Trenger Norge EØS og tilslutning til TTIP?

Oslo, 23. oktober 2015

Statssekretær Tronstads innlegg under Nei til EU-konferansen "Korleis påverkar EØS og TTIP norsk landbruk og næringsmiddelindustri?" i Oslo 23. oktober 2015.

Innledning

Takk for invitasjonen. Fint å være her. Første gang for meg på et Nei-til EU-arrangement. Vi er ofte uenig i sak, men vi deler det samme Europa- engasjementet. Vi er alle enige om at EU-spørsmålet og Norges forhold til Europa er viktig. Vi er alle enige om viktigheten av en levende europadebatt. Fordi Europa og EU betyr så mye for oss. Takk for at dere bidrar til debatten.

Om EØS-avtalen og mulige alternativer:

Verden vi lever i er i stadig forandring – Norge er en del av en stadig mer globalisert verden, hvor ny teknologi og nye arbeidsmetoder fører til store samfunnsendringer.

Norge har en åpen økonomi. Vi baserer samfunnet vårt på politisk og økonomisk samkvem med andre land – på det å selge og kjøpe varer og tjenester over landegrensene. Dette er noe vi har vært gode til, og som har lagt grunnlag for den velstanden vi har i dag.

Situasjonen i norsk økonomi har imidlertid forandret seg mye den seneste tid. Mer enn halvert oljepris gjør at vekstkraften i norsk økonomi må komme fra flere deler av økonomien. Konkurransekraft blir et nøkkelord.

For å illustrere: For 2 år siden utgjorde markedsverdien av de 10 største oljerelaterte selskapene på Oslo børs 280 milliarder kroner. Tilsvarende var de 10 største sjømatrelaterte selskapene verdt om lag 50 milliarder. I dag er verdien av de to gruppene om lag den samme, 120 milliarder kroner. Det var det ikke mange som ville veddet på for kort tid siden. Men det viser også at vi har andre sektorer enn olje og gass som vi kan bygge på.

Gode rammebetingelser for vårt næringsliv er avgjørende. Vi er en liten åpen økonomi som har vært helt avhengig av globale spilleregler på det handelspolitiske området. Nå ser vi i stedet en økende fremvekst av regionale handelsavtaler. EØS-avtalen er et eksempel på en slik avtale som Norge er med i. Den er vår viktigste, dypeste og mest omfattende internasjonale avtale, og gir norsk næringsliv likt regelverk og den markedsadgangen det er helt avhengig av i Europa.

Og dere kjenner godt tallene. 80% av det vi selger går til EU. 65% av det vi kjøper kommer derfra. 80% av vårt regelverk stammer fra EU. Det samme gjelder 90% av regelverket på matsikkerhetsområdet. 7% av alle sysselsatte i Norge er arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land. Det gagner oss og det gagner dem og er et viktig symbol på det vi har oppnådd i Europa siden murens fall.

Avtalen gir norske borgere muligheter og rettigheter som mange tar for gitt. Mange både privatpersoner og bedrifter ville blitt rammet hvis avtalen og de rettigheter den innebærer plutselig skulle bli borte:  

  • Norsk ungdom mister retten til studier i EU
  • Nordmenn vil miste rettigheter til hjelp under sykdom,
  • Trygderettigheter vil falle bort,
  • Veterinæravtalen vil falle bort. Grensekontroll for 170 vogntog med sjømat hver dag vil bli gjeninnført. For salg av fersk fisk kan slik grensekontroll være ødeleggende.
  • Norske selskaper vil miste avtalefestet rett til å levere anbud i EU.

Denne listen kunne godt gjøres lenger.

Det pågår nå en debatt om å melde Norge ut av EØS. Troen i noen kretser er stor på at så fort vi er utmeldt kan vi forhandle en skreddersydd handelsavtale hvor vi kan plukke de rosinene vi liker, og la de andre ligge.

Nei til EU har særlig trukket fram vår handelsavtale av 1973, som et mulig grunnlag for vår tilknytning. Alternativt en noe utvidet avtale mer eller mindre lik det fragmenterte avtaleverket Sveits i dag har med EU, eller den avtalen EU har med Sør-Korea. Felles for disse er at de har det multilaterale regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i bunnen og så kombinerer dette med varierende grad av tillegg, avhengig av hva man blir enige om i forhandlinger.

En slik tilknytningsform vil imidlertid ikke sikre norsk næringsliv likeverdig markedsadgang til det europeiske markedet. En handelsavtale ivaretar i stor grad markedsadgangen når det gjelder toll på industrivarer. Toll er imidlertid ikke hovedutfordringen i dag, men forskjeller i regelverk som legger rammebetingelsene for næringslivet. Disse rydder EØS-avtalen av veien gjennom å ha like regler, gjensidig aksept av testresultater og institusjoner som sikrer lik praktisering. En handelsavtale gjør ikke det.

En handelsavtale vil medføre økte kostnader for eksportørene og svakere norsk konkurransekraft. Selv om vi for eksempel skulle kopiere EUs veterinærlovgivning utenfor EØS, vil ikke fisken vår lenger være berettiget til å slippe inn i EU uten tids- og kostnadskrevende grensekontroll.

