EØS og Norges øvrige handelsavtaler

Europakonferansen 2015, Oslo, 6. november 2015

Statsråd Vidar Helgesens innlegg på Europakonferansen 2015 som fant sted i Oslo 6. november.

Jeg har nettopp kommet tilbake fra et besøk først til Berlin og så til London. I Berlin dreide alt seg om flyktningekrisen og i London dreide det meste seg om Brexit-diskusjonen. Begge disse situasjonene, flyktningekrisen utenifra og Brexit-diskusjonen innenifra, er avgjørende prosesser i EU-samarbeidet i årene som kommer. Begge prosessene har på ulike måter sterk sammenheng med diskusjonen om Europas økonomiske bærekraft.

Brexit-diskusjonen kommer i stor grad til å dreie seg om hva som kommer til å gavne Storbritannias økonomiske interesser. Flyktningekrisen dreier seg i veldig stor grad om hvorvidt Europa klarer dette. I Tyskland er denne diskusjonen nå meget akutt. Og den dreier seg ikke bare om Tyskland, den dreier seg ikke minst om det er tilstrekkelig solidarisk bærekraft i EU-samarbeidet i dag til å håndtere denne situasjonen.

Det er en del av bakteppet for diskusjonen om handelspolitikken. Alt for ofte blir handelspolitikk et spørsmål om ulike sektorer. Og det er et spørsmål om ulike sektorer, og offensive og defensive interesser. Men det er viktig at bakteppet er klart. Det dreier seg om økonomisk bærekraft for en verdensdel, og for et europeisk samarbeid som sakker akter ut internasjonalt. Jeg kunne ha snakket mye om det globale bildet og den globale konkurransen, men jeg skal la det ligge nå.

For Norge, som er i omstilling, som trenger det europeiske markedet, og som er sterkt påvirket av det europeiske markedet, så er det som skjer på det handelspolitiske området viktig. Og det blir ikke mindre viktig fremover.

Vi er en relativt liten og veldig åpen økonomi, og er avhengig av å få så stabile rammebetingelser og forutsetninger som mulig for vår handel og våre investeringer. Derfor har Norge alltid hatt som utgangspunkt at vi ønsker et mest mulig regelbasert internasjonalt handelssamkvem.  Det ligger i den nye stortingsmeldingen om globalisering og handel som vi la frem, at utgangspunktet vårt er et sterkt ønske om multilaterale handelsrammer.

Men det vi nå ser er at, fordi WTO står stille, så skjer det andre ting. Verden står ikke stille selv om multilaterale forhandlinger står stille. Regionale forhandlingsprosesser vokser nå frem på tvers av verdenshavene, og hvor Norge står utenfor. I tillegg er det en utfordring, slik vi peker på i stortingsmeldingen, at vi også står utenfor egne handelsavtaler med seks av verdens ti største økonomier.

Vi ser at verden blir stadig åpnere. Globaliseringen har mattet litt under finanskrisen, men den er ikke slutt. I en stadig åpnere verden forskyves tyngdepunktet for både norske handelsinteresser og den globale økonomien gradvis.

Når jeg legger stor vekt på Europa så har det mye med min daglige dont å gjøre, men det handler også om at 80 prosent av vår eksport går dit. Men det er klart at vi heller ikke skal miste av syne at veksten nå kommer andre steder. Vi har store interesser av å henge med, og å kjenne markedsmulighetene andre steder.

Det er likevel ingen tvil om at det er EØS som er vår viktigste handelsavtale. Den er mye mer enn en handelsavtale, men den er vår viktigste avtale. Tilgangen til det europeiske markedet er en bunnplanke i økonomien vår.

Vi har store interesser også i andre deler av verden, hvor det er mindre utviklede regler for handel og færre handelsavtaler. Det gjør at vi må ha en aktiv handelspolitikk. Situasjonen i norsk politikk nå gjør det enda viktigere.

