Feil om jernbanereformen

Regjeringen ønsker å styrke  jernbanens rolle i transportsystemet. Vi er godt i gang. Siden  regjeringsskiftet er budsjettet til  Jernbaneverket økt med om lag 50 prosent.  Bevilgningene for 2015 gjør at  vedlikeholdsetterslepet reduseres for første gang på flere tiår. Sektoren trenger likevel en klarere organisering og oppgavedeling for at passasjerer og  godstransportører skal få et bedre tilbud. I  jernbanereformen slås det fast at staten blant annet skal eie  infrastruktur og togmateriell, ha ansvar for drift,  vedlikehold og  utbygging av  jernbanenettet, og å planlegge og å koordinere togruter. Ja, det er  politikerne som skal legge føringene for hvilket  togtilbud vi skal ha i Norge. Her har vi hentet betydelig inspirasjon og erfaring fra  jernbanelandet Sveits.

På denne bakgrunn er det underlig at Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen på lederplass 12. mai hevder at  regjeringen går inn for storstilt privatisering. Det virker som om Braanen kritiserer en annen reform enn den  regjeringen har fremmet.

Klassekampens leder påstår at erfaringer fra sterke  jernbaneland i Europa tilsier at samordning er nøkkelen til suksess. I denne sammenheng er avisen kritisk til at flere selskaper skal konkurrere om  togtilbudet på strekninger med begrenset trafikkgrunnlag.

I samme avis deler forbundsleder Kjell Atle Brunborg i Norsk  Jernbaneforbund denne skepsisen. Brunborg hevder at billettprisene vil øke med  konkurranseutsetting, og viser til erfaringer fra England. Påstanden er feil, og sammenligningen er ikke relevant.  Regjeringen går inn for at staten fortsatt skal subsidiere billetter på ulønnsomme togruter. En slik ordning brukes i mye mindre grad i England.

For  regjeringen er ikke  konkurranse et mål i seg selv, men et virkemiddel for å gi kundene et best mulig tilbud. La meg derfor minne om at  togtilbudet på Gjøvikbanen, som ble  konkurranseutsatt for om lag ti år siden, er blitt en suksess. Stadig flere reiser med denne banen, og kundetilfredsheten er høyere enn for  NSBs øvrige lokaltogtilbud.  NSB har uttrykt at de er fornøyd med innholdet i reformen. Samtidig kjemper selskapet om å vinne en stor kontrakt i Sverige.  NSB er  konkurransedyktige. Siden Sveits er nevnt – la meg minne om at det i Sveits er om lag 70 selskaper som er aktører innen  jernbanen.

I tillegg til Brunborg mener Ida S. Wangberg i Manifest at reformen kommer til å svekke de ansattes rettigheter og pensjoner. Det er det ingen grunn til. Dagens ansatte er den viktigste ressursen for å få til en vellykket omstilling. Målet med  konkurranse er ikke å spare penger ved å la togselskaper konkurrere på lavest mulig lønn og pensjon.

Vi legger ikke opp til endringer i pensjonsordningene som er etablert i hvert selskap. Jernbaneloven inneholder dessuten bestemmelser som medfører at arbeidsmiljølovens regler gjelder ved  konkurranser om avtaler om persontransport med  tog, dersom virksomheten etter  konkurranse blir drevet med samme type transportmiddel som før.