Historisk arkiv

Forsvarsministerens tale ved avduking av minnebauta i Tysfjord

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsministeren Frank Bakke-Jensens tale for å anerkjenne innsatsen til de samiske grenselosene, hjelperne deres og befolkningen i Tysfjord 25. november 2019.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen avduker minnebauta i Tysfjord
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen avduket minnebautaen i Musken i Tysfjord 25. november 2019. Foto: Marita I. Wangberg, FD

Sjekkes mot fremføring

Kjære tidsvitner

Kjære tysfjordinger

Kjære alle sammen

*

I dag lærer vi litt mer om noe av det viktigste vi har lært etter andre verdenskrig: Historien tar vi best hand om selv.

Den skriver vi best selv.

Andre verdenskrig var en krig uten sidestykke i menneskehetens historie.

Aldri, verken før eller senere, har vi vært vitne til noe tilsvarende.

Titalls millioner mennesker mistet livet som følge av krigshandlingene. Man strides faktisk – det er en plass mellom 60 og 90 millioner tenker man.

Etnisk rensing og folkemord ble industrialisert.

Atombomben ble oppfunnet, utviklet – og brukt.

Grusomme ideologier ga opphav til konflikten – men også den ekstreme brutaliteten.

Vi vet ikke hvor mange soldater som ble drept.

Tallene spriker – usikkerheten er pluss-minus et par millioner.

At usikkerheten i tapstallene telles i millioner sier noe om krigens omfang.

 

*

Når verden brenner og statistikken er i millioner, da er det lett å glemme enkeltmennesket.

Vi mennesker har stor evne til empati.

Men evnen er ikke tilpasset den industrielle krig – eller når lidelsene blir så ufattelige. Når brutaliteten blir så ufattelig.

Derfor er det viktig at vi av og til stopper opp og husker at statistikken utgjøres av millioner av enkeltmennesker.

At det er enkeltmenneskene vi må forsøke å se.

Slik at vi på den måten kan forsøke å lære av krigens grusomheter.

*

Tysfjord var på mange måter langt fra krigens sentrum.

Men likevel kommer vi hit og hører historier om enkeltmennesker som gjorde en formidabel innsats.

Enkeltmennesker som til sammen utgjorde et helt samfunn.

De lulesamiske grenselosene, familiene deres og resten av innbyggerne her i Tysfjord.

 

*

De samiske grenselosene her loset nærmere 3000 medmennesker over grensen til vårt nøytrale naboland i løpet av de fem lange okkupasjonsårene.

Enkeltvis eller i små grupper.

Hver eneste gang var faren den samme.

Et særtrekk ved okkupasjonen var at all illegal virksomhet medførte den samme risikoen.

Dødsstraff kunne ramme dem som ble tatt for illegale aviser, grenselosvirksomhet eller sabotasje.

Deres familier kunne også rammes av den samme straffen.

Det er for oss i dag vanskelig å forstå.

Vanskelig å forstå hvor stort mot som krevdes for å gjøre motstand.

Og at alle former for motstand fortjener vår anerkjennelse og vår respekt.

I iveren etter å bygge opp igjen landet, etter å møte fremtiden, har vi ikke alltid vært flinke nok til å anerkjenne.

Vi har ikke alltid vært flinke nok til å vise vår respekt for dem som var villige til å ofre alt for andre.

For oss – for vår frihet og vår selvstendighet.

Tvert imot så er det faktisk slik at jeg mener en del av de dokumentene jeg har fått presentert i den her saken er så tydelig rasistiske at vi nesten bare kan riste på hodet.

Og det er uansett, med hvilken vilje man prøver å lese dem, dokumentene stempler en hel gruppe, de stempler en hel gruppe på rase, og de stempler en hel gruppe med en oppsamling av negativiteter som det er vanskelig å svelge.

*

På minnelunden inne på Stortinget har vi en stor bronseplate med atten sider. Det er minneboka etter første verdenskrig.

Det har vi kunnet tegne ned alle navnene til de som tapte livet. Ovenfor er det en marmorplakett der det står en takk til dem som ofret alt for vår frihet.

Men etter andre verdenskrig var bildet så komplisert at man ikke kunne begynne å sette opp navnene. Men man skrev: Ingen nevnt, ingen glemt.

Og det er det vi holder på med nå: Ta frem minnene, slik at ingen som fortjener å bli husket, skal bli glemt.

Paradokset er at når verden brenner, og vi har en felles fiende med en grusom ideologi, da er det lett å glemme at deler av det samme tankegodset også kan finnes her hos oss.

At rasisme, fremmedfrykt og antisemittisme også var tilstede hos dem som sloss på den rette siden.

I møtet med nazismens ekstreme forherligelse og fordømmelse skled den mer hverdagslige fremmedfrykten under radaren.

Slik at da de lulesamiske grenselosene ble beskrevet med sterkt nedsettende ord og beskyldt for upatriotisk opptreden, så ble det ikke tatt avstand fra.

Det ble ikke reagert.

Enda det var nettopp dette tankegodset vi sloss mot under hele andre verdenskrig.

*

Da krigen var over ble ikke grenselosene og hjelperne her i Tysfjord hedret for sin innsats.

De fikk ingen anerkjennelse for at tre tusen menn, kvinner og barn ble bragt i sikkerhet i Sverige.

Tvert imot ble de mistenkeliggjort og mistrodd.

Anmeldt til politiet og etterforsket.

Selv om sakene ble henlagt, har dette fortsatt å være en tung belastning for mange.

*

I dag skal bautaen til minne og anerkjennelse av de samiske grenselosene og lokalsamfunnet her i Tysfjord skinne.

Bautaer og minnestatuer har etter krigen blitt satt opp over hele landet til minne om dem som tok opp kampen mot det nazistiske åket.

Bautaen her i Tysfjord ble satt opp i 1999.

Men den offisielle avdukingen skjer altså først nå.

Det er også et minne, og et tegn, på at det satte dype spor den behandlingen befolkningen fikk etter andre verdenskrig.

Først nå gis de lulesamiske grenselosene, deres familier og hjelpere den offisielle anerkjennelsen de skulle fått for så mange år siden.

Og Mikal: Beskyldningene er ikke bare døde og maktesløse, den beklagelsen jeg overleverer til dere nå, den legger bort beskyldningene og så beklager den at beskyldningene som ble rettet mot de samiske grenselosene og lokalsamfunnet her i Tysfjord ikke ble godt nok tilbakevist. Og heller ikke tidlig nok tilbakevist.

På vegne av regjeringen beklager jeg at grenselosene og deres etterlatte og innbyggerne her ikke har fått den anerkjennelsen dere fortjener.

Det er med respekt, anerkjennelse og ydmykhet vi står her med bautaen over de samiske grenselosene sin innsats. Bautaen som hedrer lokalsamfunnets innsats under andre verdenskrig.

For vår frihet og vårt demokrati.