Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen!

Det er jo sånn at vi mennesker har de samme behovene, ønskene og drømmene:

Ta utdanning.

Ha en meningsfull jobb.

Drive med aktiviteter på fritiden.

Gå på konserter, besøke venner, gå på byen.

Helt hverdagslig for mange av oss.

Vi tar det for gitt.

For andre er det slett ingen selvfølge.

Selv om det burde være det.

Mennesker er ikke skapt like,

men alle skal ha like muligheter, sier vi ofte.

Som samfunn må vi gjøre alt vi kan for å sikre at alle har frie og selvstendige liv.

Dette er selvsagt helt riktig.

Men det skjer ikke alltid i virkeligheten.

For en del mennesker med funksjonsnedsettelse

er dette ofte tomme ord når politikere slår fast dette.

Mennesker med funksjonsnedsettelse har ikke alltid de samme mulighetene som andre.

Derfor krever like muligheter noen ganger særrettigheter.
Noen ganger må særrettigheter til for at alle faktisk får de samme mulighetene.

Regjeringen tar dette på dypeste alvor.

Fordi det gjelder enkeltmennesker.

Politikeres mål er først og fremst hvordan dette slår ut for enkeltmenneske.

Vi har brukt denne høsten til å peke ut hovedutfordringen for Norge fremover – å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Det sa vi i trontalen og det er regjeringens viktigste sak.

Det handler blant annet om den sosiale bærekraften i samfunnet.

Sosial bærekraft er basert på høy tillit mellom mennesker og institusjonene i samfunnet.

Denne tilliten utfordres hvis stadig flere opplever at de ikke er en del av samfunnet.  

Derfor har vi som mål at vi skal klare det vi ikke har klart før - å løfte de som står utenfor arbeidslivet inn i arbeidslivet.

I dag er det mange som vil jobbe som møter stengte dører i arbeidsmarkedet.

Det er et problem for den enkelte som vil og kan bidra og samfunnet får ikke nyttiggjort seg av ressursene vi har.

Fremover kommer vi til å se på hvordan vi kan inkludere flere i arbeidslivet. Selv med en stor økning i antall sysselsatte, har vi ikke klart å løfte inn funksjonshemmede like godt.

Det dreier seg om hvordan vi må kvalifisere flere til de jobbene som skapes.

Og det handler om hvordan vi fjerner hindre som i dag stenger mennesker ute fra det  fellesskapet en arbeidsplass er.  

Ett av tiltakene er økt bruk av lønnstilskudd, og vi har videreført og styrket jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne. Men jeg inviterer dere gjerne med på en dugnad om hva som er viktigst for å få til dette.

Siden sist jeg møtte mange av dere i 2015 har det skjedd mer:

• Vi har vedtatt ny likestillings- og diskrimineringslov
• Vi er i gang med en helhetlig plan for personer med funksjonsnedsettelse
• Og vi skal ha en strategiplan for sjeldne diagnoser. Det vet vi er viktig for alle med en sjelden diagnose, både de som er organisert i FFO, og de som er så sjeldne at de ikke har en organisasjon i ryggen
• Vi ser på en plan for omsorgsfeltet og en handlingsplan for universell utforming
• Og vi jobber med kompetansen i skolen.
• Utvikle pakkeforløp på noen kroniske lidelser
• Vi vil også innføre oppfølgingsteam og gjennomføre et pilotforsøk i 2019.

Vi har altså gjort mye, men vi vet at det i seg selv ikke er nok til å nå alle de målene vi har.

Regjeringen har gjort pleiepengeordningen bedre.

Nå har også foreldre med varig syke barn rett til pleiepenger.

Målet er å gjøre livet lettere og mer forutsigbart for familier i en vanskelig livssituasjon.

Den nye ordningen gir mellom 8 og 9 tusen flere familier rett til pleiepenger.

Jeg er glad for at Høyre, Frp, Krf og Venstre gjennom budsjettforhandlingene nå gjør ytterligere forbedringer i ordningen.

Nå vil foreldrene være sikret full kompensasjon i hele fem-årsperioden.

I tillegg får foreldre med omsorg for et utviklingshemmet barn også igjen etter fylte 18 år, hvis det er livstruende eller annen svært alvorlig sykdom. 

Også har jeg lyst til å understreke en ting, det er noe i vår bruk av pleiepenger som vi må passe på. 

Pleiepenger er kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste når du har et sykt barn – det er ikke en overføring av pleieansvaret til foreldrene. Og noe av argumentasjonen for hvorfor man skal ha pleiepenger har gått litt inn i det. Og det er jeg redd for kan bli en «backlash» når kommunene sier: «men du har fått pleiepenger» Det må vi passe på sammen i årene fremover, pleiepenger er kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste for å være der som foreldre for barna, ikke for at du skal utføre ansvaret som det offentlige har for å gi et godt tilbud. Da er det faktisk et tilbakeskritt, hvis vi gjør det. Vi skal ikke privatisere ansvaret for syke og alvorlig syke barn i Norge, det er et felles ansvar for oss alle.

For kort tid siden ble det offentliggjort et landsomfattende tilsyn med helse- og omsorgstjenestene til personer med funksjonsnedsettelse.

Der fant man lovbrudd og alvorlig svikt i tilbudet altfor mange steder.

Det er bra at vi får en rapport som viser situasjonen i tjenestetilbudet – det gir grunnlaget for at vi kan gjøre en bedre jobb. Både staten og kommunene kan sette fokus på hvordan de kan sørge for at de grunnleggende rettighetene som ligger der faktisk blir ivaretatt.

