Farlige feilslutninger om frihandel og beredskap

Det er en farlig feilslutning å tro at Norges beredskapsbehov løses gjennom høye tollmurer og stengte grenser, som enkelte har tatt til orde for. Det gjør oss bare fattigere og mer utsatt. (DN, 7. mai.)

Norsk verdiskaping er avhengig av velfungerende internasjonale verdikjeder. Vår velstand bygger på handel med varer og tjenester: industri, kraftproduksjon, fisk og sjømat, kunstgjødsel, aluminium, og mye mer. EØS-avtalen sikrer tusenvis av sesongarbeidere fra EØS-området enklere tilgang til arbeid i norsk landbruk – sesongarbeidere som norske bønder er helt avhengige av. Mange arbeidsplasser innenfor bygg og anlegg, fiskerinæringen, verftsindustrien, sykehusene, hoteller og restauranter ville ikke gått rundt uten god tilgang på arbeidskraft fra andre land. De fleste av de forbruksvarene vi daglig omgir oss med, som mobiltelefoner, PCer, radioer, biler, klær og leker, importerer vi. Vårt kunnskapsgrunnlag er tuftet på internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. Å erstatte dette med ensidig selvbergingstankegang vil kraftig redusere vår velferd og øke vår sårbarhet. Det norske markedet er viktig, men er for lite for mange næringer. Ta for eksempel norske sjømatbedrifter, en av våre viktigste eksportnæringer. De selger sjømat som tilsvarer 37 millioner måltider - hver dag. I disse tider blør norsk reiseliv fordi mange utenlandske turister uteblir. Åpne grenser og store markeder har alltid vært viktig for norsk økonomi.

Dette betyr ikke at internasjonale verdikjeder ikke medfører sårbarhet, slik vi ser under pandemien. Vi har hørt flere historier om kritiske forsendelser med munnbind, håndsprit og medisinsk utstyr som er beslaglagt i transittland. Men er dette et argument mot åpne grenser og handel med utlandet? Nei. Det er først og fremst et argument for åpen og regelbasert verdenshandel og mer internasjonalt samarbeid. For flere frihandelsavtaler. For det er også slik vi sikrer god beredskap. God beredskap er ikke identisk med selvforsyning og selvberging, tvert imot. Proteksjonisme skader norsk eksport, og begrenser tilgangen på varer vi har behov for og ikke selv produserer. En tilgang som kan vise seg å være avgjørende i en krisesituasjon. I de vanskelige forsyningssakene vi nettopp har opplevd, har løsningen også vært å finne gjennom kontakter som er blitt etablert gjennom årtier med internasjonalt samarbeid – med EU og med enkeltland.

Når vi skal gjennomgå erfaringene fra denne krisen, må vi se på vår egen beredskap. Hvor store lagerbeholdninger bør vi ha? Hvordan håndterer vi kritisk infrastruktur? Dette er noe annet enn selvforsyning og selvberging. Flere land, som Cuba og DDR, forsøkte seg i sin tid med selvforsyning, noe som ikke gikk spesielt bra. Det var ikke så mange østtyskere som ville kjøpe Trabant når de fikk muligheten til å kjøpe Volkswagen. Vi løser ikke beredskapsbehovene våre gjennom å lage tollmurer og stenge oss ute fra internasjonale markeder. Det gjør oss bare fattigere og mer sårbar.

Hvor viktig det internasjonale samarbeidet er, har blant andre den norske bedriften EpiGuard erfart den seneste tiden. Selskapet produserer en spesialkuvøse til bruk ved transport av smittede, kalt EpiShuttle. EpiGuard er avhengig av spesialdeler og -utstyr fra underleverandører i ulike europeiske land for å produsere nye, og drifte allerede eksisterende kuvøser. Etter utbruddet og spredningen av covid-19 har etterspørselen etter EpiShuttle økt betydelig og dermed også behovet for utstyr og deler til produksjonen. Men selskapet har støtt på flere hindre i form av stopp i produksjon eller eksport fra underleverandører, blant annet fordi produktene skal benyttes til nasjonale behov og egen industri. Gjennom kontakt med myndighetene i de aktuelle landene, har vi, i nært samarbeid med Utenriksdepartementet, ambassadene våre ute og Innovasjon Norge, lyktes med å få de mest kritiske leverandørene til igjen å eksportere til EpiGuard, ved å vise til betydningen EpiShuttle har for sikker transport av koronasyke pasienter uten risiko for smittespredning. Slike eksempler finnes det flere av.

Koronaviruset lar seg ikke stoppe av nasjonale grenser. Det gjør heller ikke forskerne og de medisinske miljøene som på tvers av landegrenser nå jobber på spreng med å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Sjansen for å finne en vaksine raskt øker med økt samarbeid. Ikke ved å snu ryggen til. Proteksjonistiske tiltak vil forsterke de negative økonomiske konsekvensene av pandemien.

Dette er ikke tidspunktet for å undergrave tilliten til det det internasjonale handelssystemet.  Nå er det enda viktigere at Norge inngår nye frihandelsavtaler, og moderniserer frihandelsavtaler vi allerede har. Avtalene bidrar til å opprettholde en fri og i mange tilfeller livsviktig handel. Avtalene gir oss tvisteløsningsmekanismer når transittland urettmessig beslaglegger viktige varer. Proteksjonisme og selvberging er ikke oppskriften på god beredskap. Det er oppskriften på økonomisk kollaps.