Historisk arkiv

Forsvarsministerens innlegg i stortingsdebatten om evaluering av Norges engasjement i Afghanistan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsmininster Ine Eriksen Søreide holdt dette innlegget i stortingsdebatten om evaluering av Norges engasjement i Afghanistan 25. februar 2014.

Forsvarsmininster Ine Eriksen Søreide holdt dette innlegget i stortingsdebatten om evaluering av Norges engasjement i Afghanistan 25. februar 2014.

*sjekkes mot fremføring/endelig referat på Stortingets nettsider*

Jeg vil få takke forslagsstillerne og ikke minst også saksordføreren for et veldig godt og dekkende innlegg.

Terroranslagene som traff den amerikanske østkysten 11. september 2001, endret på mange måter den sikkerhetspolitiske konteksten og skapte en uoversiktlig situasjon. Vi var da med det internasjonale samfunnet inn i Afghanistan i 2001, et land preget av konflikter, av uro og av nød. Afghanistan ble ansett som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og ikke minst ble afghansk territorium brukt som oppøvingsområde for terrorisme.

Det overordnede målet for det internasjonale samfunnets innsats er det viktig å huske på. Det var å hindre at Afghanistan igjen skulle kunne bli arnested for internasjonal terrorisme. Det følger også implisitt et ønske om å utvikle landet i en positiv og demokratisk retning for å hindre at det kan skje igjen.

Den pågående transisjonsprosessen, hvor afghanerne innen utgangen av dette året skal overta det fulle sikkerhetsansvaret i hele landet, innebærer samtidig at det snart 13 år lange ISAF-oppdraget går mot slutten. Men oppdraget er ikke avsluttet, og vi er nå inne i en kritisk sluttfase. Jeg er som forsvarsminister veldig opptatt av at vi snakker om bidraget i nåtid, ikke i fortid. Vi har fortsatt 190 norske soldater som hver dag tar en stor risiko. De skal være der ut året – noen færre mot slutten av året, men vi skal altså ha et militært nærvær i landet hele dette året. Vi må snakke om bidraget og oppdraget i nåtid.

Det er også viktig at vi framover fokuserer på en god og ryddig avslutning av selve ISAF-oppdraget. Det er fortsatt mye som kan gå galt, og hvis vi nå mister oppmerksomheten om det viktige oppdraget, er risikoen for det stor. La meg sitere hva tidligere utenriksminister Espen Barth Eide sa i den debatten vi hadde om et tilsvarende forslag i mai i fjor:

«Det er ikke slik at det nesten er over, det er faktisk nå vi går over i den aller viktigste fasen. Det er nå selve transisjonen skjer. Det er ikke hva vi gjorde isolert sett i 2008 eller i 2002 – eller i 2012 for den saks skyld – som er hovedpoenget med innsatsen.»

Det er kloke ord, som jeg slutter meg til, og det understreker også viktigheten av å ha oppmerksomheten på det som skjer i Afghanistan i dag og i månedene framover.

Samtidig er det viktig å understreke at selv om ISAF-operasjonen går mot slutten og skal avsluttes når dette året er omme, planlegges det i NATO for en Resolute Support mission, som flere har vært inne på her. Norge har i likhet med alle andre NATO-allierte og partnere til vurdering på hvilken måte vi eventuelt kan bidra i den operasjonen, men den er altså helt avhengig av undertegning av sikkerhetsavtale mellom Afghanistan og USA og en såkalt Status of Forces Agreement mellom NATO og Afghanistan.

Vi har løst mange og varierte oppdrag sammen med våre allierte. Operasjonen har vært og er veldig kompleks. Vi har benyttet et bredt spekter av virkemidler, hvor alt fra sivile til militære inngår. Det er viktig å sammenfatte hva vi har lært, bringe med oss erfaringene og ikke minst bidra til en åpen og ærlig debatt. Jeg vil også gi ros til mange av de soldatene som har vært i operasjonene og fortalt sine historier gjennom bøker og tv-serier, fordi det har bidratt til en forståelse av hva oppdraget har dreid seg om, og det har bidratt til en økt anerkjennelse.

Forsvaret har i likhet med Utenriksdepartementet gjort løpende vurderinger og evalueringer av innsatsen. Det har vært stor erfaringsoverføring fra en kontingent til en annen. Men det er viktig å sammenfatte det, det er viktig å lære av det, fordi vi også i framtida kommer til å gå ut i operasjoner.

Avslutningsvis vil jeg nevne to ting knyttet til innholdet i evalueringa. Det ene som er viktig å huske, er at vi har også vært involvert i en internasjonal operasjon sammen med partnere og allierte. Vi har ikke operert i et vakuum, vi har vært del av en internasjonal operasjon som må vurderes i sin helhet.

Det andre er det jeg nevnte under debatten i fjor, nemlig at det er viktig å vurdere og evaluere alle sider ved innsatsen, også spørsmålet om den såkalte norske modellen, skillet mellom sivil og militær innsats, som skulle ledsages av en tydelig koordinering mellom de to. Jeg er opptatt av at vi går til denne evalueringa med både ydmykhet og respekt, ikke minst i ærbødighet for alle dem som har stått og står i operasjonen, og som har gitt – i mange tilfeller – det ytterste offer for at vi andre skal være trygge.