Forsvarsministerens innlegg på IFS’ omstillingskonferanse

*Sjekkes mot fremføring*

 

God morgen alle sammen.

Jeg vil gjerne få takke Institutt for forsvarsstudier for å arrangere denne konferansen, og dermed bidra med en viktig arena for en god, åpen og engasjert forsvarsdebatt. Louise og Per-Martin har satt en veldig god ramme rundt problemstillingen med sin innledning. Og en spesiell takk til Olav Bogen og Magnus Håkenstad for boka “Balansegang” fra september i fjor. Veldig mye interessant lesning om omstilling i Forsvaret - er Forsvaret ferdig omstilt eller er omstilling blitt en permanent del av Forsvaret?

Det er strålende at så mange har møtt opp, og listen over foredragsholdere er imponerende. Etter det jeg hører rykter om, var det så mange som meldte seg på at konferansen måtte flyttes!

 

Omstilling er ikke noe man gjør en gang for alle – det er en pågående prosess.

Det gjelder både i næringslivet og i offentlig sektor. Forsvaret er intet unntak.

Men omstilling har ikke utelukkende negativt fortegn. Det representerer muligheter til å tilpasse seg ny teknologi, utvikle kompetanse til å løse nye oppgaver eller lage nye produkter og perfeksjonere ferdigheter. For å nevne noe. Omstilling kan gi retning, energi og dynamikk. Men det representerer endringer som kan være vanskelige, og som berører mange mennesker.

Og en virksomhet kan velge å ta omstilling ved hornene og bruke muligheten til å forbedre, eller man kan velge strutsens foretrukne metode. I går kom nyheten om at 560 ansatte i Posten kan miste jobben i 2017. Antall brev vi sender er halvert siden 1999, og i stedet for å sende A-post over natta bruker vi e-post for rask levering av informasjon. “Hvis vi lukker øynene og håper at det går over, vil det møte oss veldig kraftig i framtida. Derfor ønsker vi å være i forkant”, sier pressesjef John Eckhoff i Posten Norge.

Og her ligger kjernen i all omstilling. Når omgivelsene endrer seg - enten de handler om sikkerhetspolitikk, ny teknologi eller endrede forbruksmønstre – åpner det seg betydelige muligheter ved å være i forkant og gjøre nødvendige endringer. Det betyr ikke at de er enkle eller populære å gjennomføre. Valgene kan ofte være uhyre vanskelige. Men alternativet - å lukke øynene og håpe at det går over - gjør at enhver organisasjon, bedrift eller teknologi lett vil bli irrelevant.

Min erfaring, etter å sett forsvarssektoren og Forsvaret både fra utsiden og innsiden i mange år, er at omstilling i stor grad tas ved hornene: Fra utvikling av smarte løsninger i spesialstyrkene, som nye entringsmetoder eller prosjektet Blood Far Forward som redder liv i felt, til å ta i bruk ny teknologi og større våpensystemer i Luftforsvaret. En viktig årsak til omstillingsevnen er at det i vår sektor sjelden er et alternativ å være nummer to.

Endring er den nye normalen. Og det har vært det en stund.

Da den forrige regjeringen la fram Forsvarets langtidsplan i 2012, var budskapet at omstillingen i stor grad var ferdig. I 2011 sa daværende forsvarsminister Espen Barth Eide - som jeg for øvrig har stor respekt for - følgende til Stavanger Aftenblad: “Den store omstillingsprosessen i Forsvaret er sluttført. Fra nå av blir det mer snakk om justeringer. Regjeringen har fullfinansiert langtidsplanen, og med det sluttført omstillingsprosessen.” Forsvaret var nå i balanse.

De av dere som husker debatten fra den gang, vil kanskje også huske at dette var en analyse jeg stilte meg svært tvilende til. Og i dag vet vi at den ikke var riktig.

Så kan man selvsagt si at ingen kunne forutsett at den sikkerhetspolitiske situasjonen skulle endre seg så dramatisk på så kort tid. Og det er nok sant.

Men det endrer ikke på det faktum at det Forsvaret som i 2012 ble erklært i balanse, på ingen måte var det. Gjennom FMR har forsvarssjefen pekt på at nettopp den strukturen og det ambisjonsnivået etter hans oppfatning er underfinansiert med 180 mrd. kr. i 20-årsperspektivet.

Gapet mellom pålagte oppgaver, struktur og ressurser var stort.

