Europa i endring. Hva betyr det for oss?

NHOs Solamøte 12. januar 2015

Statsråd Vidar Helgesens innlegg på NHOs Solamøte 2015.

Sjekkes mot fremføring

 

Kjære alle sammen, takk for invitasjonen.

Jeg kom nettopp på at det neste måned er nøyaktig 20 år siden jeg var på rekruttskole på Madlaleiren.

Og det er alltid fint å være her i Rogaland – en region som har beina godt plantet i det kjente, samtidig som man har et blikk ut mot havet og verden. Mot det ukjente, på jakt etter nye muligheter og impulser. Den situasjonen vi nå befinner oss i, med fallende oljepris, klimakrise og geopolitiske endringer i Europa, krever nettopp en slik innstilling.

Det er i Rogaland vi finner noe av Norges mest moderne og konkurransedyktig næringsliv, med et høyt teknologisk nivå og en rekke bedrifter som opererer globalt.

Næringslivet i Rogaland, og i Norge generelt, er sterkt avhengig av de europeiske markedene. Vi har derfor interesse av et Europa preget av politisk stabilitet og sikkerhet på den ene siden, og økonomisk dynamikk og vekstkraft på den andre.

I dag går utviklingen dessverre i gal retning på begge fronter. Europa er utfordret både utenfra og innenfra, og både av kortsiktige kriser og langsiktige trender. Langsiktig ser vi at globale maktrender endres. Europa sakker ut for de asiatiske tigre.

2014 var et år hvor krisen i Ukraina endret den sikkerhetspolitiske – og energipolitiske situasjonen i Europa totalt. Dette preger også vårt ellers gode naboforhold til Russland. EUs sanksjoner mot Russland, som Norge har sluttet seg til, berører norske energiinteresser kraftig, og de russiske mottiltakene berører norsk fiskeeksport. Det er ingen europeisk nasjon som har hatt større økonomisk effekt, bortsett fra Russland antakelig, av straffetiltakene og mottiltakene, enn Norge.

Konflikten i Ukraina, sammen med klimautfordringene, har satt energisikkerhet øverst på EUs energipolitiske agenda.

EUs strategi for økt energisikkerhet skal på kort sikt gjøre EU bedre rustet mot leveringsforstyrrelser, og på lang sikt redusere EUs importavhengighet. Målet er styrket forsyningssikkerhet ved å øke antallet leverandører og transportruter. Og ved å produsere mer energi fra bærekraftige kilder og redusere forbruket gjennom energieffektivisering.

I dette bildet, hvor mye av det politiske fokus er på energi, har vi understreket vår posisjon som en pålitelig, langsiktig og kommersielt basert leverandør av energi til Europa. Selskapene på norsk sokkel står for salg av gass på kommersielle vilkår.

Vårt skille mellom «politikk og butikk» er forstått og respektert i EU. I den situasjon som er oppstått i lys av Ukrainia-krisen, hvor energi er sterkt politisert, er dette viktigere enn noen sinne. Dette ble også tydelig illustrert da jeg var på åpningen av LNG-terminalen i Klaipeda i Litauen i fjor. Statoil leverte gassen og Hoegh LNG leverte den første båten som ankom med gass. Den litauiske presidenten kalte LNG-terminalen et norsk, litauisk, sør-koreansk geopolitisk partnerskap. Båten ble døpt «Independence».

Det globale klima- og energipolitiske landskapet er også i endring. Etterspørselen etter energi, særlig fra områder utenfor «Vesten» er økende. Nye produksjonsland endrer markedene. Utvinningen av skiferolje og –gass i USA har ikke bare forandret landets energisituasjon og konkurransekraft, men fundamentalt påvirket den internasjonale prissettingen på olje. Og det har vi kjent konsekvensene av i det siste.

Samtidig er klimautfordringene stadig bedre dokumenterte og man har stadig mer alvorstemte diskusjoner. Den siste rapporten til FNs klimapanel etterlater ingen tvil om behovet for resolutt handling. EU har tatt en ledende rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. I oktober vedtok det europeiske råd ambisiøse mål for EUs klima- og energipolitikk for perioden frem til 2030. Dette er et viktig signal til omverdenen i oppløpet til klimatoppmøtet i Paris til høsten. Norge spilte aktivt inn her og regjeringen er nå i ferd med å utarbeide våre egne mål.

I Brussel har en ny Europakommisjon startet sitt arbeid for de neste fem årene. Kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, prioriterer klima- og energipolitikken høyt. Om kort tid vil Kommisjonen legge frem sine forslag for hva EUs Energiunion skal inneholde. Vedtakene fra oktober skal konkretiseres og følges opp med ny eller revidert lovgivning, og med investeringer.

