Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Innlegg i Stortingets europautvalg 20. september

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides innlegg på møtet i Stortingets europautvalg 20. september 2018.

Leder,

Forrige uke holdt Europakommisjonens president Juncker sin siste tale til Europaparlamentet om unionens tilstand.

I den løftet han frem tema som viser at det er stor grad av samsvar mellom det EU er opptatt av og det som er norske prioriteringer.

Jeg vil gi fem eksempler:

  1. Vi skal hegne om Paris-avtalen og ta kampen mot klimaendringer på alvor.
  2. Vi skal ha nødvendig kontroll på Europas yttergrenser, samtidig som vi skal bygge gode relasjoner til Europas nærområder – ikke minst Afrika.
  3. Arbeidsledigheten går ned i Europa – særlig ungdomsledigheten. Det skapes jobber.
  4. Vi skal forsvare rettsstaten i møte med krefter som undergraver den.
  5. Vårt mål er en ordnet britisk uttreden av EU, og et nytt partnerskap der samarbeidet blir så tett som mulig.
***

Neste år er et stort europeisk valgår. For perioden 2019 til 2024 skal både nytt europaparlament og ny europakommisjon på plass.

Regjeringen vil fortsette det gode samarbeidet med EUs institusjoner og representanter.

Jeg vil også legge til at det i det kommende valgåret – og opptakten til det – er viktig at alle politiske partier bruker de samarbeidsarenaene vi har tilgang til for å kunne gi synspunkter på hva vi mener bør være europeiske prioriteringer fremover.

***

Brexit

Så til dagsorden, og jeg begynner med brexit.

Forhandlingene om Storbritannias utmelding går nå inn i en avgjørende fase.

Partene forhandler kontinuerlig for om mulig å komme til enighet om en utmeldingsavtale til EUs toppmøte 18. og 19. oktober.

Da skal det etter planen også vedtas en politisk erklæring om rammene for det fremtidige forholdet.

Det er usikkert om tidsskjemaet vil holde, men signaler fra forhandlingspartene antyder at man ved behov vil kunne forhandle videre også etter toppmøtet i oktober.

Det vil da sannsynligvis holdes et ekstraordinært toppmøte i november, og dette blir trolig den egentlige tidsfristen.

To uavklarte spørsmål er særlig vanskelige: grensen mellom Irland/Nord-Irland, og rammene for det fremtidige forholdet.

Andre viktige temaer, som videreføring av borgernes rettigheter, er det i realiteten enighet om.

Men denne enigheten forutsetter at partene blir enige om en endelig utmeldingsavtale.

***

Når det gjelder det fremtidige forholdet mellom EU og Storbritannia, lanserte den britiske regjeringen i juli sin visjon i form av statsminister Mays «Chequers Proposal».

Forslaget inkluderer flere omstridte elementer – som videreføring av et felles regelverk for fri flyt av varer og et tollpartnerskap som ligner Tollunionen.

I praksis kan de britiske forslagene beskrives som mer omfattende enn en frihandelsavtale, men mindre omfattende enn de sveitsiske ordningene - og betydelig mindre enn EØS.

EU ønsker dette velkommen som det første substansielle britiske innspillet til forhand­ling­ene. Samtidig stilles en rekke spørsmål til forslagene.

Videreføring av felles varemarked vil bety en oppsplitting av de fire friheter.

Det foreslåtte tollpartnerskapet vil innebære at EU må delegere forvaltningsansvar for tollgrensen til et ikke-medlemsland. Dette kan EU vanskelig gå med på.

Britenes forslag til sam­arbeid innenfor justis-, sikkerhets- og utenrikspolitikken ser ut til å ha blitt bedre mottatt av EU.

Likevel, mye tyder på at EU i utgangspunktet er positiv til britisk deltakelse på operativt nivå, men ikke åpen for å la britene delta i beslutningsstrukturer.

***

Parallelt med intensivering av forhandlingene om utmeldingsavtale, er det økende oppmerksomhet om muligheten for at Storbritannia kan tre ut uten utmeldingsavtale – det vil si et «no deal»-utfall.

Min vurdering er at det fortsatt er sannsynlig at en utmeldingsavtale kommer på plass og det blir en ordnet uttreden.