For en ferskvare som fisk kan slik usikkerhet være ødeleggende.

Verken WTO eller en frihandelsavtale dekker fri bevegelse av personer. Det gjør kun EØS-avtalen. Den gir oss alle rettigheter, som arbeidstaker, student, pensjonist og turist i tillegg til å gi norsk næringsliv verdifull arbeidskraft.

Norge har i dag sterkt voksende aktivitet på områder som blant annet skipsfart, reiseliv, konsulenttjenester, finansielle tjenester og ikke minst telekommunikasjon. Disse områdene dekkes ikke av vår handelsavtale med EU. Norge vil i EU bli behandlet som et hvilket som helst tredjeland.

Norske skips mulighet til å drive frakt internt i EU kan bli begrenset. På luftfartsområde vil vi uten EØS ikke ha noen rettigheter, verken for SAS eller Norwegian.

Vi vet heller ikke om EU rent faktisk ville være interessert i å reforhandle handelsavtalen fra 1973 i tråd med norske krav og ønsker. Samarbeid med EU er ingen smørbrødliste man kan bestille fra. Sveits hadde opprinnelig 15 områder hvor de ønsket bilaterale avtaler. Av disse har de nå, 23 år senere, fått til avtaler for omtrent halvparten av områdene. Disse avtalene tok det 12 år å forhandle. I tillegg har de måttet godta avtaler på områder de ikke ønsket et samarbeid på, men hvor EU ønsket en avtale. For eksempel ble Sveits’ ønske om medvirkning i EUs forskningssamarbeid koplet til en avtale om transportrettigheter for EU i Sveits. Etter folkeavstemningen i Sveits som ga flertall for å innføre kvoter for arbeidsinnvandrere fra EU, har landet ikke lenger adgang til deler av EUs forskningssamarbeid og utdanningssamarbeid. Samarbeid handler om å gi og ta, ikke bare velge fra øverste hylle.  

Det er ingen grunn til å tro at det vil bli lettere for Norge enn det har vært for Sveits. 80% av vår handel går til EU. Norge utgjør om lag 4% av EUs handel. Det er liten tvil om hvem som har mest å tape på å begi seg ut på en ferd som ingen vet slutten på.

Samtidig: Jeg sier ikke at EØS-avtalen er perfekt. Den har blant annet demokratiske mangler. Vi har begrenset innflytelse på EUs politikk. Vi gjør alt vi kan for å bli hørt i Brussel, en egen EU/EØS-minister er et eksempel på det.

Men selvfølgelig er det forskjell på å være innenfor og utenfor det rommet hvor de endelige beslutningene tas. Det må også vi EØS-tilhengere tore å si høyt.

EØS-avtalen dekker heller ikke alle samarbeidsområder. Det er først og fremst en økonomisk avtale. Blant annet faller sikkerhetspolitikken utenfor, og det merker vi nå ved at EU og våre nærmeste allierte fatter vedtak med betydning for oss uten at vi sitter rundt bordet. NATO er fortsatt viktig, men EU blir stadig en stadig viktigere sikkerhets -og utenrikspolitisk aktør. Det er slike spørsmål jeg ønsker å være åpen om og som jeg mener det er viktig at vi diskuterer.

Og jeg mener også at vi må kunne diskutere utfordringene i Europa uten at det nødvendigvis blir et spørsmål om spørsmål om ja eller nei til EU. Vi har alle et ansvar for ikke å gå automatisk i skyttergravene.

For eksempel migrasjonskrisen. Det er ingen enkel løsning på problemet. Men det som er klart, er at migrasjonsutfordringene må løses sammen. Vi trenger europeisk samarbeid. Vi trenger felles løsninger på felles utfordringer. Uavhengig av om Norge er medlem av EU eller ikke.

La meg til slutt si noe om TTIP og andre regionale handelsavtaler siden dere har det på agendaen i dag:

For Norge som et lite land, har WTO og regelverket som den har utviklet, tjent oss godt. Sett med norske øyne ønsker vi at en videre integrering på det handelspolitiske området skal skje i regi av WTO. Men vi må konstatere at prosessene har ligget nede i mange år, og en viktig arena for Norge har dermed vært stengt.

Med manglende fremgang i WTO, har vi sett økende aktivitet på det regionale nivå og nå med flere av verdens ledende aktører involvert. Og her er Norge ikke med. TPP, avtalen mellom USA og 11 land i stillehavsregionen med Japan i spissen, er nå ferdigforhandlet. Fra norsk side ser vi positivt på at de 12 landene nå er kommet i mål. Den vil utvilsomt bidra til en bedre utvikling i disse landenes økonomi og til positiv global vekst. Dette vil også gagne Norge.

TPP er en game-changer hvis den blir endelig vedtatt. USAs kongress et usikkerhetsmoment i den forbindelse. Det faktum at 12 TPP- land med grense til Stillehavet nå er kommet i mål med en avtale, vil sette EU, og andre land som ikke deltar, under press. Foreløpig har TPP skapt liten interesse i Brussel, men det kan fort endre seg når de får kartlagt hva avtalen betyr for EU og Europa. En vellykket TPP vil nok påvirke de pågående TTIP-forhandlingene. Ressurser frigjøres i Washington og fokuset vil øke i EU.