Investeringer ble ikke blitt fulgt opp med nødvendige midler til drift og vedlikehold. Mangel på reservedeler førte til kannibalisering av eget materiell.

Det ble stadig mindre trening og øving.

 

Faktum er at Forsvaret har vært underfinansiert i årevis. Dette har ført til at vi nå har et stort økonomisk etterslep. En av hovedutfordringene har vært at det ikke tidligere har vært tatt høyde for den faktiske kostnadsveksten for forsvarsmateriell.

Samtidig har det i over 15 år vært satt tøffe krav til effektivisering og omstilling. I denne krevende situasjonen har Forsvarets personell – både sivile og militære - gjort en formidabel innsats.

Militære kapasiteter har liten verdi hvis de ikke kan brukes når de trengs.

Vi politikere har i årevis rett og slett ikke vært villige til å betale for det forsvaret vi har bestilt.

Det som kan ha vært akseptabelt da, treffer i liten grad virkeligheten i dagens situasjon. Det er helt åpenbart at det burde vært tatt enda tydeligere grep mye tidligere, fordi det tar tid å bygge opp beredskap og operativ evne.

Den prisen må vi betale nå. På et tidspunkt der Norge befinner seg i en økonomisk bølgedal. Og på et tidspunkt der de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene er betydelig mer utfordrende enn på lenge.

Det, mine damer og herrer, er svært krevende.

 

Samtidig er det viktig å understreke at man ikke kan tviholde på etablerte strukturer og konsepter, hvis det viser seg at de er utdaterte eller ikke bærekraftige. Det er ingen tjent med. Minst av alle Forsvaret.

Et troverdig forsvar er og skal være i stadig utvikling og blir løpende målt opp mot nye militære og sikkerhetspolitiske utfordringer. Om man kaller dette omstilling eller modernisering er ikke viktig. Det som er viktig er at Forsvaret, som alle andre sektorer, får mest mulig ut av og tilpasses de ressursene som samfunnet stiller til rådighet. Alle sektorer har sine særegenheter, men forsvarssektoren stiller i samme «kø» som helse, skole, samferdsel, og alle de andre samfunnsområdene som har store forventninger til kvalitet og kapasitet. Det er sånn vårt demokratiske politiske system er skrudd sammen. Derfor vil det også for framtiden være en prioritering av ressurser mellom samfunnssektorer, og innad i hver sektor.

Det er viktig å huske at forsvaret av Norge ikke bare er et nasjonalt anliggende.

NATO er bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk, og Norge skal forsvares innenfor rammen av alliansens kollektive sikkerhetsgaranti. Men, det er ikke slik at NATO gjør den jobben for oss. Hvis vi ikke tar vår egen sikkerhet på alvor, kan vi ikke forvente at NATO gjør det heller. Alliansesamarbeidet hviler på et prinsipp om byrdefordeling og at alle medlemslandene er i stand til å forsvare seg selv, og bidra til forsvaret av allierte. Dette gjelder også for oss.

 

Vi har et forsvar med moderne kapasiteter og svært dyktig personell. Samtidig vet vi at vi har til dels betydelige mangler. Vi snakker for eksempel ikke lenger om en varslingstid på måneder eller uker. Vi snakker om dager, timer eller i verste fall ingen varslingstid i det hele tatt. Og i den virkeligheten er det klart at dagens forsvar ikke har den reaksjonsevnen det bør ha.

Det er den ene utfordringen.

Den andre utfordringen er at det holder ikke å være tidlig på plass hvis vi ikke har nok personell, materiell og logistikk til å kunne stå i en situasjon over tid. Dagens forsvar har heller ikke den utholdenheten det bør ha.

 

Disse utfordringene har vi fått fram i lyset, og begynt å ta tak i.

I arbeidet med den nye langtidsplanen har vi bedt om en rekke faglige innspill. Den uavhengige ekspertgruppen for forsvaret av Norge slo fast at utfordringene krever tydelige tiltak for å styrke Forsvaret.

McKinsey-rapporten konkluderte med et betydelig innsparingspotensial gjennom effektivisering. I et omstillingsperspektiv er McKinseys rapport viktig av to årsaker: For det første ble den bestilt fordi det var avgjørende – etter mange år med generell effektivisering i sektoren – å identifisere og analysere konkrete områder for videre effektivisering. For det andre var rapporten helt åpent tilgjengelig fra vi mottok den i FD, og vi gikk aktivt ut og ba om innspill. Disse innspillene dannet grunnlag for justeringer.

