Gjøre best - ikke mest

Kronikk av helse- og omsorgsminister Bent Høie i Bergens Tidende

Sykehusene våre skal være best. På ulike ting.

Jeg husker da vi konkurrerte som barn. Slik jeg husker det, var det alltid de samme som ble best. De som aldri ble best, fant etter hvert ut at de kunne hevde seg på andre områder. Du trenger ikke være best i regning hvis du er best i tegning. Du trenger ikke være best i ballspill hvis du er best i kortspill. Etter hvert gikk det opp for oss barn at det var fint at vi kunne ulike ting. Vi forsto at vi sammen kunne få til mye forskjellig – fordi vi kunne mye forskjellig.

Det er ingen vits i at alle er best i det samme. Spesielt ikke hvis man skal utføre oppgaver av det kompliserte slaget. Så også med pasientbehandling.

Sykehusene våre har konkurrert for mye om å være best i akkurat det samme. Små sykehus har villet utføre like avansert behandling som store sykehus. Store sykehus har tatt på seg oppgaver som små sykehus i pasientens nærmiljø utfører best.

Det har vært for liten styring med hvem som gjør hva. Derfor har mange sykehus blitt mer opptatt av å gjøre mest enn å gjøre det best. Dette gjør vi noe med i den nye helse- og sykehusplanen som vi legger fram i dag. Vi vil at sykehusene våre skal være best. Men vi vil at de skal være best på forskjellige områder. 

La meg bruke kreftkirurgien som eksempel. For ikke lenge siden opererte både små og store sykehus kreftpasienter. Det førte til store forskjeller både i behandling og overlevelse. Kreftkirugien ble derfor lagt til større og færre sykehus. Resultatet ble bedre behandling og høyere overlevelse.

Det betyr ikke at de minste sykehusene ikke behandler kreftpasienter lenger. For det gjør mange av dem. Men de har en annen rolle. Når kirurgene med spisskompetansen på de store sykehusene har utført operasjonen, overtar lokalsykehusene. Stadig flere av de små sykehusene tilbyr i dag cellegift og forskjellige typer oppfølging av kreftpasienter i deres eget nærmiljø.

Den teknologiske og medisinske utviklingen gjør det nå mulig for små sykehus å tilby mer komplisert behandling enn tidligere. Det innebærer at pasienter som trenger behandling og oppfølging over tid for vanlige sykdommer og kroniske lidelser, kan få dette på sitt lokale sykehus i stedet for å reise langt og lenger enn langt til universitetssykehuset i den store byen. Slik behandling bør – og kan – de minste sykehusene være best på! 

Det siste året har vi hatt frisk debatt om sykehusenes akuttberedskap.     Vi har to typer beredskap: Sykehus med kirurgisk akuttberedskap har kirurger som opererer syke eller skadede pasienter. Sykehus med indremedisinsk akuttberedskap har indremedisinere som undersøker og behandler pasienter som ikke trenger operasjon.

 

Nå er akuttkirurgien i ferd med å forsvinne fra de minste sykehusene. Det blir stadig færre av de generelle kirurgene som utfører alle typer operasjoner. I dag spesialiserer kirurgene seg på ulike deler av kroppen. En kirurg som er spesialist på mage og tarm opererer ikke hjerter. En kirurg som er spesialist på hjerner opererer ikke knær. Kirurgisk akuttberedskap krever derfor en rekke kirurger på vakt døgnet rundt. Mange små sykehus strever med å rekruttere disse spesialistene. De fleste av dagens kirurger ønsker seg til større sykehus med mange pasienter fordi de ikke får treningen de trenger på de små. Derfor blir akuttkirurgien på de minste sykehusene gradvis svekket. Vi ser allerede at de minste sykehusene stort sett utfører enklere operasjoner, mens de store overtar stadig flere av de kompliserte.

Vi mener akuttkirurgien bør legges til de større sykehusene slik at kirurgene får brukt ekspertisen sin på å operere pasienter – enten det er akuttkirurgi eller kompliserte kreftoperasjoner. Det er feil å la fagfolk gå på vakt om natten og vente på pasienter som sjelden kommer. For mens de avspaserer for natten de ikke fikk brukt kompetansen sin, sin står pasienter i kø andre steder fordi kompetansen mangler. De alvorligst skadde pasientene fraktes allerede i dag forbi de minste sykehusene og rett de største. Rundt 70 prosent av pasientene som kommer til akuttmottakene på de små sykehusene trenger ikke kirurg. De trenger vurdering eller behandling av en indremedisiner.

Derfor vil vi opprettholde indremedisinsk akuttberedskap med anestesilege på de minste sykehusene. Disse sykehusene vil da kunne behandle de hyppigste akutte tilstandene som infeksjoner, hjerteproblemer, hjerneslag og pustebesvær. Vi har to små sykehus med indremedisinsk akuttberedskap i Sogn og Fjordane. De samarbeider tett med det større sykehuset i Førde om vurdering av pasienter ved å dele prøveresultater elektronisk og kommunisere via videolink. Ved hjelp av tettere samarbeid mellom sykehusene og bruk av ny teknologi kan vi gjøre akuttberedskapen i distriktene mer forutsigbar og tryggere enn i dag.

Hvis vi gjør endringer i akuttberedskapen skal vi ruste opp ambulansetjenesten og sørge for at fødeavdelingene har kompetansen og støttefunksjonene de trenger for å opprettholde driften.  

Den norske helsetjenesten kommer til å møte mange utfordringer de kommende tiårene. Vi blir flere og vi blir eldre. Det vil føre til økt behov for helsetjenester. De yngste blant oss og innvandrerne flytter til byene mens de eldste blir værende i bygdene. Det betyr ikke at sykehusene i distriktene blir mindre viktige. Tvert imot. Eldre pasienter har større behov for helsetjenester enn yngre.

Disse utfordringene møter vi ved klokere bruk av fagfolk og bedre organisering av arbeidet. Derfor må ikke bare sykehusene våre slutte å konkurrere. De må også begynne å samarbeide. Ikke som separate enheter, men som team der medlemmene utfyller hverandre og har forskjellige roller og forskjellig ekspertise.

Vi kommer ikke bare til å legge til rette for et tettere og mer forpliktende samarbeid sykehusene imellom når det gjelder behandling og personell. Vi kommer også til å stille tydelige krav om det.

Lærdommen fra barndommen gjelder fortsatt.

Sammen kan vi få til mye forskjellig – fordi vi kan mye forskjellig.