Fornyer regelverket for asylsøknader

Norge samarbeider med EU og andre tilknyttete land i et system som fastsetter hvilket land som skal behandle en asylsøknad, det såkalte Dublin-samarbeidet. EU har som mål å vedta endringer av dette regelverket innen utgangen av 2012, og gjennom en blandet komité har Norge kunnet gi innspill i arbeidet med det nye regelverket.

I desember 2008 kom Europakommisjonen med forslag om å fornye det europeiske systemet for fastsettelse av hvilket land som har ansvaret for behandling av asylsøknader, det såkalte Dublin-samarbeidet som også Norge er tilknyttet. Det er fremdeles ikke oppnådd enighet om dette i Rådet og Europaparlamentet. Det europeiske råd har slått fast at målet er å vedta regelverket innen utgangen av 2012.

Dublin-samarbeidet strekker seg tilbake til 15. juni 1990 da EUs medlemsland i Dublin signerte en mellomstatlig avtale. Utgangspunktet var at Schengen-samarbeidet, som åpnet opp for at man kunne reise fritt mellom medlemslandene, bød på nye utfordringer på asylområdet. Man ønsket på den ene siden å hindre at asylsøkere blir henvist frem og tilbake  mellom ulike lands myndigheter fordi det var uvisst hvem som hadde ansvaret for asylsøkerne, på den annen side var målet å hindre ”asylshopping”, der personer søker om asyl i flere land.

Samarbeidet ble innlemmet i EU etter at Amsterdam-traktaten trådte i kraft i 1999.

Dublin-regelverket setter regler om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad. Vanligvis skal det første medlemslandet asylsøkeren kommer til, ta ansvar for søknaden.

I 2003 ble den mellomstatlige avtalen erstattet av en EU-forordning. Det er denne som nå foreslås endret.

Norsk tilknytning
Norge inngikk i 2001 en avtale om å knytte seg til Dublin-samarbeidet, etter at EU vedtok nye regler, ble det inngått en ny avtale i 2003. Norges tilknytningsavtale til Dublin-samarbeidet gir muligheter for å komme med innspill under forhandlingene om nytt regelverk.

Tilknytningsavtalen etablerer en blandet komité (Joint Committee). Her møter Norge Europakommisjonen, EUs medlemsland og de andre landene som har knyttet seg til Dublin-samarbeidet. I tillegg til Norge gjelder det Island, Sveits og Liechtenstein. Her diskuteres gjennomføring av det eksisterende regelverket og utviklingen av nytt.

- Gjennom den blandete komiteen er Norges mulighet for å påvirke utviklingen av nytt regelverk på dette området formalisert. Ser man på Norges øvrige tilknytning til EU, er dette en variant man ikke finner helt maken til, forklarer migrasjonsråd ved EU-delegasjonen Magne Holter.

Han legger også til at å gjøre komiteen til et tjenelig instrument for norske interesser imidlertid ikke alltid er lett. Møtehyppigheten er lavere enn hva Norge og de andre tilknyttede landene kunne ønske og tilgangen til skriftlig dokumentasjon om de pågående forhandlingene kunne vært bedre.
Fredag 20. januar var norske representater fra Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Utlendingsdirektoratet (UDI) i Brussel for å delta på møtet i felleskomiteen Dette ga en ny anledning for Norge til å framføre norske synspunkter.

Asylprosessen i praksis
I Norge er det Utlendingsdirektoratet (UDI) som har ansvar for å behandle asylsøknader i første instans. Dersom en person som kommer til Norge allerede har søkt om beskyttelse eller på annen måte er registrert i et annet av landene tilknyttet Dublin-forordningen, kan UDI anmode om å sende personen tilbake til dette landet. I tilfeller der det er UDI som får forespørsel om behandling av en asylsøknad, vurderer UDI om de er enige i at dette ansvaret ligger på norsk side.

- Hensikten med europeisk samarbeid på dette området er å sikre at ansvaret for behandlingen av en asylsøknad avklares på raskest mulig måte. Det kommer både asylsøkeren og landene til gode, sier Holter.

For at asylsøknaden skal bli behandlet i et annet Dublin-land må det i utgangspunktet kunne påvises at asylsøkeren er registrert i dette landet, enten for at vedkommende har passert grensen ulovlig, har søkt om asyl eller har visum eller oppholdstillatelse. Hvis asylsøkeren er over 14 år og ulovlig har kommet seg over landegrensene skal vedkommende bli registrert i EUs elektroniske fingeravtrykksregister, Eurodac.

Norge deltar også i anvendelsen av databasen Eurodac der personer som søker asyl eller som kommer irregulært til et land i Dublin-området, blir registrert.

- Når en person søker om beskyttelse i Norge, tar politiet fingeravtrykk av denne personen. Hvis personen allerede er registrert i Eurodac, har man et grunnlag for å be et annet land om å ta ansvar for å behandle søknaden, forklarer Holter om ordningen som kom på plass i desember 2000.

Om det nye forslaget
Europakommisjonens forslag til nytt Dublin-regelverk, som nå er under behandling i EU, består hovedsakelig av tre hovedpunkter. For det første ønsker man å skape et mer effektivt og strømlinjeformet system som blant annet setter klarere frister for å svare på anmodninger om å overta ansvar. For det andre vil man styrke asylsøkernes stilling ved blant annet klarere regler for klageadgang. For det tredje vil man få på plass en såkalt solidaritetsmekanisme overfor vanskeligstilte land. I praksis betyr det at land med spesielt stor pågang eller svakheter i sitt asylsystem kan fritas fra kravet om å ta tilbake en asylsøker. I forhandlingene som nå pågår er det spesielt det siste punktet som diskuteres.

- Prinsippet om at det er landet som asylsøkeren først kom til skal være ansvarlig for behandling av søknaden, står sterkt i mange medlemsland. Disse ønsker at man skal vise solidaritet ved at man hjelper land som måtte få mange asylsøkere, ikke ved å fri disse landene fra ansvar, sier migrasjonsråd Holter.

For å møte dette la det polske formannskapet høsten 2011 fram forslag om såkalt en ordning for tidlig varsling av problemer land måtte ha med å takle asylsøkertilstrømningen.

- Tanken er at man vil ha en jevnlig vurdering av landenes asylsystem slik at man tidlig kan følge opp eventuelle problemer med handlingsplaner for å rette opp svakheter i systemet. På denne måten er det tenkt at man kan forebygge problemer i stedet for å la problemer få utvikle seg og så løse dette gjennom ansvarsfritak, forklarer Holter.

Skal ivareta personlig sikkerhet
Holter framhever at systemet er basert på gjensidig tillitt mellom landene som deltar i samarbeidet.

- Asylsøknaden skal behandles i tråd med dette landets nasjonale lovgivning og forpliktelser i internasjonale avtaler, sier han. Det er en utfordring at de deltakende lands asylsystem varierer så mye som de gjør.

Dersom det er grunn til å anta at asylsøkernes grunnleggende rettigheter ikke blir respektert i landet som etter Dublin-regelverket har behandlingsansvaret, skal man unnlate å overføre asylsøkeren til dette landet. I enkelte tilfeller, som i saker med enslige mindreårige, kan et land velge å behandle en asylsøknad selv om ansvaret ligger hos ett av de andre landene.