Interpellasjonsdebatt om EØS og arbeidsliv

Interpellasjon fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:

I den senere tid har toneangivende representanter for fagbevegelsen tatt til orde for at arbeidslivspolitikk skal tas ut av EØS-avtalen. Arbeidslivspolitikk berører to av de fire friheter i avtalen: fri bevegelse av arbeidskraft og av tjenester.

Hva mener utenriksministeren konsekvensene vil være for EØS-avtalen og for norske interesser dersom Norge tok til orde for å ta arbeidslivspolitikk ut av EØS-avtalen?

Hovedinnlegg fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg vil begynne med å si at dersom det på noe tidspunkt skulle ha hersket noen usikkerhet om dette spørsmålet, ble det solid avklart i forrige uke da vi hadde både en redegjørelse og en redegjørelsesdebatt her i salen. Hvis det var én ting jeg tok ut av den debatten, er det at EØS-avtalen står klippefast i Norge. Det er meget bred enighet om den, og det er helt uaktuelt å velge en svakere tilknytningsform til EU enn EØS-avtalen.

Det er også et viktig poeng i den sammenheng at Sveits ikke har en frihandelsavtale, men en omfattende avtale som dekker veldig mange av de samme områdene som EØS-avtalen gjør, men på en måte som ikke gir den samme rettslige adgangen som EØS-avtalen. Jeg tror ikke det er en aktuell politikk. Det er i hvert fall ingen aktuell politikk for denne regjeringen. Jeg vil også minne interpellanten om at Fremskrittspartiet derimot i sitt program har en formulering om at de ønsker reforhandling av EØS-avtalen. Jeg tror derfor at det i eventuelle samtaler om en mulig borgerlig regjering, i den grad det skulle være behov for noe slikt, kan være lurt å ta en samtale med dem om den innsikten representanten Eriksen Søreide nå delte med oss.

Bakteppet for denne diskusjonen er knyttet til arbeidsliv og EØS. I mange europeiske land er dette blitt en sentral problemstilling. Vi ser et Europa i ubalanse, med store offentlige underskudd, stigende arbeidsledighet og økende sosial uro.

De tiltak en del land setter i verk for å løse disse utfordringene, setter opparbeidede rettigheter og velferdsordninger under press. Da er det naturlig at både folk og myndigheter blir urolige.

Her hjemme har vi også utfordringer i deler av norsk arbeidsliv, med frykt for sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Denne bekymringen er reell. Regjeringen deler bekymringen til en samlet fagbevegelse når det gjelder dette.

Til selve spørsmålet om løsningen på disse utfordringene er å ta arbeidslivsspørsmål ut av EØS-avtalen, er regjeringens utgangspunkt som nevnt klart og tydelig: Det er ikke aktuell politikk.

Vi mener at det rammeverket vi har i dag, tjener norske interesser godt – også på arbeidslivsområdet. Norge er en integrert del av det indre marked, som forutsetter fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Det er ikke mulig å se for seg at Norge skulle velge bort en av disse fire frihetene. EØS dreier seg om kobling til fire friheter, ikke til én, to eller tre friheter, og det er heller ikke ønskelig.

80 prosent av vår eksport går til EU. Vel 87 prosent av alle registrerte arbeidsinnvandrere kommer fra EU-land. Det har bidratt til økt aktivitet og lønnsomhet i næringslivet, og det bidrar til arbeidsplasser og trygging av velferdsstaten.

I de snart 19 år som avtalen har virket, har den norske arbeidslivsmodellen stått seg godt.

I den offentlige utredningen NOU 2012: 2, Utenfor og innenfor, er et eget kapittel dedikert til arbeidslivet og arbeidsmarked. Her står det blant annet følgende:

Perioden, altså utviklingen siden 1994, «har vært preget av positiv utvikling i investeringer, sysselsetting, ledighet, lønns- og arbeidsvilkår og det kollektive avtaleverket. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er videreført, frontfagsmodellen for forhandlinger er styrket, og arbeidstakernes rettigheter er forbedret på viktige områder.»

Jeg deler denne vurderingen.

Det er på det rene at en rekke direktiver har gitt også norske arbeidstakere bedre rettigheter. I en del tilfeller er det partene i arbeidslivet – de som deltar i den sosiale dialog med EU – som er blitt enige om avtaler som blir til EU-direktiver. Det er naturlig å regne denne sosiale dialogen som en del av arbeidslivsområdet i EØS-avtalen.

Det er også slik at den arbeidsrettslige lovgivningen som EU utformer, omfatter alt fra helse-, miljø- og sikkerhetsregler til arbeidsrett og regler om likelønn og ikke-diskriminering. Det meste er snakk om minimumsreguleringer.

Norge kan derfor som hovedregel ha et høyere vernenivå.

