fremme mot slutten av året, og jeg ser frem til å presentere den.

For å være ærlig; jeg hadde håpet Arbeiderpartiet som satte ned utvalget, var mer opptatt av å se muligheter og tiltak som kan løse den oppgaven som ligger foran med å styrke lønnsomheten i fiskeindustrien.

Partiets fiskeripolitiske dokument som ble lagt frem for kort tid siden, gav ikke mye drahjelp i dette arbeidet. Skuffende og overraskende, synes jeg.

Arbeiderpartiet kommer med noen forslag – men det er det samme svaret som før. Mer regulering og politisk styring. Det er lite oppfinnsomt.

Regjeringen er heller ikke enige i alt som utvalget har anbefalt, men vi tror mindre og ikke mer politisk regulering må til for å kunne bedre industriens lønnsomhet og konkurransekraft.

Jeg benytter imidlertid anledningen her på Husøya til å ta ned noen baller som Tveterås-utvalget sparket opp:


Den første ballen som har svevet rundt i luften lenge nok er aktivitetskravet i deltakerloven.

Sjømatindustriutvalgets flertall har foreslått å lempe på dette kravetsom handler om hvem som skal ha rett til å erverve fiskefartøy og kvoter.

Flertallet i utvalget foreslår at en ny særgruppe i tillegg til fiskerne skal få anledning til å eie fiskefartøyer: nemlig fiskeindustrien.

Dersom vi skal åpne for at industrien kan eie fiskefartøy, bør det ikke da like gjerne åpnes for at alle kan eie fiskefartøy?, spør jeg.

Uansett så tror ikke vi at å lempe på hvem som kan eie fiskefartøyer er svaret for å styrke lønnsomheten for landindustrien.

Derfor har vi besluttet at vi ikke vil gå videre med den endringen av aktivitetskravet som Sjømatindustriutvalget foreslår.

Den saken legges død her i dag: dagens krav til eierskap i fiskeflåten vil bestå.

Så røper jeg vel ingen hemmelighet når jeg forteller dere at av de 77 høringsuttalelsene så har vi den store majoriteten med oss på akkurat dette punktet. Jeg antar at verken Sjømat Norge eller andre henger med hodet av den grunn, og tar innover seg at det i dagens regelverk finnes gode muligheter for tett samarbeid mellom fiskeindustrien og fiskeflåten.

Men, skal vi lykkes med den blå bioøkonomien, så må vi åpne for at andre enn fiskere kan eie fartøy med høstingsrettigheter. Ta for eksempel Tromsøbedriften Calanus som høster raudåte til kosttilskudd. Jeg tror at om slike bedrifter skal lykkes så må vi se bort fra et gammelt og historisk betinget regelverk – fra en tid da biomarin industri var ikke-esksisterende.

***

Den andre ballen jeg vil ta ned gjelder fiskesalgslagsloven.

Sjømatindustriutvalgets flertall har foreslått endringer i fiskesalgslagsloven for at fisken skal kunne omsettes mer effektivt på førstehåndsmarkedet.

Jeg vil understreke at for denne regjeringen er det ikke aktuelt å

  • endre på dagens regime med pålagt omsetning av all villfisk gjennom fiskesalgslag 
  • det er heller ikke aktuelt å rokke ved fiskernes eierskap til salgslagene 


Men Sundvolden-erklæringens utsagn om modernisering og forenkling av førstehåndsomsetningen står selvsagt fortsatt ved lag og vil bli fulgt opp i stortingsmeldingen.

[FORENKLING DELTAKERLOVEN]
En av denne regjeringens fanesaker er å forenkle, forbedre og fornye. Vi skal modernisere regelverk og offentlig sektor der vi kan – også fiskeriforvaltningen.

Jeg er derfor fornøyd med at Stortinget før sommeren vedtok en lovendring knyttet til søknadsprosesser for fisketillatelser med virkning fra 1.juli i år.


Søknadsprosesser er en tidstyv, og dette er en sak mange fiskere har tatt opp med meg.

Før denne lovendringen måtte rederier gjennomføre minst tre forskjellige søknadsprosesser overfor fiskeriforvaltningen. Og i tillegg måtte de gjennomføre kjøp og tilbakesalg.

Nå er det tilstrekkelig med bare én søknad, og kjøp og tilbakesalg av fartøyet er ikke lenger nødvendig.

Dette vil spare fiskere og forvaltning for flere hundre søknadsprosesser hvert år, og er et godt eksempel på hvordan vi jobber med å modernisere regelverket.

[UTVALGET OM KVOTESYSTEMET FOR FISKEFLÅTEN]
Siden Husøydagan ble arrangert for første gang i 1989 har fiskeriene i Norge blitt effektivisert betydelig. Vi har strukturert fiskeflåten i takt med den teknologiske utviklingen og tilpasset fisket til ressursgrunnlaget i havet.

Ja, vi har hatt noen tøffe tak og vi har fått færre fiskere. Men de fiskerne vi har, har kunnet holde tritt med lønnsutviklingen i andre yrker og kysten har kunnet holde tritt med velferdsutviklingen ellers i landet.

Men vi blir aldri ferdig med å gjøre tilpasninger for å sikre konkurransekraften i fiskeflåten. 

Jeg har en langsiktig tanke om at de som ønsker å investere i fiskerinæringen, trygt skal kunne gjøre det. Det skal være mulig å rigge sin virksomhet for fremtiden – og for neste generasjon. 


