VG 3. januar

Replikk til innlegg

Takk for ditt brev til meg, trykket i VG på julaften - med en dyp og ektefølt bekymring.

La meg først si at jeg er glad for at du hørte meg og trodde på meg i dagene etter 22. juli. Jeg ønsker meg fremdeles et varmt og raust samfunn. Og jeg jobber for en politikk som er tuftet på kunnskap og klokskap - også på asylfeltet.

Du sammenligner situasjonen nasjonen befant seg i etter 22. juli, med dagens humanitære kriser og flyktningstrømmer til Europa. Et varmt og raust samfunn er noe man må jobbe for hver dag. Det innebærer blant annet å ivareta de grunnleggende verdiene som samfunnet er bygget på. Det gjorde vi etter terrorhandlingene for fem og et halvt år siden, og det forsøker vi å gjøre med flyktningene i dag.

Vi har et stort ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Det er vi alle enige om. Men hvordan? De som er berettiget til asyl skal få det, men jeg mener også det er et samfunnsansvar å forhindre misbruk av asylinstituttet. Utlendingsloven og Norges internasjonale forpliktelser setter rammene for Stortingets asylpolitikk. Streng, men rettferdig.

Du skriver at jeg mener at «det er riktig å sende enslige, mindreårige asylsøkere tilbake til land som Afghanistan ... ». Det gjør jeg ikke. Ingen enslige mindreårige ble sendt tilbake til Afghanistan i 2016. Personer som i mediene har blitt omtalt som «enslige mindreårige», er personer utlendingsmyndighetene mener er voksne, med sikkerhetsmargin og uten krav på asyl.

Når det er sag, så er jeg ikke i tvil om at nesten alle unge i Afghanistan har det vanskelig. Jeg er derfor glad for all statlig og privat hjelp som monner.