La oss heller ikke glemme at EØS-avtalen også gir norske arbeidstakere samme frie tilgang til arbeidsmarkedet i Europa som EU-borgerne. De får tilgang til sosiale ytelser, rett til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og samordning av trygderettigheter.

På samme måte har norske virksomheter og deres arbeidstakere adgang til å yte tjenester i de andre EØS-landene – på samme vilkår som virksomhetene på stedet.

Ved å delta i dette rammeverket, som arbeidslivsområdet er en integrert del av, tar vi også vår del av ansvaret for å bidra til utviklingen i Europa. Norge har – og skal ha – et konkret og solidarisk engasjement for de felles europeiske utfordringene. Europa er vår verdensdel, og vi kan ikke stenge oss ute fra Europas utfordringer.

Som jeg har sagt: Det er utfordringer i norsk arbeidsliv. Derfor er regjeringen veldig opptatt av å sikre gode standarder for arbeidsliv og arbeidstakerrettigheter i det indre marked. Arbeidsliv og velferd er en av de sentrale prioriteringene i regjeringens europapolitikk. Vi legger avgjørende vekt på sikre et ryddig arbeidsliv. Å verne om arbeidstakernes rettigheter har meget høy prioritet. Det er viktig for oss nasjonalt og i arbeidet vi gjør internasjonalt.

Utfordringene knyttet til sosial dumping har vi møtt med to tiltakspakker siden 2005. Nå diskuterer vi en ny pakke.

Et anstendig arbeidsliv er også en viktig målsetting i vårt EU/EØS-samarbeid. Vi arbeider her aktivt med å fremme norske synspunkter. Vi bruker med andre ord handlingsrommet for tidligst mulig å påvirke prosessene i EU – og for å få innflytelse på regelverk som det er aktuelt å ta inn i EØS-avtalen. Som vi sier i meldingen vi diskuterte i forrige uke: Dette skal vi gjøre enda mer av og enda bedre i fremtiden.

Vi må her ikke glemme at ønsket om å forsvare arbeidstakernes rettigheter også står sterkt i EU. For ikke lenge siden måtte Europakommisjonen trekke den såkalte Monti II-forordningen, om forholdet mellom retten til kollektive skritt og de økonomiske frihetene. Dette forslaget møtte stor motstand fra flere hold, inklusive europeisk fagbevegelse og tolv nasjonale parlamenter. Det var en reell frykt for at dette kunne begrense de kollektive rettighetene. Denne motstanden var en posisjon norske myndigheter delte.

Vi står derfor ikke alene, hvis noen skulle tro det, men vi har mange allierte i EU i dette viktige arbeidet med å sikre arbeidstakernes interesser.

Regjeringen er opptatt av å sikre en videreføring av den norske arbeidslivsmodellen. Dette innebærer bl.a. videreføring av trepartssamarbeidet og sikring av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i møtet med grenseoverskridende etablering og tjenesteyting. Det innebærer å beskytte kollektive rettigheter, herunder streikeretten.

Her er det viktig å huske på at vi har videreført hovedtrekkene i den norske modellen for lov- og avtaleregulering, lønnsdannelse, partssamarbeid og arbeidsmarkedspolitikk siden 1994 – da EØS-avtalen trådte i kraft.

Regjeringen vil fortsette å bruke de muligheter og det handlingsrom som måtte foreligge ved gjennomføring av EØS-regelverket i Norge, for på den måten å bidra til et velfungerende indre marked – og for å ivareta den norske arbeidslivsmodellen, næringslivets behov og hensynet til norsk verdiskaping.

For å konkludere klart og tydelig:

Å skulle ta arbeidslivsspørsmål ut av EØS-avtalen fremstår av det bildet jeg har tegnet, som politisk sett helt uaktuelt for denne regjeringen. Det ville være i strid med EØS-avtalens prinsipper om et felles regelverk. Vi ville møte liten politisk forståelse hos våre naboland og i EU for øvrig for at Norge – ja, spesielt i en situasjon hvor mange land står oppe i en dyp økonomisk krise – skulle ta ut sentrale deler av EØS-avtalen. Det ville gjøre det vanskeligere for våre europeiske handelspartnere å få innpass på vårt norske marked. Og økonomisk ville det svekke de rammebetingelser som norsk næringsliv jobber innenfor – og som norske arbeidstakere er helt avhengig av.

Rettslig ville det i realiteten bety at det åpnes opp for – som interpellanten påpeker – en reforhandling av hele EØS. En slik tilnærming ville sette EØS-avtalen i fare. Den ble i sin tid fremforhandlet av tolv EU-land og seks – etter hvert sju – EFTA-land, noe som ga et relativt godt og balansert resultat. I dag – med 27 EU-land og 3 EFTA-land, hvorav de siste er blant de rikeste landene i Europa – er styrkeforholdet, for å si det forsiktig, blitt vesentlig endret.

