Toppmøteblues

Vi får gratis kaffe, øl og mat, fri internettilgang og gaveposer fra presidentskapet. De siste har reddet mang et toppmøte. Men etter en lang, fin periode der vi fikk gode oster, engangskameraer, vinglass og slåbroker, er posene de siste årene blitt stadig tarveligere. Denne gangen fikk vi ikke annet enn en pose i akryl med noen skriveblokker, en kulepenn og et slips (sikkert også akryl) med det tyske presidentskapets ikke altfor vellykkede logo spredd rundt som små flekker.

Uansett, rent profesjonelt er møtene henimot meningsløse. Det handler om å sitte i time etter time, surfe på nett, snakke og røyke uten at noe skjer. Iblant dukker en eller annen viktig mann med adgang til det aller helligste opp, hvorpå vi alle stormer bort for å få informasjon. Da gjelder det å komme inn i de første par lagene rundt mannen slik at det er mulig å høre noe.

Men egentlig nytter det ikke. Som regel er ingenting avgjort før alt er avgjort der inne, der vi ikke slipper til. I mellomtiden blir det å intervjue alle som egentlig ikke vet noe, men som veldig gjerne vil intervjues. De kommer som fluer til lorten.

For eksempel viste Europaparlamentets president Hans-Gert Pöttering seg stadig i pressesenteret under junitoppmøtet. Men etter at vi hadde løpt 3-4 ganger, og han ikke hadde noe særlig å si 3-4 ganger, så orket ikke vi mer og han dro.

"En ting er sikkert, det står ikke på nordmennene."

Selveste José Manuel Barroso dukket plutselig også opp og da galopperte vi alle. Jeg aner ikke om han kunne fortelle noe. Jeg ble stående ca 20 meter fra, og jeg bruker til og med høreapparat.

Den danske radikaler Jens Peter Bonde, mangeårig medlem av Europaparlamentet, vaker alltid rundt, men ham er det snart ingen som vet hvem er lenger. Denne gangen tror jeg Klassekampen var alene om å be om intervju.

Vi var sikkert ti norske journalister på toppmøtet juni. Så hvorfor er vi der? For meg som ikke lenger bor i Brussel, er det fint å komme ned en tur. Jeg får snakket med folk i dagene før toppmøtet. Og så har jeg tross alt noen få kontakter blant diplomater, parlamentarikere og andre middels viktige som under toppmøtet får gå i gangene der journalister ikke har adgang. De kan gjerne si litt, og det hender det er riktig. Man kan aldri vite.

Selvsagt er toppmøtene spesielt meningsløse for norske journalister. Svenskene, danskene og de andre har jo i det minste sine toppledere de kan snakke med under briefingene. Hva har Sverige oppnådd i dag, liksom? Vi norske får lov til å komme og høre på Fredrik Reinfeldt og Carl Bildt, men det blir jo ikke helt det samme som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Carl Bildt kom forresten slengende til journalistene en gang da møtene var på det mest intense, og en av mine norske kolleger kom tett nok på til å stille et spørsmål: «Er det britene eller polakkene det står på nå?». «En ting er sikkert», svarte den svenske utenriksministeren, «det står ikke på nordmennene».

"Dette er formidling, ikke journalistikk."

Det er i det hele tatt noe matt over mediedekningen av EU. Alle vet at langt over halvparten av EUs lover vedtas i eller påvirkes sterkt av Brussel. Likevel er kun om lag 1.000 av EU-landenes over 300.000 journalister akkreditert til EUs institusjoner. Slik var i alle fall tallene i januar 2005, da jeg gjorde ferdig boken min om EU.

De fleste av disse journalistene jobber dessuten alene, noe som betyr at de knapt er i stand til å drive selvstendig journalistikk. Alt dreier seg om å sortere og plukke fra en endeløs strøm av styrt informasjon. Dette er formidling, ikke journalistikk.

Og til slutt ender det for oss nordmenn med at desken hjemme vil ha noe om hjemfallsretten eller laks. Det minner meg om at mitt nye liv som tidligere Brussel-korrespondent helt klart har sine positive sider. Siden jeg dro hjem i sommeren 2005 har jeg ikke skrevet et ord om oppdrettsfisk.