Regjeringens arbeid med europeiske rammebetingelser for finansnæringen

Finansforbundets fagpolitiske forum, 1. september 2014

- Hold dere informert, delta og bidra med deres unike kunnskap både i Norge og i Brussel – gjennom deres unike kanaler og nettverk. Slik kan vi jobbe sammen for å sikre gode europeiske rammebetingelser for norsk finansnæring, sa statssekretær Ingvild Næss Stub da hun innledet for Finansforbundets fagpolitiske forum 1. september.

Kjære alle sammen. Jeg er glad for å være her på vegne av EU/EØS-ministeren. Dere har et spennende tema på dagsorden, og jeg vet at statsråden gjerne skulle ha vært her.

Dette er en næring med blikket vendt utover. En grenseoverskridende næring. Og ikke minst: En næring som vet hvor tett sammenvevet vi er med resten av Europa. Og som vet hvor avgjørende det er med gode rammebetingelser på tvers av nasjonale grenser. Fri flyt av kapital er kanskje ikke den synligste av EUs fire friheter. Likefullt er denne flyten selve blodomløpet i Europas økonomi. Og det var som kjent dette blodomløpet som ble først rammet da finanskrisen skyllet innover Europa for noen år siden – med etterdønninger som Europa fortsatt strever med.

Spådommen om eurosamarbeidets oppløsning, slo ikke til. Men, som dere alle kjenner til, avdekket finanskrisen grunnleggende svakheter i EUs økonomiske bindingsverk.

Jeg skal ikke gå inn på valutaunionen eller andre sider ved krisens bakteppe. Men vi kan være trygge på at det økonomiske bindingsverket er vesentlig styrket sammenlignet med situasjonen i 2008. Det kan vi være trygge på fordi Europa møtte krisen med mer samarbeid – ikke mindre.

Nye økonomiske kriser kan komme. De vil komme, om enn av andre årsaker. Men poenget er at Europa står langt bedre rustet til å håndtere dem i dag.

Og i vårt korte samtidsperspektiv er det lett å miste av syne hvor fundamentalt skifte dette er fra den lange historien – da europeiske stater i krise vendte seg mot hverandre. Man kan kritisere EU for å vært famlende og ikke handlekraftig nok i møte med krisen, men man kan også se for seg et annet scenario: nemlig at hvert europeiske land med hver sin valuta utkjempet dette mot hverandre. Det skjedde ikke. Og det kan vi i stor grad takke det europeiske samarbeidet for.

Finansnæringen fikk kjenne krisen på kroppen. Men jeg ønsker samtidig å understreke at denne næringen også sitter med mye av nøkkelen til Europas gjenreisning. Som dere alle vet: et effektivt finansmarked er avgjørende for å skape vekst og innovasjon. Som er det Europa trenger nettopp nå.

[EØS-avtalen]

Vår særegne norske inngangsport til Europas økonomiske blodomløp er EØS-avtalen. 20 år i år. Ikke den bursdagen som har fått mest oppmerksomhet dette året, men verdt å feire. Verdt å feire fordi den sikrer Norge tilgangen til det som er plattformen for stabilitet i dagens Europa: felles spilleregler.  I 20 år har avtalen sikret oss deltakelse i EUs indre marked på like vilkår med andre europeiske aktører. I 20 år har avtalen vært en garantist for likebehandling og trygge rammevilkår for norske aktører i Europa. 

I det europeiske finansmarkedet kan aktørene, både dere som leverer tjenester og de som kjøper tjenester, handle på tvers av landegrensene. Vi har ett felles marked. En spansk bank kan ta imot bankinnskudd fra en norsk forbruker. En norsk bank kan etablere filial i Polen. Særlig i den nordisk-baltiske regionen vet jeg finansinstitusjoner og forbrukere har benyttet seg av muligheten til å krysse landegrenser. Og jeg gjentar gjerne: En forutsetning for dette er like konkurransevilkår. EØS-avtalen er vår fremste garantist for denne likebehandlingen. 

EØS-avtalen er en dynamisk avtale, som det så fint heter, og innebærer at vi på Efta-siden (Liechtenstein, Island og i denne sammenheng: supermakten Norge) kontinuerlig tar inn EU-regelverk i nasjonal rett som er relevant for oss. Vi er ikke EU-medlem. Vi sitter ikke rundt bordet når beslutningene fattes. Men EØS-avtalen gir muligheter for norsk medvirkning. Blant annet deltar vi i Kommisjonens ekspertgrupper og komiteer som forbereder regelverket. Og for regjeringen er det viktig at vi benytter denne muligheten – og alle andre muligheter - for å fremme norske synspunkter og for å bidra til å lage et godt europeisk regelverk.