Løsningen ligger derfor i å søke å styrke arbeidstakernes rettigheter i Norge og å arbeide aktivt i det europeiske politiske rom for å bidra til at det samme er tilfellet der. Ofte er svaret noe vi finner i norske tiltak, f.eks. når det gjelder arbeidstilsyn og håndhevelse av eksisterende regler i det norske markedet, fremfor å prøve å ta denne delen ut av EØS-avtalen.

***

Svarreplikk fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H):

Jeg takker utenriksministeren for et klart og utvetydig svar. Det var et innlegg jeg følte meg såpass hjemme i at jeg så å si kunne holdt det sjøl. Det var et varmt forsvar for EØS-avtalen, og det var også en klar avvisning av angrepene på EØS-avtalen, representert ved å ta arbeidsliv ut.

Jeg registrerer det utenriksministeren sier, at EØS-avtalen står klippefast, og at det er helt uaktuelt å velge en svakere tilknytning. Jeg registrerer også det han sier om at det å skulle ta arbeidslivsspørsmål ut ville være politisk helt uaktuelt, være i strid med regelverket og møte liten politisk forståelse.

Det er betryggende å høre. Jeg håper bare at den samme beskjeden også sendes til de to partiene i regjering, som nå i programprosessen fram mot valget programfester helt andre ting enn at EØS-avtalen står klippefast. Jeg håper også det er en klar beskjed til LO-kongressen, der et flertall av representantene kan komme til å vedta formuleringer om at arbeidsliv skal tas ut av EØS-avtalen. Det er disse tingene som bidrar til å skape usikkerheten.

I SVs programutkast legges det opp til at Norge skal innlede forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale som erstatter dagens EØS-avtale. Det utenriksministeren nå sier, er at dette er helt uaktuelt. Han sier også at dette er noe som vil være i strid med regelverket og møte liten politisk forståelse. Senterpartiet har på sin side uttalt at de «erkjenner grunnlaget for denne regjeringen, men ikke den neste».

Dette vil altså si at dersom det mot formodning skulle bli en fortsettelse av denne regjeringa ved valget i 2013, kan ikke norske velgere være sikre på at regjeringa ønsker å videreføre EØS-avtalen. Sentrale kilder både i SV og i Senterpartiet går jo åpent ut og sier at man ønsker at dette skal være et forhandlingspunkt i eventuelle regjeringsforhandlinger. Det er nettopp denne usikkerheten som gjør det nødvendig å reise denne interpellasjonsdebatten.

Jeg er veldig glad for det utenriksministeren sier. Det har min fulle og helhjertede støtte og er en viktig avklaring fra Arbeiderpartiets side. Men det er fortsatt et usikkerhetsmoment når to av regjeringspartiene mener noe helt annet. Det er også et usikkerhetsmoment at sentrale krefter i fagbevegelsen også har et annet syn. Det er fortsatt en god stund igjen til valget, og det er mange programmer som skal lages, men det er behov for en avklaring om hvorvidt dette er noe som vil stå seg ved en eventuell – om enn lite trolig – fortsettelse av denne regjeringa.

Svarreplikk fra utenriksministeren Espen Barth Eide:

Jeg skjønner at representanten Eriksen Søreide er skuffet over at det ikke er mer strid enn det er. Jeg vil anbefale en gjennomlesning av hele debatten i forrige uke, da det ble meget klart slått fast – for eksempel av representanten Brekk – at man står ved inngåtte avtaler. Jeg oppfatter det slik at denne debatten på mange måter ble landet i forrige uke.

Jeg minner om at regjeringen slår fast i sin første tiltredelseserklæring, Soria Moria-regjeringsplattformen, at vi regjerer på grunnlag av EØS. Det var klart også på forhånd, da de tre partiene søkte flertall sammen. Det samme sa vi i inneværende regjeringsplattform. Og vi la for en måned siden fram en melding som nok engang bekrefter at vi både står på EØS, at vi mener at EØS fungerer godt, og at vi skal bruke det mer aktivt.

Så er det slik at verken jeg eller andre gir «beskjed» til LO om hva LO skal mene. Men vi har en god dialog med LO om disse spørsmålene, for vi mener at bekymringen er reell. Selv om jeg sier og mener sterkt at prinsippene og reglene i norsk arbeidsliv har stått seg godt siden 1994, er det slik at når en norsk transportarbeider ser en rumensk kollega kjøre med sommerdekk på vinterføre, sove i bilen og tjene betydelig mindre, har han en reell bekymring som man må ta på alvor. Derfor ønsker vi å adressere disse spørsmålene ikke gjennom reforhandling eller utmelding av EØS, men gjennom et stadig mer aktivt arbeid mot sosial dumping.

