Fra trygd til trygg jobb

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet

Kronikk i Adresseavisen 16. desember 2014

”Alle skal med”, sa Arbeiderpartiet, men glemte de tusener som stod igjen på perrongen da toget gikk. Vi må tenke nytt for å få ungdommen bort fra trygd og over i arbeid, skriver arbeids- og sosialminister Robert Eriksson i Adresseavisen.

Arbeiderpartiet gikk høyt på banen og smykket seg med fine slagord, men det var langt mellom teori og praksis. Det som ideelt sett burde gått på skinner, sporet i stedet av: De rødgrønne sviktet blant annet de 148.000 under 30 år som står på utsiden av arbeidslivet og som drømmer om å få brukt seg selv i en jobb.

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser. Nesten 1 av 5 går på helserelaterte ytelser. 205.000 personer har midlertidig nedsatt arbeidsevne - de fleste av helsemessige årsaker. 310.000 mottar uførepensjon og har en varig nedsatt arbeidsevne.

De som i dag står på utsiden av arbeidsmarkedet er mennesker som har masse å bidra med, og som vi derfor bør gjøre alt vi kan for å gi en håndsrekning. Det betyr ikke at vi som Arbeiderpartiet sier at ”alle skal med”. Noen er for syke til å jobbe, og skal sikres gjennom forutsigbare og trygge velferdsordninger. Men for mange av disse vil det være helsemessig gunstig å være helt eller delvis i arbeid.

Når regjeringen nå legger frem en arbeidslivsmelding med forslag til både lovendringer og endringer i arbeidsmarkedstiltakene, er det fordi vi ønsker å løfte alle som stenges ute på grunn av mangel på tilrettelegging eller arbeidsgivere som ikke tør å ta sjansen. 

Arbeidsgiverne må på banen

Sist uke besøkte jeg bedriftene Bil1din og Namsen Auto i Trøndelag. Der fikk jeg se hvordan de på en utmerket måte har valgt å tilrettelegge for og satse på mennesker som har hull i CV-en. ”De gjør en fantastisk jobb”, fortalte daglig leder og DDE-vokalist Bjarne Brøndbo meg. Norske bedriftsledere har mye å lære av han Bjarne.

For å mobilisere flere arbeidsgivere og stimulere til i større grad å satse på de som ikke er helt A4, tilfører regjeringen nye verktøy til verktøykassa. Forslagene jeg legger frem utgjør en helhet og må ses i sammenheng:

Regjeringen foreslår å innføre en generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil tolv måneder: I likhet med arbeidstakersiden er jeg opptatt av å sikre arbeidstakerne og redusere sjansen for misbruk. Derfor setter vi klare begrensninger: For det første får bedriftene karantene ved avslutning av midlertidig ansettelse. For det andre foreslår vi en kvoteordning for hvor mange som kan ansettes midlertidig.  Og for det tredje blir det ikke adgang til å inngå individuell avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden for de som ansettes midlertidig på generelt grunnlag. Alt dette sikrer arbeidstakernes behov for vern og trygghet, samtidig som vi ivaretar arbeidsgivernes konjunkturavhengige behov for arbeidskraft. Målet er at flere skal gå fra trygd til trygg jobb. En midlertidig jobb viser seg å være et springbrett på veien mot drømmen for to av tre av de som får vist seg frem gjennom midlertidig ansettelse. 

Talentet i den enkelte

Regjeringen innfører aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere: Den rødgrønne regjeringen snakket om å stille krav til sosialhjelpsmottakere, men det var langt mellom ord og handling. Jeg mener alvor og innfører derfor aktivitetskrav, der de som bryter vilkårene risikerer trekk i utbetalingene. Å stille krav til mennesker er å ta dem på alvor. Vi må se hver enkelt og gjøre alt vi kan for å finne frem til talentet hos hver og en. Vi vil ha særlig fokus på lavterskeltilbud og arbeidstrening for unge mottakere, for å sikre en permanent overgang til arbeidslivet. Jo raskere vi får unge mennesker over i arbeid eller utdanning, jo bedre.

En ny og mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk: Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli bedre, mer målrettede og mer effektive. En hovedstrategi for å lykkes handler om i større grad å bruke det ordinære arbeidslivet som tiltaksarena. Økt satsing på lønnstilskudd er viktig her - både de midlertidige lønnstilskuddsordningene og gjennom etablering av en ny og varig lønnstilskuddsordning for brukere med varig nedsatt arbeidsevne. Vi hever også kompensasjonsnivået fra 60 til 75 prosent av lønnskostnadene for personer med nedsatt arbeidsevne.

Et nytt og enklere inkluderingstilskudd innføres - som betyr at arbeidsgivere får dekket utgifter for arbeidssøkere som trenger tilrettelegging. Regjeringen vil også opprette en mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale mellom NAV, arbeidsgiver og arbeidssøker. Avtalen har personer med nedsatt arbeidsevne under 30 år som hovedmålgruppe.

For både det nye lønnstilskuddet og inkluderingstilskuddet gjelder det samme prinsippet: Ved at det offentlige tar en større del av kostnadene, gjør vi det mer fristende for arbeidsgiverne å satse på mennesker man er usikker på om vil ”levere varene”. Målet er å redusere arbeidsgivers usikkerhet og opplevelse av risiko ved ansettelser. Derfor ansettes man også midlertidig hele den tiden man ansettes på et tidsbegrenset lønnstilskudd. 

Ikke oppbevaringsboks

Arbeidspraksistiltaket i ordinært arbeidsliv endrer navn til arbeidstrening. Vi innfører et nytt regime for tydeligere avtaler og tettere oppfølging. Nå skal deltakerne ha oppfølging fra NAV minst hver tredje måned, slik at arbeidstreningen i bedriftene blir noe mer enn oppbevaring. Sist – men ikke minst – forenkler vi tiltaksstrukturen ved å slå sammen overlappende tiltak.

Ny velferdspolitikk: Fremtidens velferdsytelser skal utformes på en måte som støtter opp under arbeid og aktivitet. Det skal lønne seg å være i jobb. Graderte ytelser skal brukes i større grad når det er grunnlag for det, og målet er at flere mottakere av helserelaterte ytelser skal ta i bruk sin faktiske arbeidsevne. Tidligere oppfølging av sykmeldte, mer brukerkontakt og mindre tid på skjemaer fra NAVs side kan få flere raskere tilbake i jobb. Vi vil også foreslå å lovfeste at unge mennesker skal få beholde arbeidsinntekter inntil et visst nivå uten at dette fører til trekk i ytelser i familier der foreldrene mottar økonomisk sosialhjelp. Etter mitt syn sender vi feil signaler til ungdommen dersom deres arbeidsinnsats fører til at familien totalt sett får mindre å rutte med.