Norsk økonomi har forandret seg mye på kort tid. Vi har lenge visst at tiden ville komme da oljen ikke lenger ville være drivkraften og motoren i økonomien vår, men oljeprisfallet har gjort at dette har skjedd raskere.

For å anskueliggjøre situasjonen. For 2 år siden utgjorde markedsverdien av de 10 største oljerelaterte selskapene på Oslo børs 280 milliarder kroner. Tilsvarende var de 10 største sjømatrelaterte selskapene verdt om lag 50 milliarder. I dag er verdien av de to gruppene om lag den samme, rundt 120 milliarder kroner. Det var det ikke mange som ville veddet på for kort tid siden. Men det viser også at vi har andre sektorer enn olje og gass som vi kan bygge på.

Men det er ingenting som kommer av seg selv. Og det betyr vi må være på hugget for å sikre norske handelsinteresser for de nye voksende eksportnæringene.

EØS-avtalen gir oss muligheter og rettigheter som mange tar for gitt. Det har vært en del diskusjon i løpet av høsten i enkelte miljøer og i fagbevegelsen om alternativer til EØS-avtalen. Mange snakker om at vi burde ha en frihandelsavtale istedenfor.

Jeg tror mange ville blitt overrasket hvis vi sto utenfor EØS. Mange ville blitt overrasket over hva det ville bety i praksis:

- Norsk ungdom ville miste retten til studier i EU,

- Nordmenn ville miste rettigheter til hjelp under sykdom i utlandet,

- Trygderettigheter ville falle bort,

- Veterinæravtalen ville falle bort. Grensekontroll for 170 vogntog med sjømat hver dag vil bli gjeninnført. For salg av fersk fisk kan slik grensekontroll være ødeleggende. Det er ikke så hyggelig for død laks å bli grensekontrollert. For det tar tid. Og det er som kjent ingen som har så dårlig tid som en død laks.

Listen over ting som ville falt bort dersom EØS-avtalen falt bort kan gjøres mye lenger. Men dette er altså ting som ikke ville vært regulert dersom vi sto igjen med en handelsavtale fra 1973, laget i en helt annen virkelighet. Om EU er interessert i å reforhandle den vet vi ikke.

Og om de skulle ønske det, hvor lang tid vil det ta? Og hvilke motkrav kan vi forvente? Det vi vet er at da Sveits sa nei til EØS og inngikk en rekke sektoravtaler med EU, men uten at de fikk forutsigbar markedsadgang. Sveits prioriterte 15 områder hvor de ønsket avtaler. Av disse fikk de avtaler på om lag halvparten. Det tok 12 år å fremforhandle disse. Nå 23 år senere har Sveits fortsatt en rekke områder hvor de ønsker avtale, men ikke får det. I tillegg har Sveits måtte akseptere en rekke avtaler på områder de ikke ønsket avtale på, men hvor EU ønsket avtale.

Nylig er de kastet ut av deler av forskningssamarbeidet og utdanningssamarbeidet som følge av folkeavstemningen om å innføre kvoter for arbeidsinnvandring fra EU. Så det er ikke småtterier å argumentere for at vi skal sette EØS-avtalen i spill. Det ville føre til betydelig usikkerhet for Norge.

Så til de regionale prosessene. Nylig fikk vi vite at TPP-avtalen mellom USA og 11 land i stillehavsregionen, med Japan i spissen, nå er ferdigforhandlet. Vi er jo vant til å se USA som et Atlanterhavsland, men USA er også en Stillehavsmakt.

TPP-avtalen vil utvilsomt bidra til en bedre utvikling i disse landenes økonomi, - og siden de 12 avtalepartene utgjør om lag 40% av verdensøkonomien, også til positiv global vekst. Dette vil også gavne Norge.

Men den representerer også en utfordring for land som Norge. Vi er med i noen av de mest brennbare handelspolitiske prosessene nå, for eksempel TiSA, men blir berørt av alle, inkludert TPP og TTIP, hvor vi ikke er med.

