Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Innlegg under vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar:

Fremtidens velferdssamfunn

– Når vi prioriterer vekstfremmende skatteletter, infrastruktur, forskning og utdanning, legger vi til rette for økt arbeidsinnsats. Ved å tørre å tenke nytt og gjennomføre reformer, bidrar vi til at Norge jobber smartere. Det styrker konkurransekraften vår og gir oss mer velferd, sa finansminister Siv Jensen (Frp) i sitt innlegg i dag.

Sjekkes mot
fremføring.

 

Av og til bør vi ta et steg tilbake for å få bedre oversikt. Når vi daglig følger nyhetene, er det lett å få inntrykk av at det står dårlig til i verden.

Slik er det heldigvis ikke. Tvert imot.

På mange viktige områder går det bedre enn noen gang. Milliarder av mennesker har de siste tiårene tatt skrittet ut av ekstrem fattigdom. Siden årtusenskiftet har antallet underernærte mennesker blitt halvert. Det samme har barnedødeligheten. 45 prosent færre kvinner dør i barsel. Vaksinering mot meslinger har reddet millioner av liv, og milliarder av mennesker har fått tilgang til rent drikkevann.

Dette er bare noen eksempler. Det er fortsatt mye som gjenstår, men det er greit å minne oss selv på at alt ikke var bedre før.

Vi har sånn sett all grunn til å være positive når vi ser fremover. Det er bra for Norge at det går bedre i verden.

Med det som bakteppe, la meg snevre inn til nasjonale forhold. Som hovedansvarlig for den økonomiske politikken, er det selvfølgelig spesielt viktig for meg å ha et godt grep om felleskassa, eller utviklingen i offentlige finanser som økonomene sier.

Det kan høres noe tørt ut, og er ikke nødvendigvis et ideelt samtaleemne i selskapslivet. Men det er like fullt veldig viktig. Og det burde særlig oppta de unge. Mer enn det opptar meg. De valgene vi gjør i dag får konsekvenser for dere i morgen.

Det vi gjør i dag vil bety noe for morgendagens jobbmuligheter og velferdsordninger. Det vi gjør i dag er viktig for de livene dere skal leve.

Tema for dagens foredrag er fremtidens velferdssamfunn. Jeg vil si en del om utfordringene med å ivareta et bærekraftig velferdssamfunn, men også en del om regjeringens overordnede strategi for å møte dem.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Velstandsnivået i Norge er blitt høyere enn i de fleste andre land.

Viktige økonomiske trender har pekt vår vei. Som land har vi vært heldige, men vi har også tatt gode valg. Den nordiske velferdsmodellen har tjent oss vel. Norge er et godt land å bo i – vi er et land med små forskjeller og store muligheter.

Og Norge er godt rustet til å møte fremtiden.

Mange deltar i arbeidslivet.

Vi har store naturressurser og en kompetent arbeidsstyrke.

Og vi har solide statsfinanser. Jeg kommer litt tilbake til det.

Velstanden er også jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land. Vi som bor her har i stor grad både ressurser og frihet til å styre våre liv etter egne vurderinger og ønsker.

Dette er, ikke minst, noe som dere som studenter nyter godt av. Muligheten dere har til å ta utdanning er uavhengig av hva slags bakgrunn foreldrene deres har. Sånn har det ikke alltid vært, og i store deler av verden er det fremdeles ikke slik. Gratis utdanning ved høyskoler og universiteter, og tilgang på gunstige studiefinansieringsordninger, er en viktig del av den norske velferden.

Å sikre at vi kan beholde og videreutvikle velferdssamfunnet vårt også for de som kommer etter oss, er kanskje den viktigste jobben vi som politikere har. Da må vi evne å se fremover.

Hvert fjerde år legger regjeringen frem det vi kaller Perspektivmeldingen. En gjennomgang av langsiktige utviklingstrekk i økonomien.

