Innlegg i Stortingets europautvalg 7. februar

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides innlegg på møtet i Stortingets europautvalg 7. februar 2018.

Sjekkes mot framføring

Leder,

Jeg er glad for igjen å bli med i dette forumet som jeg kjenner godt, mest fra din stol.

La meg slå fast med en gang: Regjeringen har fortsatt en EØS-ansvarlig minister.

Når jeg nå tar den oppgaven, så vil jeg si først at vi har hatt svært god nytte av en EØS-samordningsminister med egen portefølje for akkurat det.

Gjennomgående jobber forvaltningen nå enda bedre med EØS-saker enn for fire år siden. Dette er kanskje ikke så synlig utad, men det er svært viktig for norske interesser.

Jeg ser fram til å ha ansvaret for samordning av disse sakene framover. Samtidig vil jeg understreke at dette ikke endrer ansvaret for de enkelte EØS-sakene. De har hele tiden ligget til ansvarlig fagstatsråd.

Alle regjeringens medlemmer har vært og er EØS-ministre. Å ivareta norske interesser i samarbeidet med EU er et felles ansvar.

I regjeringsplattformen slår vi fast at EØS-avtalen og de øvrige avtalene med EU er rammen for Norges forhold til Europa.

Jeløya-plattformen legger grunnlag for et bredt og aktivt europaarbeid.

Vi bygger videre på grepene vi innførte for aktiv europapolitikk i forrige regjeringsperiode:

En fireårig strategi for samarbeidet med EU er under utarbeidelse og vil gi politisk retning for vårt arbeid. Vi fortsetter med våre årlige arbeidsprogram for samarbeidet med EU.

Vi fortsetter å prioritere Norges nærområder, Norden og Europa. Styrking av bilaterale relasjoner med sentrale europeiske land er viktig for oss.

Vi skal forsvare rettsstatsprinsipper og demokrati. Vi vil fortsette med støtte til utvikling av sivilt samfunn, ikke minst gjennom tiltak under EØS-midlene.

De siste forhandlingene med mottakerlandene av EØS-midler forventes sluttført i løpet av de nærmeste månedene.

Regjeringen vil passe på at midlene i særlig grad støtter opp under tiltak knyttet til demokratiutvikling og rettsstat.

Vi er opptatt av et sterkt, samlet Europa som samarbeider om felles utfordringer.

Dette gjelder på områder som justis og migrasjon der sikring av yttergrenser og samarbeid internt er avgjørende på et lite kontinent som vårt. Det er viktig i kampen for et bedre klima. Nasjonale løsninger alene gir åpenbart lite mening på grenseoverskridende og globale utfordringer.

Og med samme resonnement må vi jobbe sammen med våre nærmeste naboer, partnere og allierte på sikkerhets- og forsvarsområdet. Europa må ta sin del av ansvaret for trygghet på eget kontinent. Dette er et viktig supplement til vårt medlemskap i Nato.

Et stabilt, økonomisk sterkt Europa både har lagt grunnlaget for, og er en framtidig forutsetning for, det Norge vi har i dag.

Vi kan ikke tillate oss å ta våre nærmeste for gitt, men må stadig minne oss på alt vi har høstet av europeisk samarbeid. Derfor er regjeringen så tydelig på hva vi vil i forholdet til EU og Europa i bredere forstand.

Brexit

Neste punkt i denne orienteringen er brexit. Siden forrige møte i Europautvalget har det vært betydelig utvikling i utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia.

EU-kommisjonen og Storbritannia kom fram til enighet om utmeldingsvilkår for finansielle forpliktelser, irskegrensen og borgernes rettigheter 8. desember. 15. desember konkluderte Det europeiske råd (DER) med at det var oppnådd «tilstrekkelig framgang» i utmeldingsforhandlingene.

Selv om Det europeiske råd konkluderte med at det var oppnådd «tilstrekkelig framgang» før jul, betyr ikke det at utmeldingsforhandlingene er avsluttet.