TPP er omstridt i USA og det er mange som har merket seg at Hillary Clinton, som arbeidet sterkt for TPP-avtalen, så er imot den. Amerikansk politikk er komplisert og amerikansk presidentkampanjepolitikk er enda mer komplisert. Hva som her vil skje er ikke lett å si, men det vi kan være ganske sikre på er at dynamikken i TTIP-forhandlingene nå vil endre seg. Amerikanerne kan nå sette forhandlingsressursene inn på TTIP-avtalen, de kan legge posisjoner på bordet uten at det vil påvirke dynamikken i TPP-forhandlingene, og presset på EU for å få en TTIP-avtale vil også øke.

Vi så i forhandlingene i oktober at det er sterkere politisk vilje på begge sider for å få fram resultater. Men det er et stykke fra politiske viljeserklæringer og til faktisk å få forhandlingene fremover. De har enda ikke vært inne på de tunge og tøffe områdene, så det gjenstår å se. Neste runde kommer til å være i februar, men det vil være løpende kontakt mellom partene frem til da for å sikre fremgang.

Det ser ut til å være enighet i forhandlingene om 0-toll på 97% av tollinjene. Det er ikke avklart hvilke tollinjer de 3 siste prosentene er, men disse vil mest sannsynlig i hovedsak omfatte landbruksprodukter. Som for TPP innebærer dette at også en mulig TTIP ikke vil omfatte full frihandel på landbruksområdet.

Det er en interessant observasjon for TPP at både amerikanerne og japanerne har fått store unntak, dels lange unntak og dels lange overgangsordninger, for landbruksprodukter. Det reflekterer noe som vi kanskje ikke alltid får med oss i norsk handelspolitisk debatt, at landbruksprodukter er en særskilt interesse ikke bare i Norge. Det er lang tradisjon for at i internasjonale forhandlinger så behandles landbruksprodukter som et særlig tema, et sensitivt område som krever spesielle løsninger.

Et spørsmål som har vært i fokus gjennom hele forhandlingsprosessen er modell for investor-stat tvisteløsning (ISDS). ISDS betyr at en investor, ved brudd på avtale, får adgang til å løse tvister med vertslandet ved internasjonal voldgift. Internasjonal voldgift er en veldig godt etablert mekanisme internasjonalt, ikke bare i handelssammenheng, men mye av kritikken mot ISDS går på at bestemmelsene som regulerer tvisteløsning er mangelfulle, at det er lite åpenhet og at systemene er lukkede.

Men det er altså litt som et forlik utenfor rettsalen i en hvilken som helst rettslig prosess. Man har representanter for partene og uavhengige oppmenn som bidrar til å forsøke å finne en løsning.

EU har foreslått å erstatte dette med et nytt rettslig system underlagt ettersyn og åpenhetsregler med offentlig utnevnte dommere og offentlige høringer. Hensikten er å skape et system med mer åpenhet og legitimitet. Amerikanerne har signalisert skepsis til dette, men forhandlingene gjenstår.

I Norge er et utkast til modellavtale for investeringsavtaler nylig vært på høring. En rekke gode innspill er kommet til nærings -og fiskeridepartementet i denne prosessen. Disse vil nå bli grundig vurdert, sammen med Kommisjonens nye forslag.

En eventuell TTIP kan altså skape positive ringvirkninger for Norge, fordi mye av vår eksport går til EU og USA. 86 prosent er tallet vi opererer med. Men den vil også by på utfordringer. Våre handelsrelasjoner med EU og USA vil påvirkes. Konkurransen vi vil møte i EU-markedet vil bli hardere ved at USAs markedsadgang forbedres. Det kom frem i den utredningen Nærings- og fiskeridepartementet gjorde i 2014. Særlig vil konkurransesituasjonen for sjømat kunne bli betydelig forverret ettersom vi ikke har tollfrihet for sjømat hverken til EU eller USA.