NSM har overlevert sitt Sikkerhetsfaglige råd, og Vernepliktutvalget har gitt sine anbefalinger. Vi har gjort mange analyser i departementet de to siste årene.

Og som dere vet leverte Forsvarssjefen et tydelig og omfattende fagmilitært råd 1. oktober i fjor.

Der den forrige regjeringen i 2012 mente at en intern omdisponering på ca. 600 millioner innenfor en fireårsperiode ville være tilstrekkelig, sier forsvarssjefen at det vil være behov for flere milliarder kroner bare i det kommende fireårsperspektivet.

Og: Felles for alle anbefalingene er at de legger til grunn store innsparinger gjennom kraftig effektivisering og omstilling. Vi snakker altså både om en stor økning av budsjettene og kutt, endringer og effektivisering.

 

Jeg tror alle her i dag ser at dette blir krevende både for forsvarssektoren, regjeringen og Stortinget. Vi må se på helheten i norsk økonomi, og vi må regne inn andre faktorer og ta flere hensyn som Forsvarssjefen ikke behøver – eller skal – ta høyde for i sitt råd. Jeg har i mange år hørt at «en LTP må være en blåkopi av FMR». Sånn har det aldri vært, og sånn blir det ikke denne gangen heller.

Da jeg holdt min årlige nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund 11. januar i år, hadde det gått drøyt tre måneder siden det fagmilitære rådet ble lagt fram.

Bare på den korte tiden, opplevde vi ytterligere fall i oljeprisen. Der vi noen måneder tidligere hadde sett oljepriser på opp mot 140 dollar fatet, var spørsmålet nå om prisen ville stoppe på 30 dollar eller fortsette det frie fallet. Kronekursen ble ytterligere svekket og arbeidsledigheten har økt i særlig noen regioner og bransjer. Veksten i norsk økonomi har vist en helt annen kurve enn vi har vært vant til i svært mange år. Omstillingen av norsk økonomi er i full gang, og burde vært i gang for mange år siden.

På toppen av dette fikk vi en migrasjonskrise som utløste et akutt behov for ekstra bevilgninger for å håndtere den store tilstrømmingen av asylsøkere og flyktninger.

 

I dag er det snart fire måneder siden jeg holdt OMS-talen. Og situasjonen har ikke blitt bedre. Finansminister Siv Jensen varslet i begynnelsen av mars at de økonomiske utsiktene er svakere enn i fjor høst:

- “Vi står overfor en ny normal for norsk økonomi, sa hun.

Det blir mindre penger til alt. Regjeringen må prioritere hardere. Det gjelder hele offentlig sektor. Helsevesenet må få mer helse ut av hver krone. Skoleverket må få mer skole ut av hver krone”.

Og for oss betyr det at vi må få mer forsvarsevne ut av hver krone.

 

Vi må ta noen veivalg for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi må planlegge for en langsiktig og bærekraftig forsvarsevne også utover perioden 2017 til 2020. Vi har ettårige budsjetter i tråd med bevilgningsreglementet i Stortinget. Vi skal lage fireårige planer. Men i vår sektor må vi ha 20-årsperspektivet veldig tydelig med oss når vi planlegger også i det korte perspektivet. Det langsiktige perspektivet skal ikke overskygge det kortsiktige, men vi må ha det langsiktige for øye for å skape balanse mellom struktur, oppgaver og økonomi.

 

Det vil alltid finnes risiko. Men vi må avgjøre hvor stor risiko vi er villige til å leve med -  og hvor - i spennet mellom det som er sikkerhetspolitisk forsvarlig og økonomisk mulig.

 

Så kan vi ikke gjøre alt på en gang. Forsvarssjefen og jeg er helt enige om at det viktigste akkurat nå er å sikre oss at det vi allerede har virker best mulig. Vi retter derfor særlig oppmerksomheten mot Forsvarets driftssituasjon og tar nødvendige grep for å få til mest mulig operative evne i det Forsvaret vi allerede har. Det betyr igjen at vi må se nøye på de investeringene som ligger i planene for det neste ti-året. Vi har mange store prosjekter foran oss nå. Dette legger et sterkt press på både økonomi og gjennomføringsevne.

Det er samtidig ingen grunn til å vente med å gjøre innsparinger der vi kan, slik blant annet rapporten fra McKinsey peker på.

 

Og det er ingen tvil om at det er et sterkt - og riktig - fokus på bevilgningsnivået til Forsvaret i årene framover.