Dette er en viktig rapport, fordi den gir regjeringen en anledning til å løfte blikket og forsikre oss om at vi er på rett vei. Meldingen bidrar også til samfunnsdebatt om hvordan offentlige budsjetter vil utvikle seg dersom de utviklingstrekkene vi ser og kjenner til i dag, fortsetter. Og den er viktig fordi den øker bevisstheten om at valgene vi tar i dag, betyr noe for vårt velferdssamfunn i fremtiden.

Den siste perspektivmeldingen ble lagt frem i 2017. Den viser at selv med et godt utgangspunkt, har norsk økonomi sitt å hanskes med fremover.

Den viser at utfordringene vi står overfor er noe vi må ta tak i nå. Det kan ikke vente.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

Det har gått bra med norsk økonomi i mange år. Når vi ser fremover, ser vi at viktige trender nå brytes:

  • Statens pensjonsfond utland – eller oljefondet som det populært kalles – vil ikke fortsette å vokse like raskt som det har gjort til nå. Inntektene fra oljevirksomheten vil avta på sikt, og vi tror at avkastningen fra fondet blir mindre enn før.

  • En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber og betaler skatt, samtidig som utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil øke.

  • De siste årene har vi også sett klare tegn til mer proteksjonisme. Det kan vise seg å bli alvorlig for et lite land som oss.
Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

La meg begynne med det siste.

Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

Handel med andre land gir oss tilgang på varer vi ikke produserer selv – fra biler til eksotiske frukter, og ikke minst smarttelefonene vi bruker stadig mer tid på.

Handel gir oss også billigere varer. For eksempel koster klær og sko i dag bare en tredel av hva de gjorde for tretti år siden. Det skyldes at vi har fått mulighet til å kjøpe disse varene fra flere land, særlig Kina.

For Norge er fortsatt høy velstand avhengig av fortsatt handel. Et eksempel er oppdretts­næringen. Den er en av våre største næringer, og en av våre fremste distriktsnæringer.

I 2018 eksporterte vi sjømat for nesten 100 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært mye fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk. Og da mener jeg veldig mye.

Jeg kan jo kanskje utfordre dere på nettopp det: Hvor mange mennesker har norsk fisk på middagstallerkenen sin hver eneste dag?

Svaret er 37 millioner mennesker.

Og for et land med 5 millioner mennesker, ville vi hatt altfor mye fisk selv om vi spiste fisk til frokost, lunsj, middag og kvelds hver dag hele uke gjennom hele året.

Det er derfor en opplagt fordel at vi kan få solgt det vi kan produsere mye av og kjøpt varer og tjenester vi ikke kan eller ønsker å produsere i Norge.

Også i andre land har økt handel betydd økt velstand. De gigantiske stegene mot en bedre verden for milliarder av mennesker, som jeg nevnte innledningsvis, skyldes i hovedsak at land handler med hverandre.

Brexit og en mer innadvendt handelspolitikk i USA er ikke gode nyheter, verken for verdens fattige eller for Norge.

I økonomiske nedgangstider er det lett å skylde på urettferdig internasjonal konkurranse når folk mister jobben. Ute i verden er det flere som ønsker å begrense handelen med proteksjonistiske tiltak. Proteksjonisme er blitt sammenlignet med å ødelegge motorveiene til utlandet. Og mottiltak er det samme som å si «hvis dere ødelegger deres veier, skal jammen vi ødelegge våre også». Dette er ikke veien å gå.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

I et nøtteskall sier handlingsregelen at alle oljepengene settes i oljefondet og at vi hvert år kun bruker avkastningen.

Handlingsregelen innebærer en omplassering av oljeformue under havbunnen til finansformue i fondet. Vi har solgt olje og investert pengene i aksjer, rentepapir og eiendom over hele verden. Våre fremtidige inntekter er derfor mindre avhengige av olje- og gasspriser, men mer avhengige av avkastningen i internasjonale finansmarkeder. Da er det viktig at sparepengene forvaltes godt.

Strategien for fondet bidrar til at vi sprer risikoen gjennom å eie en liten andel i et stort antall selskaper og obligasjonslån. Det har tjent oss vel. Fondet har vokst raskt.