Likeledes vil næringslivet i EU få bedre betingelser på det amerikanske markedet enn hva norske eksportører vil få som følge av lavere toll og/eller reduserte ikke-tollmessige handelshindinger mellom de to.

Det er uttrykt bekymring i EU for at TTIP, og et påfølgende regulatorisk samarbeid, vil føre til lavere beskyttelsesnivå for helse, miljø og mattrygghet. Helt instinktivt tenker vi at amerikanerne har lavere beskyttelsesnivå enn EU, og på noen områder er det slik. Når det gjelder spørsmålet om genmodifisering er det et brennbart tema. I EUs mandat er det slått klart fast at forbrukerhensyn ikke skal svekkes. Europaparlamentets beslutning i sommer fulgte dette opp, og signalene fra møtet i oktober i Miami mellom partene indikerer at det er enighet om at forbrukerbeskyttelse skal ligge på samme nivå som i dag eller skjerpes.  Dette er tema som også er viktige for oss fra norsk side.

Jeg vil bare si at da jeg var en tur i Washington i september og snakket med handelsrepresentantens kontor så viste de til at når europeerne gjør seg så bekymret over at amerikanerne ikke har noe forbrukerbeskyttelse så kunne de bare si to bokstaver for å kontre det, nemlig VW. I USA er det faktisk slik at det ikke er bilindustrien selv som kontrollerer utslippsmengden på bilen, de har uavhengige institusjoner for å kontrollere det. Så det er altså ikke bare sånn at det er amerikanerne som har dårlig beskyttelse.

Vi ser at det er behov for mer utredning av potensielle konsekvenser for Norge og har derfor satt i gang arbeidet med en utredning. Vi kan ikke vite konsekvensene med sikkerhet før en avtale foreligger, men både sjømatnæringen, landbruket, finanssektoren og andre involverte sektorer vil påvirkes ulikt av hvilke valg vi treffer fra norsk side.

Vi har muligheten til å ikke gjøre noen ting som følge av en TTIP-avtale. Vi vet ikke om vi har muligheten til å tilslutte oss en avtale som tredjeland. Vi kunne ønske å forhandle en frihandelsavtale med USA, eller forhandle frem avtaler med USA om gjensidig godkjenning. Men hvilke alternativer som vil være mulige og mest fordelaktige for Norge det kan vi ikke ta stilling til før det foreligger en avtale. Men vi kan ta debatten, og vi kan gjøre utredninger om mulige konsekvenser for å være best mulig forberedt når en avtale eventuelt foreligger. Men vi kan ikke vente til den foreligger med å tenke igjennom mulighetene.

Vi intensiverer også arbeidet med å få i stand frihandelsavtaler med andre land. Det at vi mangler frihandelsavtaler med seks av de ti viktigste markedene utenfor EU er en stor utfordring. Det gjelder Australia, Brasil, Kina, Japan, USA og Russland.

Det er en åpenbar utfordring i dette bildet, at selv når vi kraftsamler med våre EFTA-partnere så er det ikke gitt at vi har førsteprioritet hos alle andre når det gjelder å inngå frihandelsavtaler. Det er viktigere å forhandle med EU om en frihandelsavtale enn det er å forhandle med EFTA. Alle er positive til å frihandelsavtaler.

Utviklingsland er ikke minst, ikke bare positive til frihandelsavtaler, men også til investeringsbeskyttelsesavtaler. De er på etterspørselssiden der, fordi de vet at investeringsbeskyttelse gir dem investeringer. Så det er ikke mangel på interesse, men alle land sliter med kapasitet og da er det klart at man prioriterer de største først, og det største potensialet ligger i store frihandelsavtaler.

Det er en utfordring for Norge og EFTA at de ikke er blant de store i forholdet India, Japan, USA og andre.