Samtidig må vi erkjenne at problemene som gjenstår å løse er svært vanskelige.

Derfor følger regjeringen to spor: Vi jobber både med løsninger som skal speile de relevante delene av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, og med beredskap for hva som må gjøres hvis det ikke blir en avtale.

Norge er nesten i mål med samtalene mellom Efta-landene og Storbritannia om en bilateral avtale om borgernes rettigheter.

Det ser ut som vi finner en løsning på det som står igjen relativt snart.

Storbritannia har nå denne uken fått den nødvendige autorisasjon til å inngå avtaler med andre land. Vår avtale vil kunne inngås når EU og Storbritannia har inngått sin avtale.

Dersom EU og Storbritannia kommer til enighet om en utmeldingsavtale, skal Storbritannia i en overgangsperiode behandles som om landet fortsatt er EU-medlem. Norge er ikke part i utmeldingsavtalen eller i forhandlingene.

Vi arbeider derfor med å finne rettslige løsninger som sikrer at EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU blir gjeldende også mellom Norge og Storbritannia i overgangsperioden.

Videre arbeider regjeringen med forslag til lov- og forskriftsendringer som vil være nødvendige for å få på plass et avtaleverk som speiler de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen.

Jeg nevnte innledningsvis beredskapsarbeidet knyttet til et «no deal»-utfall. Vi har blant annet kartlagt på hvilke områder det er mest tidskritisk å få på plass løsninger når Storbritannia ikke lenger er omfattet av EUs regelverk.

Tre konkrete eksempler:

  • Luftfart – der vi må ha avtaler som gjør at fly ikke blir stående på bakken.
  • Legemidler – forberedelser for å forhindre mangel på legemidler.
  • Sjømateksport/veterinærbestemmelser – hvor vi er avhengige av at det fortsatt eksisterer veterinærbestemmelser for å kunne eksportere sjømat.

Det er tett kontakt på embetsnivå om «no deal»-forberedelser med både EU og Storbritannia. Jeg inviterte også Islands og Liechtensteins utenriksministre til et trilateralt møte den 15. juni i år der brexit stod på agendaen. Samtidig arbeider de enkelte fagdepartementene med å se konkret på hvilke tiltak det eventuelt vil være behov for på deres ansvarsområder.

Vi har god dialog med næringslivet, og embetsverket i UD møter referansegruppen for nærings- og arbeidslivsspørsmål i morgen 21. september.

***

Så vil jeg gå over til samarbeidet med Polen, og redegjøre for status og mulig utvikling.

La meg innledningsvis slå fast: Norges bilaterale forhold til Polen er tett og godt.

Særlig innenfor handel, sikkerhet og forsvar har utviklingen vært positiv det siste tiåret.

Det er over 100.000 polakker her til lands.

Norges langvarige økonomiske støtte til Polen gjennom EØS-midlene har også bidratt til det nære forholdet. Norske fagetater, bedrifter, forsknings- og kulturinstitusjoner tar del i dette samarbeidet.

Siden regjeringsskiftet i 2015 har Polen hatt en politisk utvikling som bekymrer.

Dette er vi ikke alene om å mene.

Også andre land, EU og Europarådet har vært kritiske til en rekke reformer som den polske regjeringen har iverksatt.

Særlig har reformen av justisvesenet vakt internasjonal bekymring.

I desember 2017 iverksatte Europakommisjonen EU-traktatens spesifikke sanksjonsprosedyre (artikkel 7) mot Polen, for brudd på EUs grunnleggende verdier.

Det er første gangen denne prosedyren tas i bruk. Det understreker alvoret i situasjonen.

Det er verdt å merke seg at prosedyren nå også har blitt initiert overfor Ungarn av Europaparlamentet (12. september).

Bakgrunnen er at Europarlamentet anser at manglende respekt for blant annet ytringsfrihet, akademisk frihet og minoriteters rettigheter i Ungarn innebærer en klar risiko for et alvorlig brudd på EUs grunnleggende verdier.

Det er nå opp til EUs medlemsland (Rådet) å vurdere om de ønsker å formelt iverksette artikkel 7 også overfor Ungarn.