Forhandlingene om de fortsatt utestående utmeldingsrelaterte spørsmålene (f.eks. varer på markedet, offentlige innkjøp og Euratom) fortsetter denne uken. Samtidig skal enigheten fra desember gjøres om til en juridisk avtaletekst.

Vi kan fortsatt forvente harde tak, ikke minst når det gjelder irskegrensen hvor enigheten fra desember ikke på langt nær avgjorde hvordan man skal unngå en såkalt «hard» grense mellom Irland og Nord-Irland.

Parallelt med at utmeldingsforhandlingene fortsetter, er forhandlingene om overgangsordningene i gang etter at EU vedtok sine forhandlingsdirektiver 29. januar.

EU legger opp til en overgangsordning der Storbritannia mister de deltaker- og beslutningsrettighetene de har hatt som medlem, samtidig som de forblir bundet av hele EUs lovverk.

Dette inkluderer alle internasjonale avtaler som Storbritannia har vært bundet av. Det vil med andre ord omfatte også EØS og våre øvrige avtaler med EU, dersom dette blir løsningen.

Dette er i tråd med regjeringens syn, og vi mener derfor dette er positivt – dersom dette blir løsningen til slutt. Det vil gi norske borgere og næringsliv forutsigbarhet og like vilkår.

Ny EU-lovgivning som trer i kraft under overgangsperioden, skal ifølge forhandlingsdirektivene automatisk gjelde for Storbritannia.

Av særskilt interesse for oss kan nevnes at spesielle konsultasjonsmekanismer vil kunne etableres for å fastsette fiskekvoter i overgangsperioden.

På norsk side ser vi nå på juridiske løsninger for hvordan de delene av utmeldingsavtalen og overgangs­ord­ningene som berører EØS - og også våre øvrige avtaler med EU - kan gjøres gjeldende for oss.

At vi får på plass de samme ordningene som EU vis-à-vis Storbritannia, og at de trer i kraft samtidig, betyr at vi sikrer likebehandling av norske interesser i det indre marked, vårt eget hjemmemarked.

Det er svært viktig.

EUs tredje energimarkedspakke

Så over til Stortingets behandling av EUs tredje energimarkedspakke og debatten om (blant annet) byrået for samarbeid mellom de nasjonale energiregulatorene, Acer.

Acer har vedtakskompetanse på et begrenset område. Denne er lagt til Eftas overvåkingsorgan (Esa) for EØS-/Efta-statenes vedkommende.

Eventuelle vedtak fra Esa skal rettes til den norske regulatormyndigheten for energi (RME), som er foreslått å skulle inngå som en selvstendig del av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og ikke direkte mot norske markedsaktører eller enkeltpersoner.

Justisdepartementets lovavdeling vurderte på den bakgrunn at vedtakene etter Acer-forordningen ikke vil få direkte internrettslig virkning i Norge, og at det dermed ikke foreligger myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand.

Andre rettsakter i energimarkedspakken setter krav om at RME skal være uavhengig og ikke kunne instrueres av regjeringen i enkeltsaker. Det er nå blitt reist spørsmål ved om dette aspektet gjør at Esas vedtakskompetanse overfor regulatormyndigheten likevel må regnes som myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand.

Lovavdelingen vil foreta en gjennomgang, og regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget med grundigere omtale.

Handelspolitikk

Det siste temaet jeg vil ta for meg i dag er handelspolitikk.

Det er første gang handelspolitikk står på agendaen i dette forumet etter at forretningsorden ble endret sist sommer. Jeg er glad for å kunne orientere om handelspolitikk i Europautvalget, og da er det naturlig å starte med status i WTO. WTOs ministermøte i Buenos Aires avsluttet et turbulent handelspolitisk 2017.

Ministerkonferansen ble avsluttet med få resultater, og mange forlot Buenos Aires skuffet.

Blant annet lyktes det ikke å få på plass en delavtale om fiskerisubsidier, slik Norge og mange andre jobbet for.

Samtidig er det verdt å minne om utgangspunktet før konferansen: Toneangivende WTO-medlemmers posisjoner i månedene før konferansen indikerte en betydelig risiko for en ødeleggende konflikt og krise som det kunne krevd mange år for å gjenopprette tilliten.