Det er grunn til å anta at forhandlingene om en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA, de såkalte TTIP-forhandlingene, vil stå høyere på agendaen på begge sider av Atlanteren. En runde i forhandlingene ble avholdt i Brussel i juli og den siste fant sted i denne uken i Miami.

EU og USA har indikert at avtalen vil omfatte markedsadgang for varer, tjenester og offentlige anskaffelser, samt markedsadgang og beskyttelse for investeringer. I tillegg vil den inneholde et regelverkssamarbeid med vekt på åpenhet, gjensidig godkjenning og tilnærming av tekniske regler og testprosedyrer, samt samarbeid om utvikling av globale regler og prinsipper.

To sentrale hendelser i sommer påvirker TTIP forhandlingene. Europaparlamentet vedtok en resolusjon med to tredjedels flertall til støtte for at Kommisjonen fortsetter forhandlingene. Og i USA vedtok kongressen å gi presidenten «Trade Promotion Authority», som i praksis legger til rette for at presidenten selv kan fullføre forhandlingsprosessen. Det endelige forhandlingsresultat må imidlertid godkjennes av både Europaparlamentet og Kongressen.

Med EU og USA som Norges overlegent største handelspartnere, samt vertsland for brorparten av norske investeringer ute, er det klart at en slik avtale vil få stor betydning for Norge. Det er også klart at en avtale som bidrar til økt handel og økonomisk vekst i våre viktigste markeder, vil få positive ringvirkninger for Norge.

Selv om en eventuell TTIP kan skape positive ringvirkninger for Norge, vil den også by på utfordringer. Våre handelsrelasjoner med EU og USA vil påvirkes. Konkurransen vi vil møte i EU markedet vil bli hardere ved at USAs markedsadgang forbedres. Det kom frem i den utredningen NFD laget i 2014. Særlig vil dette gjelde for sjømat hvor konkurransesituasjonen vil bli ytterligere forverret fra et allerede dårlig utgangspunkt.

Likeledes vil næringslivet i EU få bedre betingelser på det amerikanske markedet enn hva norske eksportører vil få som følge av lavere toll og/eller reduserte ikke-tollmessige handelshindringer mellom de to.

Det er uttrykt bekymring i EU og Norge for at TTIP og et påfølgende regulatorisk samarbeid mellom EU og USA vil føre til lavere beskyttelsesnivå for helse, miljø og mattrygghet, noe vi eventuelt ville merke gjennom EØS avtalen. Dette er lite sannsynlig. I sitt forhandlingsmandat har EU slått fast at det høye nivået for beskyttelse av helse, miljø, mattrygghet og arbeidstakerrettigheter ikke vil bli dårligere som følge av TTIP. Behovet for å ivareta sikkerhetsnivået blir klart presisert i Europaparlamentets resolusjon fra juli. Dette bekreftes også klart i Kommisjonens handelsstrategi presentert forrige uke.

Her har Norge, EUs medlemsland og EUs institusjoner felles interesser. Det kan også legges til at handelskommissær Malmström har uttalt seg positivt om muligheten for tredjeland til å slutte seg til avtalen, gitt at man deler det høye ambisjonsnivået. Dette bekreftes i Kommisjonens handelsstrategi.

Regjeringen ser nå at det er behov for en ny utredning av mulige konsekvenser for Norge. Vi vil denne gang legge opp til en ekstern utredning. Vi vil søke å få belyst ulike konsekvenser av de mulige veivalg som foreligger når det gjelder en eventuell TTIP-avtale. Det kan være samfunnsøkonomiske konsekvenser, konsekvenser for norske næringsinteresser både nasjonalt og i EU og USA.

En avtale kan også få konsekvenser for politikkutformingen på flere av de arenaer hvor norsk handelspolitikk forankres, som WTO, EØS, og EFTA.

Vi vet ikke enda om det vil bli mulig eller ønskelig for Norge å slutte oss til TTIP. Det er også for tidlig å ta stilling til om Norge bør forhandle en egen avtale med USA, enten alene eller sammen med EFTA. Det er viktig å finne en løsning som sikrer norske interesser og størst mulig samlet norsk verdiskaping.

Avslutning:

Spørsmålet var «trenger Norge EØS og TTIP».  På første del, om vi trenger EØS, er svaret et klart JA. Som sagt, det er ingen perfekt avtale, men det beste vi har. Og denne regjeringen ser det som en tung nasjonal interesse å slå ring om EØS-avtalen.

Når det gjelder spørsmålet om Norge trenger TTIP, vil en slik avtale åpenbart ha konsekvenser for oss, men disse må kartlegges nærmere før vi kan gi et endelig svar på det.

Kritisk diskusjon er en forutsetning for god politikk. Igjen: jeg er glad for at Nei til EU bidrar til debatten. Jeg er glad for at dere engasjerer dere på et område som er så viktig for Norge – Europa. Og jeg kommer gjerne hit igjen – med mine synspunkter – om jeg blir invitert.