Dette er prosesser av stor betydning for Norge, for norske aktører og for norsk regulering. Regjeringen bidrar aktivt i dette arbeidet.

Norge er en energinasjon, og energi er en grunnleggende interesse for oss. Vi er en del av EUs indre marked og blir i aller høyeste grad påvirket av beslutninger som fattes i EU. I fjor høst passerte vi EU-direktiv nr. 10 000 i norsk lov. Jeg regnet ut ganske raskt at i de 20 årene vi har hatt EØS-avtalen, og med antall møtedager i Stortinget i løpet av ett år, så betyr det ca. fem rettsakter hver møtedag i Stortinget. Det er den europapolitiske varianten av «fem om dagen»! I tillegg har om lag 60 prosent av alle saker som diskuteres i kommunestyrene i Norge sitt opphav i Brussel.

Og dette betyr at vi blir påvirket så mye at selv om vi ikke har stemmerett, så skal vi ha en stemme i Europa. Og et område hvor vi faktisk har det, og må ha det, men må bruke den enda mer er klima- og energiområdet.  

I sin tale på NHOs årskonferanse sist uke trakk statsministeren frem en del store utfordringer for Norge. Overgangen til et klimavennlig lavutslippssamfunn er én. I Europa ser vi at det grønne skiftet har startet. Flere land tar drastiske grep for å omstille seg.

Det mest kjente er Tysklands «Energiewende», som til tross for at det økonomisk ikke har vært lønnsomt, så skapes det konkrete resultater og ambisjonsnivået holdes høyt. På 10 år har andelen fornybar energi av total kraftproduksjon steget fra drøyt 7 til nesten 26 prosent, og det antas at 50 prosent kan nås om ytterligere ti år.

Dette vil få konsekvenser for hvordan EU nærmer seg disse spørsmålene og det får konsekvenser for Norge.

Det vil fortsatt være behov for gass i den europeiske energimiksen. Vi har vært veldig opptatt av, i hele prosessen med klima- og energirammeverket, at det er viktig at nettopp gassen er fornybarsatsningens beste venn. Den er den minst forurensende av de fossile energikildene. Det er derfor et paradoks at samtidig som andelen fornybar energi har økt, har kullforbruket i Europa gjort det samme. Det er ingen klimavennlighet i å argumentere mot gass i den europeiske energimiksen.

Vi satser også på det fornybare. Regjeringen gav derfor i fjor høst klarsignal til byggingen av to undersjøiske kraftkabler, som skal frakte ren vannkraft fra Norge til det tyske og britiske markedet. Også på denne måten bidrar Norge med å realisere et grønnere Europa.

En annen viktig erkjennelse er at oljeaktiviteten ikke for alltid vil kunne være motoren i norsk økonomi. Selv om vi vil fortsette å ha en betydelig olje- og gassnæring framover, kan vi ikke forvente at den vil gi de samme impulsene til resten av økonomien som tidligere. Men kunnskap og teknologi fra olje- og gassnæringen kan gi viktige impulser til nye næringer.

Og på lang sikt må andre næringer enn oljen løfte sysselsettingen og sikre velferdsordninger for fremtiden. På kort sikt vil fallet i oljeprisen, avhengig av hvor varig det blir, tvinge frem rask omstilling.

Hvis endringene skjer enda raskere enn det vi nå ser for oss, kan det bli riktig med tiltak fra regjeringens side. Vi har høy beredskap. Men det er også viktig å minne om at vi ikke står i noen finanskrise i Norge. Det mangler ikke med tillit til vår økonomi og til bankene. Vi står derimot overfor en lenge varslet endring. En endring som krever omstilling. Vi skal ikke tilbake til den situasjonen som var. Vi skal til en ny normal. Det vil kreve en helt annen omstillingsvilje, både i næringslivet og på politisk hold, enn det vi har hatt på lang tid i dette landet.

Vi har hatt ett tiår i hvilestilling i norsk politikk. Vi må nå ha et tiår i omstilling. Det handler om sikre jobbene våre og om velferden vår. Derfor er vi opptatt av å tilrettelegge for vekst i flere næringer.

Norge, og ikke minst Rogaland, har et godt utgangspunkt for omstilling. Vi har en høyt utdannet arbeidskraft, en solid økonomi, og et næringsliv med god omstillings- og innovasjonsevne. Arbeidsledigheten er lav og sysselsettingen høy.

Jeg ble litt i stuss, må jeg innrømme, da jeg i Stavanger Aftenblad i dag kunne lese at et klart flertall av ledere i bedrifter i Rogaland ikke ser at kompetansen i deres bedrifter kan brukes til noe annet enn det den brukes til i dag. Jeg tror det er feil. Og jeg tror det er et stort behov for at man ser nye muligheter når tradisjonell virksomhet blir mindre lønnsom.