Dette skjedde heldigvis ikke.

USA fremførte både krav og kritikk, men fastholdt like fullt viktigheten av et velfungerende WTO. Et stort antall medlemmer i ulike konfigurasjoner og på tvers av utviklingsnivå fant sammen om fellesinitiativ, uttalelser og forhandlingsvilje – på områder som likestilling, elektronisk handel, små og mellomstore bedrifter, og mot fossile brennstoffsubsidier. Arbeidet i WTO fortsetter.

Forhandlinger i WTO har lenge vært krevende.

Raske forskyvinger av økonomisk og politisk makt har bidratt til å komplisere fordelingen av ansvar, rettigheter og plikter mellom land på ulike stadier av utvikling.

I Buenos Aires ble jeg bedt om å fasilitetere en diskusjon om hvordan vi kan løse opp i de grunnleggende uenighetene rundt handel og utvikling. Mitt inntrykk er at stadig flere medlemmer ser behovet for en ny og mer konstruktiv tilnærming til disse svært kompliserte spørsmålene, dersom man skal lykkes med nye multilaterale steg i WTO.

Hvorvidt Buenos Aires var en suksess eller ikke avhenger av perspektiv – men ikke minst avhenger det av hva vi og WTOs medlemmer gjør etter Buenos Aires.

I 2018 er det klart at forhandlingene om fiskerisubsidier fortsetter. Vi har en frist innen 2020 for å oppfylle bærekraftsmål 14.6. om forbud mot enkelte former for subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske. Norge er, har vært og skal fortsatt være en sentral pådriver for dette arbeidet.

Det ligger fortsatt mandat for å fortsette forhandlinger på andre tema. Det betyr at vi kan og skal se etter muligheter for å fremme norske interesser for blant annet sjømateksport og bedrede rammevilkår for tjenestenæringene våre.

Det betyr også at vi må forvente fortsatt oppmerksomhet om videre liberalisering på landbruksområdet. Vi trenger i tillegg å utforske veien videre for de ulike fellesinitiativ og se hvor det kan være grunnlag for forhandlingsprosesser blant interesserte parter.

Norge vil alltid foretrekke multilaterale avtaler der dette er mulig.

Der den multilaterale veien er stengt vil vi vurdere flernasjonale prosesser.

Fra norsk hold har vi som utgangspunkt at slike prosesser skal foregå innenfor eller tettest mulig tilknyttet WTO, at de skal være åpne for alle som ønsker det og at regelverk og forpliktelser underlegges WTOs tvisteløsning for å gi størst mulig forutsigbarhet og like kjøreregler.

Det som gjør WTO unikt innen internasjonal rett og blant internasjonale organisasjoner, er tvisteløsningssystemet, som bidrar til regelbasert konfliktløsning gjennom objektive anbefalinger fra paneler, som kan ankes til WTOs ankeorgan.

Alternativet til regelbasert konfliktløsning ville ofte vært maktbasert – der den sterkestes rett gjelder.

Dessverre er det slik at USA har valgt å blokkere utnevnelser til ankeorganet. Dette fortsetter å kaste en skygge over det multilaterale handelssystemet. Uten et bemannet og velfungerende ankeorgan vil ikke WTOs tvisteløsningssystem, og dermed en grunnpilar av WTO, fungere.

USA har kritisert både hvordan ankeorganet har fungert, og kjennelsene det har gitt. Situasjonen er dermed svært alvorlig, og diskusjonene med USA for å løse opp i situasjonen ventes å bli krevende.

Bevaring og styrking av WTO er en norsk utenrikspolitisk kjerneinteresse, og Norges primære handelspolitiske interesse.

Jeg forventer fortsatt behov for politisk engasjement og involvering. Det ligger an til uformelle ministermøter i Delhi i mars og i Paris nærmere sommeren. Jeg deltok på et uformelt ministermøte i Davos i forrige uke.

Jeg vil naturligvis også legge vekt på samtaler med mine kollegaer under andre møter for å finne konstruktive veier fremover.

Til toppen