Og det er viktig at ikke bare vi, men også andre parter som har interesse i saken, engasjerer seg. Jeg har lyst å nevne Finans Norge som jeg vet driver iherdig påvirkningsarbeid opp mot EU. Og som jeg vet samarbeider tett både med europeiske bransjeorganisasjoner og nordiske søsterorganisasjoner. De har blant annet jobbet for at sparebankenes egenkapitalbevis skal være å anse som egenkapital i det nye kapitalkravsregelverket, de har vært engasjert i EUs arbeid med strukturreform i europeisk banknæring, og de har, gjennom sin europeiske paraplyorganisasjon på forsikringsområdet, deltatt og bidratt i arbeidet med utvikling av det nye store solvensregelverket på forsikringsområdet. Jeg registrerer at Finansforbundet i sitt politiske program for 2013-2016 anser Finans Norge som en viktig samarbeidspartner. Det kaller jeg lagånd i EU-arbeidet. 

For det er ingen tvil om at skal vi bli hørt i Brussel, må vi ha både lagånd og gode forslag som andre kan slutte seg til. Og skal vi bli hørt i Brussel, må vi engasjere oss på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det gjelder både norske organisasjoner og norske myndigheter. Når regelverket er vedtatt i EU, er toget gått. 

[EU i endring. Utfordringer for oss]  

En tydelig og tidlig norsk europapolitikk har blitt stadig viktigere i løpet av de 20 årene som har gått siden EØS-avtalen trådte i kraft. EU er i stadig endring og det europeiske samarbeidet har endret karakter siden vi inngikk EØS-avtalen på begynnelsen av 90-tallet. La meg nevne tre forhold som skaper utfordringer for oss: 

For det første: EU har nå 28 medlemsland. Med så mange rundt bordet er det vanskeligere for oss å bli hørt, og det er færre land med EØS-hukommelse. Majoriteten av EUs medlemsland var ikke til stede da EØS-babyen ble unnfanget. Fordi vi er ute av syne, er vi også ofte ute av sinn. Det er få i EU-systemet som våkner om morgenen og lurer på hva godt de kan gjøre for EØS-avtalen i dag. Og vi må innse at det i stor grad er vår oppgave å sørge for det.

For det andre: EUs politikk skjærer i høyere grad enn før på kryss og tvers. Det finnes ikke lenger en indre marked-søyle som EØS-avtalen i sin tid var et speilbilde av. Det gjør det vanskeligere å avklare hva som er relevant for oss. Hva faller utenfor og hva faller innenfor EØS-avtalen? Og det er ikke gitt at vi har samme syn som EU-siden på det.

For det tredje: Politikkutviklingen i EU forskyves mot arenaer der vi ikke har en formell tilknytning gjennom EØS-avtalen. De siste årene har EU blant annet hatt en kraftig vekst av byråer og tilsyn. Byråene er uavhengige fagorganer og spiller en stadig viktigere rolle i EU-samarbeidet, både i politikkutformingen og når regelverk skal gjennomføres. Mange av byråene opererer i det indre marked, og virksomheten går derfor ofte rett til kjernen av vårt samarbeid med EU. Da er det viktig for oss å være med. Mest prekært nå – som dere kjenner utmerket til - er norsk deltakelse i EUs finanstilsyn. Siden jeg befinner meg i dette forum, ønsker jeg å si litt mer om disse tilsynene.

[EUs finanstilsyn] 

EUs tre finanstilsyn ble etablert i kjølvannet av finanskrisen. Som sagt vokste det fram en klar erkjennelse i EU om at den institusjonelle strukturen på finansområdet ikke var sterk nok. Og det var en klar erkjennelse av at så lenge finansmarkedene ikke kjente landegrensene, var det behov for tilsyn som også kunne gripe inn på overnasjonalt nivå. I 2011 kom det på plass et eget banktilsyn, et eget forsikrings- og pensjonstilsyn og et eget verdipapirmarkedstilsyn. Målet var styrket finansiell stabilitet, økt tillit til finanssystemet og økt beskyttelse av forbrukerne av finansielle tjenester. 

EUs tre finanstilsyn har en rolle både når det gjelder regelverk og tilsyn med finansnæringen i Europa. De forbereder forslag til regelverk. De fastsetter veiledninger som skal bidra til lik gjennomføring av EU-regelverk. De kan megle og avgjøre uenighet mellom nasjonale tilsynsmyndigheter. De kan gi pålegg til en nasjonal tilsynsmyndighet eller, i særlige tilfeller, også til en finansinstitusjon i EU. De fører dessuten tilsyn med de nasjonale tilsynene slik at reglene blir fulgt opp på en ensartet måte i alle land. 

