Feil om Gassledsaken

Innlegg av kommunikasjonssjef Ole Berthelsen som svarer på lederen med tittel "Hvorfor unotert infrastrukturer skummelt for Oljefondet? Se til Norge" i Dagens Næringsliv 2. juli. Innlegget sto på trykk i forkortet versjon i Dagens Næringsliv 10. juli.

I en leder mandag 2. juli om Oljefondet og usikkerhet knyttet til investeringer i unoterte aksjer, bruker DN den såkalte Gassledsaken som eksempel. DNs beskrivelse av saken rimer dårlig med realitetene og dommen som nylig ble avsagt i Høyesterett.

Selskapene som kjøpte andeler i Gassled i 2010 og 2011 har gjennom behandling i tre rettsinstanser ikke vunnet frem på noe punkt i sine anførsler mot Olje- og energidepartementets endring av tariffer, altså den kostnaden oljeselskapene må betale til eierne av Gassled for å frakte gass gjennom det norske gasseksportsystemet (Gassled). Høyesterett skriver i sin dom at saken ikke har budt på tvil.

DN har ingen dekning i sakens fakta når de hevder at:

  • Gassled-saken er et eksempel på "politisk risiko" ved infrastrukturinvesteringer
  • Tariffen ble redusert "ikke lenge etter" at selskapene hadde kjøpt andeler og at
  • Gassled-eierne vil "gå glipp av 34 mrd kroner i nåverdi

Avkastningen fra transportsystemet for gass på norsk sokkel er, og alltid har vært, regulert. Dette betyr at investeringer i ny gasstransportinfrastruktur, det være seg et rør eller et landanlegg, kan forventes tilbakebetalt og gi en rimelig avkastning. Dette fremgår av de gitte tillatelsene og av en rekke stortingsmeldinger utgitt fra 80-tallet og framover. Departementet var også tydelig på dette i brevene der samtykke ble gitt til selskapenes kjøp av eierandeler i Gassled. I samtykkebrevene – som kjøperne også fikk lese utkast til, ble det blant annet påpekt at reguleringen av Gassled til enhver tid skal tjene  ressursforvaltningsmessige hensyn og at fortjenesten på norsk sokkel skal tas ut på feltene og ikke i infrastrukturen. Det ble gjort klart at departementet vil kunne endre tariffen for gasstransport som er fastsatt i tarifforskriften.

Alt dette er realiteter som det ikke er tvil om at kjøperne kjente til når de kjøpte eierandeler i Gassled. Som Høyesterett skriver i sin dom: "Det står helt sentralt at de ankende parter, da de kjøpte sine andeler i Gassled i perioden 2010-2011, var på det rene med at tariffene var avkastningsbaserte og at det forelå en regulatorisk risiko knyttet til dette, herunder til hvordan forutsetningen om avkastningsregulering ville virke i praksis."

At departementet satte nye, lavere transporttariffer for gass transportert etter 1. oktober 2016 og under nye transportavtaler inngått etter 1. juli 2013, er således en oppfølging av en politikk som har ligget fast siden 1980-tallet. Det er ingen uenighet om at den berørte infrastrukturen er tilbakebetalt og har fått sin forutsatte avkastning. Det er heller ingen uenighet om at svært store gassvolum, de omfattet av eldre transportavtaler, ikke er påvirket av endringen i tariffer. Det er derfor ikke noe grunnlag for å påslå, slik DN gjør, at Gassledsaken er et eksempel på politisk risiko knyttet til investeringer i infrastruktur.

Det er også feil at tariffen ble redusert rett etter kjøpet av eierandeler. Andelene ble kjøpt i 2010 og 2011. Som beskrevet over, er det først etter 1. oktober 2016 at de nye, lavere tariffene under nye transportavtaler gjelder og dermed har noen effekt på inntektene til eierne av Gassled.

DN skriver at eierne "går glipp av" 34 mrd kroner, dette er gjengivelse av en beregning gjennomført av saksøkerne og basert på tvilsomme forutsetninger som overdriver effekten av endringen. Det nevnes heller ikke at staten er klart største eier i Gassled med sin eierandel på nærmere 47 prosent. Høyesterett sin vurdering er at "Tariffendringen i 2013 ble utformet slik at de ankende parter i realiteten ikke ble særlig hardt rammet." I henhold til dommen i Høyesterett, vil selskapene etter det de selv har opplyst i hvert fall oppnå en realavkastning på sine respektive kjøpesummer for eierandeler i Gassled på i størrelsesorden 4,5 til 5 prosent før skatt.

En bør kunne forvente at DN i det minste tar utgangspunkt i fakta og realiteter nå de bruker Gassledsaken som et eksempel på problemstillinger som handler om politisk risiko.