Ved utgangen av 2018 var verdien av oljefondet om lag 8 250 milliarder kroner. Det tilsvarer alt vi produserer i Fastlands-Norge på nesten tre år.

Med et så stort fond, må vi også være forberedt på store svingninger. Verdien på fondet falt for eksempel med nesten 250 mrd. kroner i 2018. Som en langsiktig investor, med en ansvarlig oljepengebruk, tåler vi det godt. Vi trenger ikke å la svingningene slå ut i bruken av oljeinntekter på kort sikt. Slik fungerer oljefondet som en forsikring for oss i dårligere tider.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

Men, som jeg var inne på tidligere: i årene fremover må vi være forberedt på at statens inntekter fra oljefondet vil vokse langsommere enn det vi er blitt vant til. Vi forventer nå at utviklingen etter hvert vil flate ut og deretter bli mindre, målt som andel av verdiskapingen i økonomien.

Petroleumsproduksjonen vil gradvis avta på sikt, og oljeprisen vil mest sannsynlig bli liggende lavere enn det høye nivået i årene før 2014. Samtidig ventes våre finansinvesteringer ute i verden å gi lavere avkastning fremover. Lavere langsiktige realrenter får konsekvenser. I perspektivmeldingen i 2017 justerte vi kartet etter terrenget og nedjusterte det langsiktige anslaget for avkastningen i fondet fra 4 til 3 prosent.

Det norske oljeeventyret er ikke over. Det er fortsatt lenge til kranene skal stenges og lyset på plattformene slukkes.

Men det store bildet har hele tiden vært kjent. Oljeinntektene vil en dag flate ut. Det er tross alt snakk om en ikke-fornybar ressurs. Det har derfor også fra første stund vært klart at oljepenger ikke kan redde oss fra de utfordringene fremtiden bringer.

Selv om oljen er viktig, kan den ikke måle seg med inntektene fra vår samlede arbeidsinnsats. Derfor er det mindre viktig at perioden med økt bruk av oljeinntekter i hovedsak ligger bak oss. Det er selvfølgelig god drahjelp at oljepengebruken kan opprettholdes på et høyt nivå i noe tid før den gradvis avtar, men oljeinntektene kan ikke bidra til å dekke opp økte utgifter. Og økte utgifter, det får vi. Det er særlig knyttet til helse og aldring.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

Vi lever lenger. Det er selvsagt godt nytt. Samtidig betyr det at det blir stadig flere over 67 år sammenlignet med dem som er i yrkesaktiv alder. Det skaper noen utfordringer, for de gode norske velferdsordningene er basert på at mange av oss er i jobb.

  • I 1970, da jeg så vidt var født, var det litt under 2 personer over 67 år per 10 personer i yrkesaktiv alder.
  • I dag har det forholdet økt litt, til 2,3 eldre per tiende person i yrkesaktiv alder. Det er ingenting mot de endringene som ligger foran oss.
  • I 2060 vil det være omtrent 4 eldre per tiende person i yrkesaktiv alder, altså nesten en dobling fra i dag. Og økningen fortsetter.
  • For at økt levealder ikke skal gi ubalanse i forholdet mellom de som er i arbeid og de som ikke er det, må dere jobbe lengre. I 2060 må mange av dere derfor belage dere på fortsatt å være i jobb, selv om dere er rundt 70 år.

Bedre folkehelse er på mange måter årsaken til denne utviklingen. Levealderen har økt kraftig. For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år. Det er en økning på 2,5 år per ti år, eller litt mer enn tre måneder hvert år!

Med den befolkningsutviklingen vi ser for oss fremover, vil levealderen fortsette å øke med rundt 1,5 år per tiår.

Driverne for de langsiktige utfordringene vi møter, er mye mer knyttet til utviklingen i folkehelsen enn til olje.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

Hvis vi ikke gjør noe aktivt, vil offentlige utgifter øke raskere enn inntektene fremover. Vi får det vi kaller et inndekningsbehov. Etter 2030 anslår vi inndekningsbehovet til 1,7 prosent av verdiskapningen i fastlandsøkonomien per tiår, eller 5 milliarder kroner hvert år.