Det er noen helt klare forutsetninger som ligger på regjeringens bord. Disse vil også påvirke den nye langtidsplanen. Utviklingen i økonomien står helt sentralt.

Det er all grunn til å anta at den økonomiske situasjonen for Norge kan bli krevende i mange år. Dette vil helt klart påvirke mulighetene for voldsomme økninger av offentlige budsjetter på kort sikt.

Regjeringen står ved sitt løfte om at forsvarsbudsjettene skal økes betydelig, og om at dette må tas trinn for trinn.

 

Som jeg også sa innledningsvis, så er det åpenbart at også forsvarssektoren må fortsette sitt arbeid med å fornyelse og forbedring. Det som er viktig, er at vi finner fram til løsninger som setter Forsvaret i best mulig stand til å løse sine oppgaver.

Så blir det store spørsmålet; hvordan får vi til dette? Siden arbeidet med langtidsplanen ikke er ferdigstilt, kan jeg ikke gå i detalj. Men vi jobber etter noen viktige prinsipper, som jeg raskt vil skissere:

Forsvaret skal være i stand til å beskytte Norge mot et militært angrep og aggresjon, og hevde vår suverenitet.

Det sier seg selv, men jeg sier det likevel. Dette er derfor vi har et forsvar.

 

Forsvaret skal baseres på et helhetlig konsept

Et moderne forsvar er satt sammen av komponenter som er gjensidig forsterkende. Det betyr at Forsvarets kampkraft er langt større enn summen av enkeltelementenes kapasitet. Vi må lage et helhetlig konsept som er best mulig tilpasset de sikkerhetspolitiske utfordringene og usikkerhetene vi står overfor.

 

Forsvarets ressurser skal produsere reell operativ evne

Det er avgjørende at den strukturen vi velger skal kunne vedlikeholdes, bemannes, øves og brukes. Vi kan ikke opprettholde eller anskaffe systemer som i praksis ikke kan driftes på en måte som gir reell operativ evne, eller som ikke har en vital rolle i Forsvarets helhetlige konsept.

 

Forsvaret utvikling skal være bærekraftig

Det betyr at det må være reell politisk vilje og evne til å betale for det forsvaret vi vedtar. Forsvarets struktur og pålagte oppgaver skal være i samsvar med bevilgningsnivået. Og den forsvarsspesifikke kostnadsveksten skal regnes inn som et nødvendig grunnlag for økonomisk bærekraft.

 

Forsvaret skal planlegges i et langsiktig perspektiv

Omstilling og modernisering må ikke anses som unntak, men som en kontinuerlig og permanent forutsetning for å opprettholde Forsvarets relevans. Det stilles store krav til god og gjennomtenkt planlegging. Her ligger det et sentralt motsetningsforhold. Mens trusselbilder kan skifte raskt, er endringer av Forsvarets struktur og anskaffelser av nytt materiell både dyrt og tidkrevende. I spennet mellom behov for raske beslutninger og langsiktig planlegging må vi derfor se utviklingen i et lengre perspektiv. Alle investeringer må vurderes nøye ut fra langsiktig bærekraft og operativ gevinst, både på kort og lang sikt.

 

Når den nye langtidsplanen foreligger og vi skal fortsette arbeidet med å skape et bærekraftig Forsvar, er det avgjørende at vi ikke bare gjør de riktige tingene, men at vi gjør ting riktig. Endring medfører usikkerhet og kan få direkte konsekvenser både for lokalsamfunn, ansatte og deres familier. Også her er det noen grunnleggende prinsipper vi må ivareta.

 

Tydelighet.

Det skal ikke være noen tvil om hvor vi skal eller hvordan vi skal komme dit.

Vi skal ha klart definerte og realistiske mål.

 

Strategisk styring.

Det er avgjørende at vi gjør riktige ting til riktig tid, og i riktig rekkefølge.

Risiko skal være kartlagt og alle endringer følge godt gjennomtenkte og forankrede planer, hvor risikostyring er en integrert del av prosessene.

 

Forankring og lederskap.

Det er viktig at alle forstår hvorfor vi gjør de endringene vi gjør, selv om man kanskje er uenig eller skulle ønske det ikke var sånn. De endringene vi står overfor vil på en eller flere måter berøre mange av Forsvarets 17.000 kvinner og menn. Å skape morgendagens forsvar vil kreve noe av oss alle.

Dette skal vi gjøre sammen.

Takk for oppmerksomheten!