Arbeidsinnvandring har tjent Norge svært godt.

Det hadde rett og slett vært betydelig ubalanse i norsk økonomi om vi ikke gjennom EØS-avtalen hadde en enkel adgang til å få kvalifisert arbeidskraft til Norge i en tid med mer etterspørsel etter enn tilbud om arbeidskraft. Men det kommer med noen kostnader. De kostnadene er mindre enn fordelene, men de må adresseres. Derfor er regjeringens politikk generell på dette området: En kraftig opptrapping av arbeidet med å fremme arbeidstakerrettigheter, deltakelse i forhandlingsprosesser, unngå sosial dumping, og så videre i EØS og i Norge.

Det som kunne vært interessant å høre – når vi nå er enige om at EØS ligger til grunn, i tillegg til et svar på om man vil ta diskusjonen med Fremskrittspartiet om deres programpunkt om reforhandling – er hva Høyre har tenkt å gjøre, ikke med EØS-avtalen, for det vet vi, men med spørsmål om rettigheter i arbeidslivet, for noen av disse diskusjonene i Europa går mellom høyresiden og venstresiden. Det er vel også en av grunnene til at Eriksen Søreides søsterparti i Storbritannia er skeptisk til EU, fordi de synes det kan bli litt mye sosialisme i det som kommer fra Brussel. Derfor vil jeg gjerne høre litt om hva Høyre mener om det.

***

Sluttreplikk fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Takk for nok en debatt som setter lys på vår viktigste internasjonale avtale. Jo flere, jo bedre, vil jeg si, fordi dette ligger mitt hjerte nært.

Jeg har lyst til å begynne med å sitere fra utkastet til Fremskrittspartiets program, for jeg synes det blir litt stemoderlig behandlet og fortjener mer oppmerksomhet enn det har fått. Da viser jeg til side 64, linje 45–48, i det som ligger på Fremskrittspartiets hjemmesider. Der står følgende:

«Det norske velferdssystemet er sårbart for høy innvandring. Det er derfor behov for å finne nye løsninger som kan sikre fortsatt gode velferdsordninger, samtidig som det reduserer muligheten til å eksportere velferdsordninger ut av landet. Fremskrittspartiet mener derfor det er behov for å reforhandle EØS-avtalens bestemmelser knyttet til arbeids- og velferdsordninger.»

Jeg skjønner at dette er et utkast, og det skal være debatt. Vi gir altså ikke beskjeder til noen, men et vennlig råd er å tenke seg grundig om. Jeg vil fraråde den type «reforhandling» av de samme grunner som representanten Eriksen Søreide har vært innom tidligere, men jeg er jo glad for engasjementet for arbeids- og velferdsordninger!

Så skal jeg være litt grei: Jeg tror alle som følger norsk politikk, vet at det på tross av denne formuleringen – og dersom det mot formodning skulle bli en ny regjering med Fremskrittspartiet og Høyre i spissen – neppe er slik at man vil sette EØS-avtalen i spill. Det samme er tilfellet for en ny Stoltenberg-regjering. Poenget er ikke at det ikke er uenighet mellom partier, eller at det er ett partis ønske å endre standpunktet til et annet parti. Poenget er å gjøre klart hva som vil være grunnlaget for en ny slik regjering – det vil være det samme grunnlaget som de to foregående utgavene av Stoltenberg-regjeringen. Det grunnlaget har vi stått oss godt på, og vi har klart oss godt med å legge det til grunn, både i 2005, i 2009 og i den meldingen som Stortinget nå har til behandling.

Så konstaterer jeg at på tross av gjentatte spørsmål – senest nå fra representanten Gustavsen – er det en del ubesvarte spørsmål fra opposisjonens side, og ikke minst fra Høyres side. Jeg er glad for at både representanten Graham og representanten Eriksen Søreide sier at handlingsrommet skal brukes, men jeg har fortsatt til gode å finne ut hva det skal brukes til. For hver gang vi prøver å bruke handlingsrommet, så er det i hvert fall feil, og farlig, og bekymringsfullt – og vi «setter EØS-avtalen i spill». Så hvis vi, ved neste korsvei, kunne få høre hva Høyre vil endre på i EU, så vil det glede meg. Det samme gjelder spørsmålet om forholdet mellom ILO og EU. Der er vi, i hvert fall, veldig klare: De grunnleggende kommisjonene vi deltar i på arbeidslivets områder, vil gjelde uansett, og disse vil vi forsvare i EØS og beholde i Norge, samme hva som ellers skjer.

*****

For fullstendig referat fra debatten se Stortingets sider på www.stortinget.no