Som dere ser er ikke dette noe som vil skje langt inn i fremtiden. Det vil mest sannsynlig skje når dere så vidt har kommet i gang med yrkeskarrieren deres.

Tallene tegner et helt tydelig bilde:

Dagens velferdssamfunn er ikke bærekraftig om vi ikke gjør noe for å øke de offentlige inntektene, og/eller redusere utgiftene. Det er så enkelt, og så vanskelig. I årene fremover må vi gjøre ting annerledes.

Plansje brukt i innlegget på vinterkonferansen ved Handelshøyskolen i Trondheim 28. februar.

Så hva kan vi gjøre?

Det finnes flere strategier som kan bidra. Regjeringen legger særlig vekt på to hovedstrategier som kort kan oppsummeres med at: Nordmenn må jobbe mer, og vi må jobbe smartere.

Regjeringens strategi er for det første at vi samlet sett samlet sett må jobbe flere timer. Det blir ikke enkelt, men det er mulig. Flere må stå lengre i arbeid, og flere må jobbe heltid.

Det må også lønne seg å arbeide fremfor å gå på trygd, og flere må fra trygd og inn i arbeid. Vi må sørge for at ikke helseproblemer, språkvansker eller manglende eller utdatert kompetanse hindrer folk i å være i jobb. Og ikke minst må vi gjøre det trygt og enkelt å omstille seg til en ny jobb.

Vi må derfor spørre oss om alle velferdsordningene vi har i dag, er utformet på en fornuftig måte. En slik diskusjon kommer neppe til å bli populær. Men dersom vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn, er det en diskusjon vi alle må tørre å ta.

En viktig del av denne strategien er å få til en bedre integrering av innvandrere. Både av hensyn til bærekraften i velferdsordningene og den enkelte innvandrer er det viktig at de som skal bli boende i Norge, blir godt integrert i arbeidslivet og blir økonomisk selvstendige.

Gratis kjernetid i barnehager er et godt eksempel på et tiltak med mange positive effekter. Et kinderegg-tiltak. Det hjelper fattige familier, samtidig som det bidrar til bedre integrering og opplæring.

Regjeringens strategi er for det andre at vi må få mer ut av ressursene vi bruker i offentlig sektor. Det betyr å løpe raskere, men om å jobbe smartere. Det krever tydeligere prioriteringer av mål, kombinert med klare krav om resultater.

Private kan bidra, slik at vi lykkes godt for eksempel i barnehagesektoren. Ulike offentlige enheter kan konkurrere mer mot hverandre, eller virksomheter kan jobbe mer systematisk med å lære av hverandres erfaringer.

Teknologi gir også store muligheter, ikke minst i omsorgstjenester. Når jeg blir gammel, vil kanskje mye kunne utføres av roboter – og det er ikke sikkert vi kommer til å synes at det er noe problem. Spesielt når vi vet at det kan frigjøre mer tid for helsepersonell til å bruke sammen med pasientene. Teknologien skal altså ikke erstatte varme hender, vennlige smil og den gode samtalen.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år. Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform legger et jevnt press på alle statlige virksomheter for å lete etter gode løsninger. Skatteetaten og Statens Lånekasse er eksempler på virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

I tillegg er det nødvendig med større forbedringer av forskjellige områder. Regjeringens reformer er en del av en offensiv strategi. Det gjelder blant annet:

  • Lavere skatter og avgifter for både folk og bedrifter. Reformen gjør at bedrifter investerer mer i nye næringer, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Det er avgjørende om vi skal komme styrket ut av krevende omstillinger, og i fremtiden ha flere ben å stå på.
  • Kommunereformen er viktig fordi den gir større og sterkere velferdskommuner. Det bidrar til at innbyggere over hele landet får gode tjenester både i dag og i morgen.
  • Sykehusreformen Nasjonal helse- og sykehusplan er viktig fordi pasientene skal ha den beste behandling av kompetent personell uansett hvor de bor.
  • Opprettelsen av Nye Veier er viktig for å sikre helhetlig og kostnadseffektiv utbygging og drift av trafikksikre veier.

