EU-landene enige om klimapolitikken fram mot 2030

EU er nå i ferd med å vedta en ny klimapolitikk som skal redusere utslippene av klimagasser i alle sektorer. Her forklarer miljøråd ved EU-delegasjonen, Stine Svarva, hva de nye regelverkene betyr – også for Norge.

Stine Svarva er miljøråd ved Norges delegasjon til EU. Foto: Mathias Ulstein.
Stine Svarva er miljøråd ved Norges delegasjon til EU. Foto: Mathias Ulstein.

EU har under Parisavtalen forpliktet seg til at utslippene av klimagasser skal være minst 40 prosent lavere i 2030 enn det de var i 1990. Gjennom EUs nye klimapolitikk får nå hvert enkelt av de 28 medlemslandene forpliktende krav til reduserte utslipp. Målet frem mot 2030 er å redusere utslippene i kvotepliktig sektor med 43 prosent sammenlignet med 2005, og med 30 prosent i ikke-kvotepliktig sektor. 

– Tiden da «business-as-usual» var god politikk er over. Klimapolitikken skal gi konkrete utslippsreduksjoner, og skal også bidra til endring og omstilling. En viktig del av politikken er at den skal stimulere til grønn vekst og nye arbeidsplasser. 2030 høres kanskje ut som lang tid, men i klimapolitikken må man ha langlysene på, sier miljøråd Stine Svarva.

Hva er det viktigste EU har besluttet nå?
- EU har vedtatt et klimarammeverk med regler for alle sektorer – altså industri, energi, transport, avfall og jordbruk. Helt konkret dreier det seg om tre ulike rettsakter.

Det første er et oppdatert regelverk for EUs handel med klimakvoter, som dekker utslipp fra industri, olje- og gassproduksjon. I tillegg er det to regelverk som dekker den såkalte ikke-kvotepliktige sektoren. Transport, bygg, avfall og jordbruk vil være regulert under innsatsfordelingsforordningen som fastsetter nasjonale utslippsmål, mens opptak og utslipp av klimagasser fra skog- og arealbrukssektoren skal reguleres gjennom et eget regelverk, LULUCF-forordningen.

Hva skjer videre i EU med tanke på å gjennomføre klimaregelverket?

- Etter at EU på tampen av 2017 forhandlet seg frem til klimarammeverket frem mot 2030, skal Europaparlamentet og medlemslandene i Rådet formelt vedta regelverket. Det vil skje så snart som mulig. Så starter forberedelsene til den viktige gjennomføringen. EU skal ha et styringssystem som skal sikre at medlemslandene når de felles målene på energi og klima. I dette nye styringssystemet blir medlemslandenes planlegging, rapportering og måling systematisert og fulgt opp.

Hva er det viktigste EU har kommet til enighet om innenfor kvotepliktig sektor?

- Det viktigste med EUs klimakvotesystem er at det setter et samlet tak på utslipp av CO2. Det betyr at bedrifter innen industri, olje- og gassvirksomhet og luftfart må kjøpe kvoter for sine utslipp. Mer enn 11 000 virksomheter i EU/EØS-området er omfattet av dette systemet. Norge har vært en del av kvotesystemet siden 2008, og det omfatter om lag halvparten av norske klimagassutslipp.

I perioden 2021–2030 skal kvotetaket senkes med 2,2 prosent hvert år. Det betyr at det gradvis blir færre kvoter tilgjengelig i systemet år for år. I tillegg skal det tas grep for å gjøre noe med overskuddet av klimakvoter som er i systemet i dag. Deler av kvoteoverskuddet skal settes inn i en reserve. Når overskuddet er borte kan kvotene i reserven gradvis føres tilbake til markedet.

I forhandlingene ble det enighet om at man på visse vilkår skal kunne slette kvoter permanent fra systemet. På den måten håper man å få et riktigere prissignal inn i markedet. Etter at EU ble enige om  denne reformen har kvoteprisen på CO2 steget. En høyere pris kan bidra til at  den grønne omstillingen går raskere og at det vil lønne seg å investere i mer miljøvennlige løsninger.

Og hva er man enige om for ikke-kvotepliktig sektor?

- Med det nye regelverket, innsatsfordelingsforordningen, får hvert EU-land et bindende utslippsmål på mellom 0 og 40 prosent. Det er opp til hvert land hvordan de reduserer utslippene, og de kan enten ta utslippene nasjonalt eller kjøpe utslippsenheter fra andre EU-land som har et overskudd å selge.

Det samme gjelder for utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren, hvor hvert land forplikter seg til å sikre at utslippene, for eksempel fra avskoging, ikke overstiger opptaket av CO2 i skogen. Regelverket fastsetter hvordan man beregner utslipp og opptak i skog og arealbruk. Hvis et land kommer ut med et utslipp fra denne sektoren kan det oppfylle forpliktelsen enten gjennom utslippsreduserende tiltak i ikke-kvotepliktig sektor nasjonalt eller ved å kjøpe skog-kreditter fra andre EU-land.

EUs klimapolitikk er på mange måter en stor dugnad der alle må bidra. Samtidig finnes det innebygde ordninger som skal være en gulrot og stimulere landene til grønn omstilling. Viktige virkemidler til dette ligger i EUs forskningsprogram, innovasjonsfondet og i et eget moderniseringsfond som er øremerket til de øst- og sentraleuropeiske landene. Norge bidrar også her gjennom EØS-midlene.

Det er stor interesse for norsk elbilpolitikk i Brussel. Foto: Mathias Ulstein.
Det er stor interesse for norsk elbilpolitikk i Brussel. Foto: Mathias Ulstein.

Hva skjer innenfor transportsektoren?

- EU vil dette halvåret diskutere strengere krav til CO2-utslipp fra både personbiler og lastebiler. For Norge og mange EU-land vil det bli viktig å redusere utslippene fra transportsektoren i årene som kommer. Det er særlig viktig å få innført CO2-standarder for tungtransporten, noe EU jobber med nå. Norge ligger helt i front når det gjelder salg av bilder med null utslipp, og det er stor interesse for norsk elbilpolitikk i Brussel. I 2017 var 20 prosent av nye personbiler i Norge helt elektriske.  

På hvilken måte vil EUs klimapolitikk for 2021-2030 påvirke Norge?

- Norge og EU deler de samme målene i klimapolitikken. Både EU og Norge har som mål å bli lavutslippssamfunn innen 2050, og begge har gjennom Parisavtalen forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 prosent innen 2030.

Norge har en intensjon om felles gjennomføring av denne klimaforpliktelsen med EU. Dette er også bekreftet på nytt i den nye regjeringsplattformen. EU er positiv til en felles gjennomføring, og det er ventet at vi vil ha de samme rammevilkårene som EU-landene. Vi vil fortsette dialogen med EU om hvordan deres nye regelverk eventuelt skal anvendes i Norge.