Forsvarsministerens tale ved åpning av utstillingen ved Forsvarsmuseet ”62 dager – kampen om Norge 1940”

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære alle sammen,

Det er noen dager og årstall som alltid vil huskes. Denne vårdagen for 75 år siden er en slik dag.  

Allerede i grålysningen er tyske hær-, luft- og sjøstyrker i ferd med å innta norske byer og viktige knutepunkter. Angrepet kom brått og med voldsom slagkraft. Aldri før hadde man vært vitne til en slik massiv integrert militær invasjon av et annet land. Det var ikke bare Norge som ble tatt på sengen. Også de som etter hvert ble våre allierte hadde ikke forutsett en slik militær kampanje. 

De neste dagene og ukene er vi vitne til brutale angrep mot sivile mål. Et helt samfunn er berørt. Elverum, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer og Bodø er blant byene som får merke de tyske bombeflyenes ødeleggende kraft.

Norske og allierte soldater kjemper en desperat kamp og lider betydelige tap. I Narvik går vi på vårt største tap, da panserskipene «Eidsvold» og «Norge» blir skutt i senk inne i havnen. Nesten 300 nordmenn mister livet. Samtidig er et statsoverhode, en regjering og deler av et storting på flukt med den tyske overmakten rett i hælene.  

Perioden 9. april til kapitulasjonen 9. juni er et av de aller dystreste kapitlene i norsk historie. Det er denne perioden utstillingen «62 dager – kampen om Norge 1940» tar mål av seg å fortelle.

Det er en reise gjennom et krigs- og kriserammet land som brått var havnet i sentrum for en krig av omveltende betydning for en hel verden. Den tar oss fra Oslofjorden, til Elverum, fra Vinjesvingen og Lundehøgda til Hegra, og videre nordover.

Vi får lære mer om hvordan enkelte tyske soldater tenkte, og hvordan den tyske militærmakten gjennomførte angrepene 9. april, om undertrykking, om propagandaen  og Gestapos nådeløse virksomhet.

Vi får stifte nærmere bekjentskap med mange av dem som sto på vakt den dage, som gikk i kampen for Norge. Vi får møte et hardt prøvet folk. Vi får se og høre om motstanden, den militære og sivile, til sjøs og på land. Om mot og offervilje. Død og lidelse. Disse dagene rommer så mye. Sterkest av alt er likevel krigens urett, dens ødeleggende kraft og elendighet.

Det er et faktum at rekken av tidsvitner blir stadig færre. Desto viktigere er det at vi lykkes med å engasjere nye generasjoner. Vi kan aldri få fortalt mange nok ganger at de verdier vi tar for gitt i dag, ikke har et evighetsstempel på seg. De er kjempet fram av noen få og de må forsvares hver eneste dag.

Jeg synes også det er viktig å få fram at Europas historie ikke er en rettlinjet fortelling mot evig fred og varig velstand. Vi er en del av det videre europeiske skjebnefellesskapet. Nå 75 år etter invasjonen av Norge, er vi igjen vitne til økt fremmedfrykt og nasjonalisme i Europa. Antisemittismen er ikke et undergrunnsfenomen. Den er og viser seg igjen i Europas gater og fortsetter å skape frykt og uro hos mange. Derfor kan vi aldri tillate oss å glemme.

Vi må stå opp for våre verdier, for rettsstaten og demokratiet. Vi må slå ring rundt våre forfedre som kjempet fram, og ikke minst det millioner av mennesker døde for. Det er vårt ansvar og vår plikt.

Formidling av kunnskap er helt vesentlig. Jeg synes det er flott å se skoleklasser passere mitt kontor på vei mot Akershus festning. Her finner vi nasjonalmonumentet og våre viktigste minnesmerker fra krigen. Og her gjør Forsvarsmuseet en stor og verdifull innsats for å formidle og gjenfortelle norsk forsvarshistorie.  

Jeg er stolt over at vi i dag på 75 årsdagen for okkupasjonen av Norge kan åpne en ny permanent utstilling her på Forsvarsmuseet. Og jeg er glad for at nye og spennende virkemidler tas i bruk for å vekke undring og interesse også hos yngre publikummere. Målet må være å få oss alle til å reflektere over egen samtid og betydningen av et forsvar. Målet må være at vi aldri glemmer.

Med disse ord er det en stor glede å erklære jeg utstillingen «62 dager – kampen om Norge 1940» for åpnet.