Historisk arkiv

Fra 27 til 28

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

I skyggen av den økonomiske krisen i Hellas fortsetter EUs utvidelsesprosess. Ennå står en lang rekke land i kø for å bli medlem, og den 30. juni avsluttet et nytt land, Kroatia, sine forhandlinger med EU. Ambassadesekretær Stian Christensen rapporterer.

Noen vil hevde at den økonomiske krisen overskygger det faktum at integrasjonen og utvidelsen faktisk på de fleste områder skrider ufortrødent videre. Kroatias symbolverdi for landene på Balkan bør i alle fall ikke undervurderes.   Kroatia innledet sine medlemskapsforhandlinger i 2005, i kjølvannet av den store femte utvidelsesrunden i 2004 som inkluderte ti land pluss Romania og Bulgaria som ble medlem i 2007. Dette var en på alle måter stor påkjenning for Unionen, og som blant annet førte til at man måtte etablere en verifiseringsmekanisme for de to sistnevnte . Under mekanismen vurderer Kommisjonen hver sjette måned landenes fremgang innen juridisk reform og kamp mot korrupsjon, i Bulgaria evalueres også innsatsen mot organisert kriminalitet.

Det sies eksplisitt i Brussel at man ikke ønsker å komme i en slik situasjon igjen, noe som har medført at kriteriene for medlemskap har blitt skjerpet ytterligere siden deres inntreden. Kroatia er første land som har blitt holdt til denne nye målestokken, og nå er i mål. I løpet av høsten skal landet signere sin medlemskapsavtale med EU, som skal legges ut til folkeavstemning. Ved et eventuelt flertall for medlemskap i det kroatiske folket vil EUs medlemsland påbegynne sine nasjonale ratifiseringsprosesser for avtalen. En mulig tiltredelsesdato nevnt for Kroatia er 1. juli 2013.

Tyrkia på stedet hvil
Samtidig står Tyrkias medlemskapsprosess på stedet hvil. Det belgiske EU-formannskapet høsten 2010 var det første som ikke klarte å åpne et nytt kapittel siden man innledet forhandlinger i 2005. I medlemskapsforhandlinger deles EUs regelverk inn i 35 kapitler eller politikkområder som det forhandles om.  Rådet vedtar åpning av forhandlingskapitler, ofte basert på gitte kriterier. Et kapittel kan ”lukkes” når begge parter er enige om at regelverk og tilpasning er tilfredsstillende implementert, eller at utsiktene til dette er tilstrekkelig overbevisende.

Heller ikke ungarerne klarte å åpne nye kapitler våren 2011. Ennå er kun 13 åpne og hele 17 kapitler er låst, delvis av enkeltmedlemmer og delvis av EU som helhet grunnet Tyrkias uvilje med å inkludere Kypros i landets tollunion med EU. Tyrkia gir EU skylden for den fastlåste situasjonen, som man hevder er betinget av enkelte medlemslands uvilje mot tyrkisk inntreden. EU på sin side etterlyser høyere reformtempo og respekt for inngåtte avtaler. Trolig har begge parter et poeng, men noen snarlig løsning er vanskelig å se.

Forhandlinger med Island i gang
Island, som det tredje landet som forhandler, åpnet sine første fire kapitler den 27. juni, og lukket samtidig midlertidig to (vitenskap og forskning, utdanning og kultur). Enn så lenge preges prosessen av rask fremgang og stor grad av profesjonalitet fra begge parter. Det hører likevel med at de særlig utfordrende kapitlene, som fisk, jordbruk og miljø, ennå gjenstår å forhandle og vil gi en bedre pekepinn på når Island eventuelt kan avslutte sine forhandlinger. I tillegg pågår parallelt ICESAVE-prosessen, som er særlig viktig for Nederland og Storbritannia. Islands høye ambisjonsnivå og solide byråkrati kan likevel tyde på en relativt sett rask prosess, med de forbehold nevnt over.

Forhåpninger på Balkan
I tillegg til de landene som forhandler, står en rekke andre i kø. Montenegro har kandidatlandstatus, og håper snarlig å kunne innlede forhandlinger. Serbia har etter arrestasjonen av Ratko Mladic i mai, trolig samme forhåpninger frem mot årets slutt. Videre har også resten av landene på Balkan håp om fremgang langs sine forhandlingsspor. Sånn sett vil Kroatia fremstå som en bekreftelse på at døren ennå er åpen for nye medlemmer, og representere en oppmuntring for de som kommer etter. Men Kroatias prosess står også som en klar påminnelse om at veien er krevende, og vil fordre ennå mange vanskelige politiske beslutninger før målet er nådd.