Og da må vi bare være ærlige på at om noen i dag hadde satt seg ned for å tegne opp et nytt kvotesystem fra grunnen av, så hadde det neppe sett ut slik det gjør.

Kvotesystemet vårt er ikke dårlig, men det setter mange begrensninger for hvordan den enkelte kan drive.

Det er for eksempel i dag ikke mulig å prøve seg fram i nye fiskerier i en sesong uten å investere i tillatelser til store verdier. Og det mener jeg kan ha konsekvenser for blant annet rekruttering til fiskeryrket.

Det er heller ikke mulig å justere aktiviteten litt ned det ene året i ett fiskeri og tilsvarende opp i et annet, hvis det skulle passe den enkelte fisker.

Kvotesystemet har vokst, blitt lappet på og skjøtet i alle bauer og kanter. Og dette kunne vi sikkert fortsette med.

Men isteden gjør vi det som er det ansvarlige: vi skal få på bordet en grundig vurdering av hele kvotesystemet.

Derfor har vi oppnevnt et ekspertutvalg som ledes av Arild Eidesen, førstelagmann i Hålogaland lagmannsrett, som skal se på

  • mulige alternativer til dagens kvotesystem
  • strukturkvoteordningen og spørsmålet om tidsavgrensning
  • og ressursrentespørsmålet:

    Er det for eksempel riktig at ressursrenten fortsatt skal tilfalle den enkelte i næringen når det blir stadig færre som driver fiske?


Ja, her stikker vi hånden inn i et politisk vepsebol, det er jeg klar over. Men vi ville forsømt oss hvis vi ikke tok tak i dette nå!


Ekspertutvalget skal levere en NOU høsten 2016. Deretter vil vi bruke nødvendig tid på å behandle disse viktige spørsmålene, og legge frem nok en stortingsmelding.

[REKRUTTERING]

Å modernisere kvotesystemet er ett av mange spor vi jobber langs for å gjøre fiskerinæringen til en attraktiv næring som unge mennesker vil søke seg til.

Sjømatindustriutvalget snakker om betydningen av kompetent arbeidskraft for innovasjonsevne og fremtidig konkurransekraft o næringen.

Og noen vil si at rekruttering er et godt barometer for hvor mye folk tror på en næring.

I så måte er det kanskje ikke tilfeldig at våre universiteter og høyskoler ser en nedgang i antall søkere til petroleumsfagene akkurat i år.


Men det er desto mer gledelig er det at søkertallene til marine fag som fiskeri, fiskehelse, havbruk og biomarin innovasjon har steget voldsomt siden i fjor.  


Dette er en positiv tendens, men vi må likevel jobbe målrettet med å pense flere ungdommer og studenter over til de blå fagene.

Jeg er å opptatt av at ungdom som står foran et karrierevalg skal vite at yrkesfag med stort hell kan kombineres med høyere utdanning gi en spennende og etterspurt kompetanse!


Og da er det svært viktig å få til et økt samspill mellom næringen og utdanningsinstitusjoner. Ja, kanskje kan til og med næringen ta et større ansvar. Og det ser vi skjer her på Senja!

Tenk bare på Wilsgård Fiskeoppdrett i Torsken på Senja som selv tok grep da de manglet kompetent arbeidskraft. De kjøpte den gamle barneskolen i bygda og gjorde den om til en praksisbase for marine yrkesfag. Svært klok og fremtidsrettet satsing!

Og flere skal få muligheten til lærlingkontrakter i fremtiden. Derfor har regjeringen økt lærlingtilskuddet til bedriftene med 3 500 kroner per lærling. Vi har også innført et stimuleringstilskudd på 50 000 kroner til nye bedrifter som tar inn lærlinger. Og fra 1. januar 2016 har jeg innført en egen lærlignekvote (til en verdi av 30.000 kr i året).

Men det gjelder også å vise frem sjømatnæringen for studenter ved universiteter og høyskoler. Her har jeg veldig sans for Marin bootcamp, somvi har vært med på å finansiere.

Marin bootcamp samler grupper av studenter fra ulike fag og gir dem muligheten til å bryne seg på konkrete problemstillinger som er relevant for norsk sjømatnæring.

Slik blir de bedre kjent med bredden av denne kunnskapstunge næringen, og blir inspirert til å knytte nettverk for en videre karriere.

Og kanskje oppdager studentene på Marin bootcamp at nettopp de har noe å bidra med i fremtidens sjømatnæring?


[AVSLUTNING]

For fremtidens sjømatnæring vil kreve høy kompetanse av mange slag.

Det handler om å være lydhør for markedene og om å levere kvalitet i alle ledd.

Fisken skal gi grunnlag for vekstbedrifter på sjø og land som kan drive lønnsomt og skape verdier.

Men fisken skal også komme kystbefolkningen til gode. Og den skal gi kystungdommen muligheten til å leve av å høste fra havet.


Utgangspunktet er utmerket. Både på Husøya, Senja og andre deler av kysten.

Men det er også nå i dag det ligger til rette for å modernisere og tilpasse oss morgendagens utfordringer.

Vi kommer til å løsne det politiske grepet for at sjømatnæringen skal kunne utløse sitt fulle potensial. Og dette kommer vi tilbake til i en stortingsmelding mot slutten av året.

Jeg gleder meg til å fortsette diskusjonen her på Husøydagan – både i paneldebatten og nede på gulvet med de av dere jeg får muligheten til å slå av en prat med.


Tusen takk for meg!