Gunnar Garbos fornemmelse av folkerett

Gunnar Garbo overgår seg selv i Klassekampen 16. juli i sin utrettelige iver over å dokumentere at den militære innsatsen i Afghanistan er folkerettsstridig. Innledningsvis polemiserer han mot at jeg får ”delvis støtte av to juridiske studenter”. Vel vel. Å kalle to av Norges fremste fagpersoner, henholdsvis førsteamanuensis Gro Nystuen, leder av Etikkrådet og internasjonalt anerkjent folkerettsekspert, eller mangeårig forsker Cecilie Hellestveit for ”juridiske studenter” er vel selve innbegrepet av hersketeknikk. Ham om det.

Nystuen og Hellestveit er helt enige om Afghanistan-innsatsens folkerettslige legitimitet, mens vi fortsatt har en debatt om selve krigsbegrepet. Hva angår Garbos sammenligning mellom undertegnede og Adolf Hitler, skal jeg nøye meg med å fastslå at jeg ikke føler meg spesielt truffet.

For min del har jeg tenkt å holde meg til sakens innhold framfor personkarakteristikker. Garbos faglige poeng synes å være at siden angrepet på det Taliban-styrte Afghanistan etter hans syn var ulovlig, er alt som har skjedd etterpå også ulovlig, FN-mandat eller ikke. Her tar Garbo faktisk feil: FNs sikkerhetsråd opprettet ISAF etter at Taliban-regimet hadde falt, og ISAFs mandat er ikke avgrenset til det som følger av den første resolusjonen fra desember 2001, men også av en lang rekke påfølgende resolusjoner der et enstemmig Sikkerhetsråd har utvidet og presisert oppdraget underveis. Denne ukens store konferanse i Kabul, der FNs generalsekretær og et sekstitalls berørte land og organisasjoner deltar, er nok en bekreftelse på den brede oppslutningen innsatsen i Afghanistan har i verdenssamfunnet.

Som Garbo helt riktig refererer, så har jeg tidligere i denne debatten slått fast at resolusjonene fra Sikkerhetsrådet legitimerer den innsatsen som følger fra og med at disse er vedtatt, uansett om det opprinnelige angrepet på det Taliban-styrte Afghanistan var lovlig eller ikke. Det er solid presedens for at Sikkerhetsrådet kan gå inn og regulere en situasjon som den som forelå i desember 2001, uavhengig av den forutgående konfliktens legitimitet.

Nå er jo Garbo og jeg også uenige om hvorvidt angrepet i 2001 var lovlig eller ikke. Jeg mener – som Nystuen og Hellestveit – at den var det. Men poenget i denne sammenhengen er at Sikkerhetsrådets senere beslutninger uansett skaper et krystallklart juridisk grunnlag for ISAF-styrken.

For regjeringen er et solid folkerettslig grunnlag et ufravikelig krav for å delta i en internasjonal operasjon. Garbo og jeg har i andre sammenhenger vært helt enige om at det har vært perioder der dette prinsippet har vært seriøst utfordret. Eksempelvis var Irak-krigen i 2003 definitivt ikke hjemlet i folkeretten, og mye av tenkningen i den tidlige Bush-perioden om preventiv krig og den påfølgende relativiseringen av FNs autoritet, var svært problematisk. Men skal man kjempe for folkeretten må man også anerkjenne situasjoner der den faktisk overholdes, ellers blir folkerettsargumentet fort et skalkeskjul for noe annet, nemlig at man ikke liker at vi deltar i Afghanistan i det hele tatt. Det er Garbo naturligvis i sin fulle rett til å mene, men da bør han si det, fremfor å skyve en svak folkerettslig argumentasjon foran seg.