***

I tråd med Jeløya-plattformen og regjeringens strategi for samarbeidet med EU har vi aktivt støttet opp under EUs politikk for vern av rettsstatsprinsippene.

Vi har gjentatte ganger tatt dette opp i møter med polske kollegaer.

Enn så lenge har endringene i Polen likevel fortsatt i høyt tempo, tross nasjonal og internasjonal motstand.

Vi ser at også andre deler av polsk samfunnsliv har blitt påvirket i uheldig retning, for eksempel innenfor kultur, sivilt samfunn og mediepolitikk.

Norge har sammen med Island og Liechtenstein et unikt inntak i Polen gjennom EØS-midlene. Polen er den største mottakeren av EØS-midler og skal over den neste syvårsperioden motta 809 mill. euro i støtte, dvs. omkring en milliard kroner per år.

Forhandlingene med Polen om hva EØS-midlene skulle brukes til ble langvarige og utfordrende. Dette gjaldt særlig hvordan programmet for sivilt samfunn skulle forvaltes.

Til slutt fant man en løsning som respekterte giverlandenes ufravikelige krav om at midlene må forvaltes uavhengig av myndighetene.

Tross denne enigheten har polske myndigheter de siste månedene forsøkt å justere prosedyren for valg av fondsoperatør for midlene til sivilt samfunn gjennom en rekke møter på høyt nivå. Så langt har vi fått gjennomslag for våre synspunkter, godt støttet av Island og Liechtenstein.

Også i andre samarbeidsprogrammer som skal finansieres av EØS-midlene, ser vi at den polske regjeringen ønsker å vri samarbeidet i tråd med deres prioriteringer.

Giverlandene har understreket at oppfølgingen må være i tråd med rammeavtalene som ble undertegnet i desember 2017.

Når samarbeidet blir mer utfordrende, kan det være lett å miste det overordnede målet av syne.

Vi må holde fast ved EØS-midlenes langsiktige bidrag til sosial og økonomisk utvikling og de positive konsekvensene midlene har for kontakt over landegrensene med et av våre viktigste samarbeidsland.

Vi kan ikke utelukke at utfordrende prosesser om EØS-midlene kan føre til økt oppmerksomhet om vårt forhold til Polen i tiden som kommer.

Vi vil stå fast på våre prinsipper og understreke EØS-midlenes bidrag til demokratiutvikling, en velfungerende rettsstat og et fritt og aktivt sivilt samfunn.

Samarbeidet må være basert på grunnleggende rettigheter og i tråd med signerte avtaler.

Dette er god og aktiv europapolitikk, og det gjør oss interessante for EU-systemet, som selv leter etter gode mekanismer for å påvirke medlemsland der politikken går på tvers av våre felles prinsipper.

***

Så til en gladnyhet for alle som vil se på favorittseriene også når de er ute og reiser.

Jeg snakker selvsagt om tilgang til strømmetjenester og nett-tv i utlandet, den såkalte «portabilitetsforordningen».

EU har de siste årene vært svært aktive på det digitale området.

Blant annet arbeides det med en reform av opphavsretten.

Denne er forankret i Europakommisjonens strategi for det digitale indre marked – "DSM-strategien".

Her er det foreslått en rekke ambisiøse tiltak for å skape et reelt indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester.

Portabilitetsforordningen ble vedtatt i 2017 som en av de første rettsaktene under DSM-paraplyen.

EUs portabilitetsforordning løser et opphavsrettslig problem som europeiske forbrukere har irritert seg over lenge: At man ved opphold i utlandet ofte får begrenset tilgang til sine nettbaserte abonnementstjenester for tv, film, musikk eller bøker.

Ikke sjelden blokkeres innholdet i slike tjenester fordi rettighetene ikke er klarert for bruk i andre land.

Forordningen gir regler som skal sikre at abonnenter av nettbaserte innholdstjenester også får tilgang til disse tjenestene ved midlertidig opphold utenfor landet de bor i.

Abonnerer du på betalingstjenester som Netflix, TV2 Sumo og HBO skal du nå altså ha tilgang til samme innhold og funksjon hele tiden – uavhengig om du er på reise i EØS-området eller hjemme i din egen stue.

