Et svart kapittel

Fortellingen om hvordan rom ble behandlet før, under og etter 2. verdenskrig er en del av vår felles historie. Dette bør vi alle kjenne til, også hvilken rolle den norske staten hadde, skriver kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner i NRK Ytring 18. februar 2015.

Nylig fikk jeg overlevert en omfattende utredning fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter om situasjonen for norske rom på 30- og 40-tallet. Å si at utredningen gjør inntrykk, er en underdrivelse.

Den dokumenterer at Norge i en turbulent periode i Europa avviste norske rom. Norge var ikke alene med sine klare rasistiske holdninger overfor rom. Ingen land ønsket rom velkommen. Rom ble sett på som en belastning, og landene – også Norge – tøyde lover og regler for å unngå å få økonomisk og sosialt ansvar.

For rom med norsk statsborgerskap ble følgene fatale. Vi har fått dokumentert at Norge avviste norske rom.

Av 66 personer som ble stoppet på sin vei mot Norge, overlevde bare fire krigen.

Usynlig gruppe

Det skulle altså gå 70 år fra 2. verdenskrig ble avsluttet, til vi her i Norge nå får et dokument som vil gi oss mange, men ikke alle svar.

Dette dokumentet endrer norsk krigshistorie, og det er dessverre ingen heltemodige historier som er avdekket. Det viser klart at norske rom ikke har vært løftet fram på samme måte som andre norske ofre fra andre verdenskrig.

Hva som egentlig skjedde, hvor mange og hvem ofrene var, og hvordan norske myndigheter handlet, har vi heller ikke visst nok om.

Drevet fram av rom selv

Denne utredningen ville ikke kommet i stand uten initiativ fra norske rom selv. I et brev til norske myndigheter i juni 2012, ga de klar beskjed: Vi vil vite hva som skjedde med våre slektninger.

På en imponerende måte har norske rom delt egen familiehistorie og egne erfaringer, og bidratt til å gjøre denne delen av norsk historie kjent. Det er nært og privat. Dette gjelder deres egne forfedre, som led en forferdelig skjebne.

Fortsatt diskriminering

HL-senterets utredning avdekker et svart kapittel i historien. Samtidig minner den oss om at diskriminering av rom har vært, og er, et stort problem i hele Europa. Fortsatt prøver noen å skape et skille mellom «oss og dem», et skille som bygger opp om fordommer og frykt.

Vi må fortsatt være på vakt og motvirke denne type holdninger, både nasjonalt og internasjonalt. I arbeidet med å bygge ned fordommer og bygge opp kunnskap, er denne utredningen viktig.

Grunnlag for å vurdere oppfølging

Kunnskapen om hva som skjedde med norske rom under andre verdenskrig betyr mye for rom selv, men den er også vesentlig for majoriteten i det norske samfunnet. Det er en del av vår felles historie. Alle i Norge bør kjenne til denne tragiske delen av historien til norske rom, og hvilken rolle den norske staten hadde.

Vi vet nå mer om hvem ofrene var, hva som skjedde, og hvordan den norske staten handlet.

Utredningen vil være en viktig del av grunnlaget for å vurdere de spørsmålene som gjenstår, og hvordan myndighetene skal følge opp overfor norske rom.