Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

EU gir rammene, Norge bestemmer innholdet

Kronikk av klima- og miljøminister Ola Elvestuen. Publisert i Dagens Næringsliv 20. apr. 2018.

I debatten om Acer og energiunionen var sterke krefter i sving. Vi så mange motstridende fremstillinger av hva EU-regelverket ville bety for Norge. 

Norge er nå i dialog med EU om et samarbeid om utslippsmålet for 2030. I DN 5. april skriver Gullberg og Aakre om etableringen av en klimaunion med EU. De trekker frem den rettslige formen på en avtale om felles oppfyllelse. Med Acerdebatten friskt i minne ser jeg behov for å forklare at det er snakk om samarbeid med EU, ikke union, og hva dette klimasamarbeidet vil gå ut på.

Både Norge og EU har tatt på seg mål om å kutte utslippene av klimagasser med minst 40 prosent innen 2030. Dette målet har vi allerede meldt inn som vårt nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen, og vi har lovfestet det i klimaloven. Ideen er å samarbeide om å oppfylle utslippsmålet for 2030. Både Norge og EU ønsker samarbeid. Dette gir klare fordeler for alle parter. Land som samarbeider, kan ta på seg mer ambisiøse mål enn land som står alene.

Men felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 betyr ikke at Norge skal inn i en klimaunion med EU. Norge vil heller ikke miste råderetten over hvordan vi skal gjennomføre klimapolitikken framover. Det er snakk om en tidsbegrenset avtale om samarbeid for å oppfylle utslippsmålet for 2030. Det er ikke snakk om medlemskap i  en såkalt klimaunion.

EUs klimaregelverk for 2030 gjør to ting. Det fordeler ansvaret for klimakutt mellom landene – der rike land må gjøre mest. Og det åpner for at landene kan samarbeide om å kutte utslipp.

Det er opp til landene selv å bestemme hvordan de ønsker å oppfylle målene sine. EU-regelverket angir et minstenivå for hvor store utslippskutt landene må bidra med.  Norge står fritt til å bestemme hvilke utslippskutt som skal gjøres hjemme, og vi bestemmer hvor kuttene skal tas. 

Norge har allerede satt ambisiøse mål innenfor mange områder, blant annet i transportsektoren. Den blågrønne regjeringen har hevet ambisjonen for kutt i utslippene fra transportsektoren fra 40 til 50 prosent innen 2030. Vi legger opp til et betydelig klima- og miljøløft i alle sektorer, vi vil innføre flat CO2-avgift for alle sektorer  og trappe denne gradvis opp, og politikken med betydelige fordeler for elbiler er videreført. Felles oppfyllelse er ikke til hinder for noe av dette. Norge står fritt til å forsterke innsatsen gjennom mer ambisiøse nasjonale mål enn det som følger av avtalen med EU. Flere europeiske land har gjort dette. Sverige har for eksempel satt mål om å kutte sine ikke-kvotepliktige utslipp med 63 prosent innen 2030.

For Norge er det viktig at felles oppfyllelse ikke binder oss til annet samarbeid med EU enn det som gjelder utslippsmålet for 2030. Derfor går Norge inn for at EU-regelverk som er relevant for samarbeidet om felles oppfyllelse innlemmes i EØS-avtalens protokoll 31. Denne protokollen gjelder frivillig samarbeid på områder som ikke gjelder det indre marked eller har betydning for dette. Innlemmelse av regelverk i protokoll 31 vil være avgrenset til det innholdet og tidsrommet som avtales.

En avtale om samarbeid med EU vil selvfølgelig være forpliktende for oss, og vi må vente å bli holdt i ørene. Rapporteringskrav og forpliktende mål mot 2030 vil bidra til at klimapolitikken i Norge blir mer ambisiøs og forutsigbar. Slik må det også være om vi skal være sikre på at landene drar lasset sammen og at målet blir oppfylt. Men det er ikke tvil om at det er Norge, og ikke EU, som vil bestemme innholdet i klimapolitikken.

Rammene vi får fra EU, sammenfaller med det målet Norge allerede har forpliktet seg til i klimaloven og under Parisavtalen – et utslippskutt på 40 prosent.

Til toppen