Funnene er ikke akseptable for regjeringen.

Kommunene skal gå gjennom samlerapporten og bruke den i sitt forbedringsarbeid.

Og det er viktig for oss, at vi ikke da bare slår oss til ro med at vi har avdekket utfordringene, vi må også gjøre noe med det.

Så har vi satt i gang et viktig arbeid med ny helhetlig plan for personer med funksjonsnedsettelse.

Planen er blant annet en oppfølging av Rettighetsutvalgets forslag.
Funnene fra det landsomfattende tilsynet vil være et grunnlag for arbeidet.

Planen vil være todelt med en strategidel og en handlingsplandel.
Strategidelen vil se på hvordan sikre samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Handlingsplandelen skal inneholde konkrete tiltak for å bedre situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse.

Dere vil ha en viktig stemme når innholdet skal konkretiseres.

Første innspillsmøte er allerede 5. desember.

Sånn at vi i fellesskap prioriterer hvilke områder som er viktigst å følge opp raskest.

For litt over to år siden fikk vi på plass lovbestemt rett til BPA.

BPA er viktig fordi det gir større innflytelse over egen livssituasjon og jeg vet at mange er fornøyde. Men det er også mange som melder at ikke alt har gått slik intensjonen var.

Men jeg leser også historier og får tilbakemeldinger fra brukere og brukerorganisasjoner som mener kommunene ikke følger opp ordningen godt nok.

Det tar regjeringen og jeg på største alvor.

Vi har kompensert kommunene for merkostnader ved at det også var flere som skulle få hjelp, da er det ikke akseptabelt at vi ser en praksis i kommunene hvor man faktisk begrenser hvor mange som får hjelp.

Derfor har vi blant annet gjort det klart for kommunene og brukere hvordan rettigheten skal forstås og praktiseres.

Dette skal bidra til mer lik praksis i kommunene.

Regjeringen følger utviklingen i BPA tett og har også satt i gang en egen følgeevaluering av rettigheten.

Hvis endelig evaluering viser at det er behov for ytterligere tiltak, da – skal vi følge det opp. Jeg synes jo de som har argumentert for BPA-ordningen best er de som selv opplever å ha den.

Marianne Knudsen er svært opptatt av BPA.

Det er ikke rart.

For det handler om livet hennes.

Hun har nettopp fylt 18, er aktiv, har mange venner og ønsker å flytte for seg selv.

Nå frykter hun at hun får så få assistenttimer fra kommunen at hun bare får stått opp og lagt seg om dagene.

Hun sier:

«Når jeg flytter for meg selv kan jeg ikke lenger få hjelp av mamma og pappa til grunnleggende ting. Jeg er redd at jeg er nødt til å velge bort skolegang og være politisk aktiv».

Det er egentlig helt grunnleggende ting som resten av oss mener vi har som en rettighet å få lov å gjøre i livet.

Derfor er BPA viktig for Mariannes liv.

Kommunene har altså fått ekstra penger for at BPA-ordningen skal styrkes.

Jeg er bekymret for at ikke alle kommuner prioriterer BPA like mye.

Et av spørsmålene vi vil få svar på i evalueringen er om pengene er brukt til å styrke ordningen med BPA eller ikke. Dette var en kompensasjonsordning fordi man mente denne ordningen og rettigheten skulle gi merutgifter jo flere som fikk den. Derfor så følger vi dette tett.

Det er sånn at regjeringen har levert på mye, etter min mening.

Men vi jobber med mer.

Det er mange uløste oppgaver og utfordringer som ligger foran oss. Og jeg vet at dere er utålmodige på mange ting som dere har tatt opp.

Og dere er en viktig samarbeidspartner for oss i dette arbeidet.

Og noen ganger også et helt nødvendig korrektiv, hvis dere mener vi gjør feil, kommunene gjør feil, og mener at vi bør gjøre ting på en annen måte.

Så bidrar dere til noe annet som er ekstremt viktig for meg:

Organisasjoner og frivillige er med på å skape tillit i samfunnet - limet i det norske samfunnet. Ikke bare at stemmen blir hørt, men også at man møter folk med samme opplevelse, samme livssituasjon som gjør at man får erfaringsutveksling. Og mange av dere driver med noe av det som jeg mener er kanskje helt avgjørende for at man skal føle at man har felles skjebne med andre, nemlig likemannsarbeid. Likemannsarbeidet for meg er noe som ofte er undervurdert verdien av i hele det norske helsevesen.

FFO og medlemsorganisasjonene er en viktig samarbeidspartner for regjeringen.

Dere betyr veldig mye for mange.

Og jeg ønsker dere skal være så tydelige – og til tider krevende – og jeg innrømmer at jeg av og til synes dere kan være krevende.

Men det er altså veldig hyggelig å få hilse til dere, jeg regner med at dere kommer til å være kravstore fremover og det med rette fordi at ved å være en stemme for alle de som trenger å bli sett og hørt, men også en arena for den demokratiske deltagelsen og organiseringen.

Det er utrolig viktig i det samfunnet som skal være basert på sosial bærekraft også i fremtiden.  

Så med deres egne ord erklærer jeg FFOs Kongress og representantskapsmøte 2017 for åpnet:

«Vi skal ikke gi oss før alle har like muligheter.»

Lykke til med resten av helgen!