Som dere sikkert kan skrive under på, er det vanskelig å se for seg et fungerende EØS-samarbeid på finansområdet uten at Efta/EØS-landene har en formell tilknytning til disse tilsynene. Deltakelse gir oss mulighet til å medvirke i EUs politikk- og regelverksutvikling, og deltakelse legger til rette for at vi sammen skal kunne vurdere risikoer som truer finansiell stabilitet, på tvers av landegrensene. Det gir oss også mulighet til å delta i faglige nettverk, samt tilgang til informasjon som er avgjørende i det norske arbeidet med å innføre ny lovgivning i Norge. Derfor ønsker vi å være med.

Så er det slik at vi har noen utfordringer i forhold til Grunnloven fordi tilsynene har kompetanse til å treffe beslutninger med direkte gyldighet for private aktører, som det heter. For eksempel kan EUs banktilsyn i visse tilfeller, fatte vedtak rettet mot en dansk eller italiensk bank. EU insisterer på at overnasjonal vedtakskompetanse også skal gjelde for Efta/EØS-landene. Så da må vi på Efta-siden – i samarbeid med EU – finne en løsning vi kan leve med som verken går på akkord med Grunnloven eller norske bedrifters behov for et enhetlig regelverk. 

Jeg vet at mange av dere er utålmodige. Dere skal vite at det er regjeringen også. I regjeringens arbeidsprogram for 2014, er avklaring av norsk forhold til EUs finanstilsyn trukket fram som en av våre aller viktigste saker. Inntil det er funnet en løsning, får man ikke tatt inn i EØS-avtalen verken regelverket som etablererer tilsynene, eller annet tilknyttet regelverk. 70 rettsakter ligger nå på vent. Det omfatter blant annet nye kapitalkrav for banker (den såkalte CRDIV-pakken), det omfatter regelverk om handel i derivater (det såkalte Emir) og det omfatter nye solvensregler for forsikringsselskaper (det såkalte Solvens II). Disse rettsaktene vil først bli innlemmet i EØS-avtalen og bindende for Norge når finanstilsynssaken er løst. Så er det slik at for store deler av dette regelverket har vi likevel forskuttert innføring i norsk rett gjennom lover og forskrifter. Dette er gjort for å bidra til like konkurransevilkår i Norge som i EU for øvrig. Når finanstilsynssaken er løst, er det likevel et betydelig arbeid som må gjøres for å sikre at norske regler er i tråd med våre EØS-forpliktelser. 

Regjeringen har, siden vi tiltrådte, tatt finanstilsynssaken opp på politisk nivå med våre kollegaer i de europeiske landene og i EU-institusjonene. I sommer hadde blant annet både statsministeren og finansministeren møte med kommissær Barnier, som har ansvar for det indre markedet, inkludert finansielle tjenester i Kommisjonen. 

Etter flere år med diskusjoner uten å finne en varig løsning, er vi altså nå inne i en periode med stor politisk oppmerksomhet fra begge sider. Det er tett kontakt og løpende sonderinger mellom oss, våre Efta-kollegaer og EU-siden for å finne løsning. Jeg vil ikke gå inn i detaljer i dette arbeidet. Men det er for eksempel krevende når vi i Norge ønsker å beholde nasjonal beslutningsmyndighet for vedtak som skal gjelde for norske foretak, mens EU mener det er helt nødvendig å ha en overnasjonal mekanisme for å sikre finansiell stabilitet. 

Ja, dette er krevende, det skal jeg ærlig innrømme, men jeg er trygg på at vi skal klare å finne en løsning. Vi håper og tror at vi kan få til en løsning i løpet av høsten. Dere skal i alle fall vite at vi gjør alt vi kan for å få det til. 

[Avslutning]

EØS/EU-minister Vidar Helgesen pleier å si at europapolitikk er et lagarbeid. Det betyr for det første at denne regjeringen ikke har én europaminister, men 17 europaministre som alle jobber iherdig for å fremme norske interesser i Brussel og i EU-landenes hovedsteder [– bl.a. finansministeren som jeg nettopp nevnte].

Det betyr for det andre at norske næringsorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner, fagforeninger, borgere og kommuner er en del av laget. Dere her i salen er viktige medspillere i regjeringens europapolitikk. Dere vet hvor skoen trykker. Dere har kunnskap og erfaring. Ikke minst: dere har et bredt kontaktnett i Norden, i Europa og globalt.

Så la det bli min oppfordring til dere i dag: hold dere informert, delta og bidra med deres unike kunnskap både i Norge og i Brussel – gjennom deres unike kanaler og nettverk. Slik kan vi jobbe sammen for å sikre gode europeiske rammebetingelser for norsk finansnæring – en næring som vår økonomi og vår felles velferd til syvende og sist er helt avhengig av.

Takk!