Tidligere i dag besøkte jeg bedriften Automasjon og Data. I 20 år har den levert systemer som måler vær, bølger og strøm for oljenæringen på norsk sokkel. For fem år siden vendte bedriften blikket mot den voksende utbyggingen av fornybar energi til havs, og har sikret seg en første kontrakt i Frankrike med værobservasjonssystemer for offshore wind. Dette er et godt eksempel på hvordan også mindre bedrifter kan overføre sin kompetanse til nye anvendelsesområder og dermed sikrer seg flere ben å stå på.

Og Stavangerregionen må jo være norgesmester i omstilling; sildekollaps på tidlig 1900-tallet, småindustrikollaps på 30-tallet, hermetikkollaps, og verftskollaps. Vi står ikke overfor en olje- og gasskollaps, men vi ser behov for omstilling. Og hver gang har Stavangerregionen omstilt seg, og bygd på tidligere kunnskap for å skape nye løsninger. Det kommer regionen til å lykkes med igjen. Gjennom krise etter krise har dere befestet dere som den relativt sett sterkeste vekstregionen i landet. Nå trenger Norge deres omstillingskompetansen.

Regjeringen og politiske myndigheter må bidra til å støtte denne omstillingen. Det er vanskelig å spå om fremtiden. Vi vil derfor ikke plukke vinnere for fremtiden, men legge til rette for at bedriftene selv kan velge hva de vil satse på. Regjeringen legger stor vekt på at norsk industri skal ha gode rammevilkår. Generelle virkemidler vil komme alle til gode.

Vi gjennomfører skatte- og avgiftslettelser som gjør det mer lønnsomt å jobbe, spare og investere. En slik skattepolitikk vil ha gode virkninger på evnen til ønsket omstilling, innovasjon, konkurransekraft og verdiskaping over tid.

Vi styrker også kunnskap, forsking og innovasjon. Regjeringen har som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land.  Vi satser stort på næringsrettet forskning i statsbudsjettet for 2015. Og ett av våre største satsninger er på EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont2020.

Vi styrker grunnlaget for grønn konkurransekraft i industrien blant annet gjennom Innovasjon Norges Miljøteknologiordning.   Dere har også hørt i dag om kommunereformen som skal ruste oss for fremtiden, og samferdselssatsningen til regjeringen vil jeg tro har blitt tilstrekkelig markedsført.  

Vi må få opp produktiviteten i alle deler av økonomien. Derfor har regjeringen nedsatt en Produktivitetskommisjon som skal kartlegge årsakene til svakere produktivitetsvekst, og fremme konkrete forslag som kan styrke produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi. Den kommer med sin første rapport i februar.

En ny grønn skattekommisjon skal vurdere om og hvordan grønn skatteomlegging kan bidra til bedre ressursutnyttelse, og til å oppfylle målene i klimaforliket. Arbeidet kan, sammen med en satsing på miljø- og klimarelevant forsking, bidra til økt grønn konkurransekraft.  

I fjor høst advarte en norsk EU-lobbyist mot at Stavangerregionen kunne bli Norges svar på Detroit dersom vi ikke la om vår energipolitikk i tide. Jeg mener utsagnet hans hadde flere gale forutsetninger.

Jeg vil heller si at denne byen og regionen har de beste forutsetninger for å gripe nye muligheter for vekst. Her er det verdensledende kunnskap og kompetansemiljøer som har vist at omfattende omstilling er mulig – tenk bare på hvordan leverandørindustrien ble tuftet på en verksindustri i nedgang.

Jeg er derfor tilbøyelig til å mene at det er mer treffende å snakke om denne regionen som et potensielt norsk Silicon Valley. Og jeg skal senere i dag få lære mer fra Stavangers lederskap i «smart cities» - konseptet i EU. Og det tror jeg er et godt uttrykk for at det tas lederskap i denne regionen for å ruste Norge for fremtiden.

Og det er det politikk handler om. Det er mange problemer og utfordringer å løse i norsk politikk fra uke til uke og ofte fra dag til dag. Men det er uhyre viktig at vi ikke glemmer at det vi gjør i dag har konsekvenser for fremtiden.

Både når det gjelder skattepolitikk, forskning og innovasjon, samferdsel og strukturelle endringer, og når det gjelder europapolitikken. For alt det vi gjør i Norge beror på økonomien i vårt nabolag. Vi skal gi vårt næringsliv de samme rammebetingelser som våre europeiske konkurrenter, og vi skal satse mer på det som gjør at Norge kan bli enda bedre enn våre konkurrenter. Det må skje i et samspill mellom myndigheter, næringsliv og forskningsmiljøer, både på lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Da har vi de beste forutsetninger for å lykkes.

Takk for oppmerksomheten!