Sommeren 2005 kan vise seg å bli en milepæl i kampen mot fattigdom. Denne sommeren lyktes nemlig internasjonale grasrotbevegelser, godt hjulpet av globale pop-ikoner, å prege både det internasjonale mediebildet og dagsorden til verdens mektigste statsledere. Det internasjonale samfunnets oppgave er nå å sikre at løftene fra G-8 møtet i juli ikke bare blir et vakkert sommerminne for oss i den rike delen av verden, og, enda viktigere, at Gleneagles-gjennombruddet raskest mulig omsettes i bedre livsvilkår for verdens fattige. Det er dette en fordobling av internasjonal bistand og sletting av gjeld skal bidra til. Det er det som vil være testen.

Skal man lykkes i å ”gjøre fattigdommen til historie” på linje med annen urett som for eksempel kolonialisme og apartheid kreves kontinuerlig ansvarliggjøring av statsledere i forhold til den urett som fattigdommen utgjør. I tillegg må vi få på plass et internasjonalt robust system for registrering og overvåking av giverlands løfter om bistand og gjeldslette, sett i forhold til faktisk gjennomføring. Sammen med bred folkelig mobilisering mot fattigdom, er dette viktige forutsetninger for å lykkes.

Norge har lenge arbeidet for bredest mulig og dypest mulig gjeldsslette. Vi var en av pådriverne for det nye og utvidete HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiative) for gjeldslette fram mot tusenårsskiftet. Dette initiativet satte fattigdomsreduksjon i sentrum og var banebrytende i den forstand at gjeldsslette skulle ses ut fra behovet til det enkelte land. Det er nå 18 land som har gått gjennom hele gjeldssletteprosessen i HIPC. De som har hatt bilateral gjeld til Norge har fått slettet den. Ytterligere 10 land er inne i prosessen og nyter godt av solid gjeldslette. Landene har fått redusert sin gjeldsbyrde med om lag 2/3, og midler er blitt frigjort til økt satsing på helse og utdanning. Nye 10 land vil kunne få det samme dersom de får til en fredelig utvikling og gjør nødvendige forbedringer i styresettet.

Men selv blant de 28 landene som har fått slik gjeldslette er det land med en betydelig gjeldsbyrde som gjør det vanskelig for dem å nå FNs tusenårsmål og lykkes i å bekjempe ekstrem fattigdom innen 2015. Mye av denne restgjelden er til Verdensbanken, mens mindre deler er til Den afrikanske utviklingsbanken og Valutafondet. Derfor har G8-landene tatt tak i dette gjeldsproblemet. Formålet med ytterligere gjeldsslette er tredelt: For det første er det viktig å frigjøre ressurser, slik at utviklingslandene kan bruke mer penger i kampen mot fattigdom. For å nå tusenårsmålene innen 2015, må alle land og utviklingsaktører bidra med langt mer midler enn i dag. For det andre trenger flere av landene en varig løsning på sine gjeldsproblemer. Derfor trengs ytterligere tiltak. Og for det tredje påvirker økonomiske sjokk som fall i råvarepriser gjeldssituasjonen til fattige land. Ytterligere gjeldslette kan avhjelpe dette.

Det er i norske medier blitt reist tvil om Norges støtte til G8s gjeldssletteforslag. Disse medieoppslagene er helt feilaktige og villedende. Vi støtter G8s forslag fullt ut. Representanten for de nordisk-baltiske landene i styrene i Verdensbanken og Pengefondet har på styremøtene for kort tid siden gitt klart uttrykt for full støtte til forslaget. At Norge, som har vært en pådriver i internasjonal gjeldspolitikk de siste årene, skulle være imot et forslag som kan gi milliarder av kroner til kampen mot fattigdom, er en påstand som faller på sin egen urimelighet. Både i Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken og Valutafondet vil Norge samtidig føre en mest mulig konstruktiv dialog, slik at vi kan få alle giverland med på å oppfylle de beste hensiktene i G8-landenes forslag. Som del av denne prosessen har det vært viktig å få alle aspekter ved gjeldssletteforslaget på bordet. Hensikten har vært gjøre forslaget mer robust, ikke å undergrave det.

Norge har vært aktiv både i forkant og i oppfølgingen av G8-landenes enighet. I vår lanserte vi bl.a. et eget kompromissforslag til hvordan den multilaterale gjeldssletten kunne utformes. Jeg har selv hatt tett kontakt med Storbritannias finansminister Gordon Brown både før og etter G8-toppmøtet. Norge har og vil fortsatt arbeide hardt for å sikre at det virkelig blir mer penger til utvikling som følge av G8s forslag om gjeldsslette. En viktig forutsetning for det er at pengene kommer på toppen av dagens bistandsnivå. Resirkulering av gammel bistand holder ikke. Da vil fattige land betale regningen. En annen er at finansinstitusjonene kompenseres for de økonomiske tapene gjeldssletten medfører. Hvis ikke blir det mindre penger til utviklingsformål, ikke mer. Igjen – de fattige landene vil tape. G8-landene har klart og tydelig sagt at en skal finansiere gjeldsslette-initiativet med tilleggsressurser. Men vi må sørge for at dette skjer i praksis.

I de styrende organer i Valutafondet og Verdensbanken, og i dialog med andre land, arbeider vi nå for enighet om en klar definisjon av addisjonalitet og for etablering av en mekanisme som kan overvåke at den følges og at gjeldssletten faktisk fører til mer penger i kampen mot fattigdom.

Jeg er enig med G8-landene i at det ikke er behov for ytterligere betingelser knyttet til denne gjeldsletten. Det bør derfor ikke legges opp til nye systemer for kondisjonalitet når gjeldslette gis til land som allerede har fått en HIPC-løsning. Samtidig mener både Norge og G8-landene at når et lands myndigheter fører en helt uforsvarlig politikk, som for eksempel i Zimbabwe, kan ingen og aller minst de fattige, være tjent med at slik politikk ”belønnes” med sletting av gjeld. Samtidig er ikke sletting av gjeld noen vidundermedisin for fattige land. Gjeldsslette alene leder ingen steds, med mindre den bidrar til økte ressurser til kampen mot fattigdom – og ledsages av en politikk som bidrar til utvikling. Det er ikke alltid gjeldsbevegelsen erkjenner det. Gjeldsslette må som annen bistand bidra til resultater i kampen mot fattigdom.

Jeg kan være enig i at G8s vedtak i Gleneagles er beskjedent, og at for få land blir tilgodesett. Sett i forhold til de enorme behovene som finnes, og sett i forhold til hvor få rike land som oppfyller FNs mål om å gi 0,7 % av bruttonasjonalinntekt i bistand, kan G8s satsing gjerne betegnes som et første skritt. Men løfter om 50 milliarder USD mer i bistand årlig og en fordobling for Afrika innen 2010 er et viktig skritt. Erfaring har vist at G8 leverer når folket mobiliserer. Det så vi i forkant av tusenårsskiftet – da det første gjennombruddet for gjeldsslette kom. Da krevde 17 millioner underskrifter at G8 måtte levere. Det samme så vi nå i sommer. 28 millioner underskrifter fra Live8 krevde sletting av gjeld, en mer rettferdig handel og mer og bedre bistand. Erklæringen fra toppmøtet innfridde på mange punkter. Men oppfølgingen gjenstår. Nå skal det leveres. Her trengs det robuste systemer for registrering og overvåkning, folkelig mobilisering, forkjempere i kampen mot fattigdom og frittalende politikere. Her skal Norge ligge i front. Valget den 12. september bør også dreie seg om dette. Da skal velgerne avgjøre hvem som får være Norges stemme de neste fire årene.