Det skal ikke betales noe ekstra for denne portabiliteten. Tilbyderen trenger heller ikke klarere dette særskilt med rettighetshaver.

I utgangspunktet gjelder forordningen bare for betalingstjenester. For tilbydere av gratistjenester som f.eks. NRK nett-TV er det valgfritt om de ønsker å omfattes av reglene.

Portabilitetsforordningen trådte i kraft i EU i april i år og gjelder nå i alle EUs medlemsstater.

EØS-komiteen besluttet 6. juli å innlemme forordningen i EØS-avtalen, med forbehold om Stortingets samtykke.

Kulturdepartementet har nå på høring (høringsfrist 25. september) et forslag til endringer i åndsverkloven som gjennomfører forordningen også i Norge.

På bakgrunn av høringen vil det i høst bli utarbeidet en proposisjon (Prop. LS) til Stortinget.

***

Toll på stål og aluminium

Det har vært mye oppmerksomhet om EUs beskyttelsestiltak mot stål på grunn av den amerikanske straffetollen.

EU vedtok i juli å innføre midlertidige beskyttelsestiltak på import av stål.

Bakgrunnen for EUs midlertidige beskyttelsestiltak er faren for at stålprodukter omdirigeres til Europa som en konsekvens av at USA har innført tollsatser på stål og aluminium.

Norge, i likhet med EU og flere andre land, ser på de amerikanske tiltakene med dyp bekymring.

Norge er unntatt fra EUs tiltak, og dette er gode nyheter for Norge og norsk næringsliv.

EUs begrunnelse for å unnta EØS-landene er at Norge og de to andre EØS/Efta-landene, som del av det indre markedet, er tett integrert i EUs verdikjeder.

Vedtaket er en bekreftelse på EØS-avtalens betydning for Norge og norsk næringsliv.

Både Norge og Sveits er sterkt integrert med EU - Norge gjennom EØS-avtalen og Sveits gjennom sine mer enn 120 bilaterale handelsavtaler.

Begge land er små eksportører av stål til EU.

Men Sveits ble ikke unntatt fra tiltakene.

Vårt unntak viser at EØS-avtalen gir et sterkere vern i slike saker enn en omfattende handelsavtale, slik Sveits har.

***

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om Det europeiske forsvarsfondet (EDF). Fondet skal etter forslag fra Europakommisjonen etableres og finansieres som en permanent ordning gjennom EUs langtidsbudsjett 2021–2027.

Fondet har to formål: For det første å stimulere medlemslandene til flernasjonal forsvarsforskning gjennom et forskningsprogram hvor Europakommisjonen kan dekke inntil 100 prosent av prosjektkostnadene.

For det andre å stimulere til flernasjonalt materiellutviklings- og anskaffelsessamarbeid gjennom et industriutviklingsprogram hvor Europakommisjonen kan dekke 20–80 prosent av kostnadene i de ulike prosjektfasene.

Europakommisjonen har foreslått å forplikte 13 milliarder euro til fondet i syvårsperioden 2021-2027.

4,1 milliarder vil gå til forskningsprogrammet, mens 8,9 milliarder vil gå til kapabilitetsprogrammet.

Det forventes at omlag 2/3 av beløpene vil utbetales i syvårsperioden.

I Europakommisjonens utkast til retningslinjer anbefales det at fondet skal være åpent for Efta/EØS-landene.

Norsk deltakelse i forsvarsfondet vil være viktig for norsk forsvar, forsvarsforskning og forsvarsindustri.

Samtidig vil norsk deltakelse ha en betydelig inngangspris. Kostnadene bestemmes etter EØS-avtalens § 82 (1). Men det vil også ha en kostnad i form av færre muligheter for norsk forsvarsindustri om Norge står utenfor.

Norske interesser og norske aktørers reelle muligheter i programmet må derfor vurderes før regjeringen forplikter seg til deltakelse.

Vi må gi en foreløpig tilbakemelding til EU om deltakelse i forsvarsfondet i februar 2020.

Regjeringen vil derfor diskutere Det europeiske forsvarsfondet i høst, sammen med norsk deltakelse i de øvrige forskningsprogrammene i EUs neste langtidsbudsjett.

Takk.

Til toppen