Ny giv i fredsprosessen på Filippinene

Kommunistbevegelsen har i over førti år drevet væpnet kamp for å tvinge frem et regimeskifte på Filippinene. Til tross for en rekke fredsinitiativ, fikk man først i 1992 et formalisert opplegg for forhandlinger mellom kommunistene og myndighetene, som så resulterte i undertegningen av den såkalte ”Hague Joint Declaration”. I henhold til denne erklæringen skal fredsforhandlingene gjennomføres i definerte sekvenser som er knyttet til spesifikke temaer: Menneskerettigheter, sosiale og økonomiske reformer, og politiske og konstitusjonelle reformer.

I 2001 ble Norge forespurt om man kunne bistå som tilrettelegger for fredsprosessen grunnet partenes behov for støtte fra en upartisk tredjepart.

I 2004 ble tre forhandlingsrunder gjennomført i Oslo. Dette førte blant annet til opprettelsen av Joint Monitoring Committee (JMC). JMC har som ansvar å overvåke brudd på menneskerettighetene. En fjerde forhandlingsrunde planlagt i 2004 ble utsatt av NDFP på ubestemt tid som en reaksjon på det som ble oppfattet som filippinske myndigheters aktive rolle i forbindelse med EU og USAs terrorlisting av bevegelsens militære ving New People’s Army, det filippinske kommunistpartiet (CPP) og bevegelsens antatte leder, Jose Maria Sison.

Siden forhandlingsbruddet i 2004 har Norge de siste årene drevet skytteldiplomati mellom partene for å få disse tilbake til forhandlingsbordet.

I januar 2011 fant det sted uformelle samtaler mellom partene. Samtalene kom i stand som et resultat av presidentvalget sist sommer og nye aktører på myndighetssiden, hyppige konsultasjoner mellom tilrettelegger og partene, og ny giv i fredsprosessen særlig de siste fire-fem månedene. Etter fire dager med intense samtaler i januar lyktes altså partene i å komme frem til enighet om å gjenoppta formelle forhandlinger allerede 15.-21. februar 2011. Man ble også enige om en våpenhvile som skal virke i det tidsrommet de formelle forhandlingene pågår.

Gjenopptakelsen av de formelle forhandlingene er i seg selv et etterlengtet gjennombrudd og et stort skritt i riktig retning. Dette gir berettiget grunn for moderat optimisme. Likevel er det viktig å ha realistiske forventninger. Partene står langt fra hverandre. Partene står foran vanskelige og kompliserte utfordringer. Norge – som tredjeparts tilrettelegger – er forberedt på både opp- og nedturer, og vil måtte være tålmodige og langsiktige i sitt arbeid med å bistå partene på veien mot fred.