Gjennom de prosjektene Nye Veier har fått ansvar for har de økt den samfunnsøkonomiske lønnsomheten med ca. 50 mrd. 20 milliarder kroner i reduserte utbyggingskostnader og 30 milliarder kroner i økt trafikantutbytte. Dette er resultat av konkurranse og at en tørr tenke alternativt.

Dette er reformer som styrker konkurranseevnen for næringslivet og gir et bedre offentlig tjenestetilbud. Reformene er viktige brikker i strategiene for å øke arbeidsinnsatsen og jobbe smartere.

Det finnes også andre strategier for å redusere det fremtidige inndekningsbehovet.

Det å la hver enkelt dekke en større del av utgiftene til velferden, er også en mulighet. For eksempel kan vi øke egenandeler på helsetjenester eller innføre skolepenger for høyere utdanning. Vi må kanskje regne med noe større grad av brukerbetaling i fremtiden, men det er ikke en del av regjeringens hovedstrategi.

Det er også flere som har tatt til orde for å øke skattenivået. Det er ikke noe denne regjeringen ønsker. Økt skatt kan gjøre det mindre attraktivt å jobbe og investere i Norge. Det kan svekke grunnlaget for å drive næringsvirksomhet i Norge. Vi mener det er en dårlig strategi. Når det å øke skattene har negativ effekt på økonomien, betyr det at skattene må økes mer enn det opprinnelige inndekningsbehovet – og dermed blir også de negative effektene enda større.

Analysene i Perspektivmeldingen viser oss at vi står overfor noen krevende beslutninger i årene som kommer. Vi vet at kostnadene til å drive velferdssamfunnet vårt kommer til å øke. Hvordan vi skal håndtere det, blir et viktig politisk tema fremover.

Men jeg er optimist. Norge er godt rustet til å håndtere endringene. Vi har høy yrkesdeltakelse og en høy andel kvinner som deltar i arbeidslivet. I tillegg har vi høy kompetanse, solide statsfinanser, jevn fordeling, høy avkastning per arbeidstime, mye naturressurser og vi har tatt gode valg.

Men vi har også hatt flaks.

Vi kan ikke belage oss på flaks fremover. Men med gode politiske valg, trenger vi ikke det.

Og vi er godt i gang med å iverksette våre strategier:

Når vi prioriterer vekstfremmende skatteletter, infrastruktur, forskning og utdanning, legger vi til rette for økt arbeidsinnsats. Ved å tørre å tenke nytt og gjennomføre reformer, bidrar vi til at Norge jobber smartere. Det styrker konkurransekraften vår og gir oss mer velferd.

Vi er godt i gang, men mye gjenstår. Jakten på de gode løsningene, er et kontinuerlig arbeid. Vi må henge med på utviklingen for å klare å gripe de mulighetene som oppstår.

Den teknologiske utviklingen er enorm. Det vet dere godt.

Jeg er teknologioptimist! For jeg har stor tro på at de mulighetene som kommer med ny teknologi er en viktig del av løsningen på de utfordringene som ligger foran oss. Derfor har regjeringen satset på en storstilt digitalisering av offentlig sektor. Derfor satser vi på kunnskap, på innovasjon og forskning. Slik at dere, og den kunnskapen dere tilegner dere, kan være bindeleddet mellom teknologien og verdiene vi skal leve av i fremtiden.

Jeg skal gjøre mitt for at de beslutningene vi tar i dag, gir dere det beste utgangspunktet.

Dere skal gå et nyskapende, men samtidig inkluderende og trygt, arbeidsliv i møte.

Dere skal overta og ivareta et samfunn med gode velferdsordninger.

Og dere skal ha en anstendig pensjon.

Jeg har stor tro på fremtiden.

På dere.

Til toppen